Også denne våren satser Trøndelag Teater på en Ibsen-klassiker, og denne gangen er det ”En folkefiende” som står for tur. Forestillingen byr på en visuell og tidvis underholdende opplevelse, og tar for seg evigaktuelle temaer som korrupsjon, opportunisme og forurensning.

Ved denne oppsetningen spiller Anders Mordal “folkefienden”, Thomas Stockmann. Stockmann er tilsynslege ved det nye, populære kurbadet i hjembyen, og badet fungerer som byens store inntekstkilde. Broren Peter (Trond-Ove Skrødal) er styreformann for kurbadet og en av byens ledende menn.
Når Stockmann finner ut at vannet er giftig og helseskadelig, tror han at broren og alle andre vil takke ham for oppdagelsen. I begynnelsen får han støtte av både den liberale avisredaktøren Hovstad (Øyvind Branzæg) og boktrykker Aslaksen (John Yngve Fearnley). De ser for seg at avsløringene kan brukes til å framtvinge utskifting av byens ledelse, og de utgir seg for å være på Stockmanns og ikke minst majoritetens side.

Styrformannen Peter derimot, Stockamanns bror, viser seg å vær

e mer bekymret for pengesekken enn for turistenes helse. Å bedre forholdene vil være usannsynlig kostbart, og i verste fall må badet stenge. Når styreformannen forteller doktorens støttespillere at de selv må ofre gode tider for å bedre forholdene, spres feigheten som følger når den kompakte majoriteten får krav om at noe må ofres før alt kan bli bra og vannet rent igjen. Som Stockmann sier; Det ikke urenhetene i badevannet som er det verste, men den giften som renner gjennom åndslivet i hele byen.
Det forurensede badevannet ville nok ikke ført til ramaskrik i dag, men man kan likevel se for seg paralleller i vår samtid. Opportunisme, korrupsjon, forurensning og miljøproblematikk er ikke gått ut på dato. Det er interessant å se hvordan det ikke hjelper å ha rett, så lenge en ikke har makten på sin side.

Denne oppsetningen er meget tro til teksten, og ord som intet, aftens og sepe preger språket. Samtidig er oppsetningen leken både i regi og uttrykk. Regissør Carl Jørgen Kiønig har gjennomført mange morsomme regigrep, og skuespillerne gir mye av seg selv. Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært gode, og de klarer å sprite opp Ibsens ”dannete dagligtale” med bra energi og god timing. Ibsens humor og ironi er godt ivaretatt, og Kiønigs kunstneriske friheter gjør det hele enda morsommere. Manuset derimot gjentar seg selv, noe som kan gi følelsen av at dialogen og handlingen går litt tregt. Dette tar seg heldigvis opp i andre akt,

som naturligvis byr på litt mer variasjon og spenning.

Skal jeg trekke fram det som fascinerer mest med denne forestillingen, må det være det visuelle. Nok en gang har scenograf Milja Salovaara klart å skape et spennende scenerom som gjør deg nysgjerrig allerede i det du entrer hovedscenen. Midt i scenerommet befinner det seg et stort kvadratisk basseng med to kryssende plankebroer og rundt bassenget et amfi delt i tre områder. Skuespillerne leker seg i rommet, og menger seg med publikum. Som seer lurer man hele tiden på når noen skal dette i vannet, noe som selvsagt er deilig nervepirrende. Sammen med gjennomført bruk av lys og lyd, gir dette en fantastisk stemningsfull og helhetlig opplevelse, som er verdt billetten i seg selv.

Kort oppsummert er Trøndelag Teaters versjon av ”En folkefiende” en visuell teateropplevelse, med svært tilstedeværende skuespillere og en aktuell tematikk.

Les også:

1. Anmeldelse: Fear Factory- Mechanize Bandet som alltid har fryktet teknologien og maskinene er tilbake...
2. Anmeldelse: Ov HELL – Underworld Regime "Helt grei" vil jeg kalle The Underworld Regime, men det...
3. Anmeldelse: Twilight – Monument to Time End (2010) Albumet fungerer som et slags bindeledd mellom den tidligere undergrunnstilværelsen...
4. Anmeldelse: Trinacria – Travel Now Journey Infinitely (Indie Recordings 2008) Dette er ikke en utgivelse for de utålmodige. Det er...
5. Anmeldelse av Dave Hollands konsert på Dokkhuset mandag Sounden er det som gjør Dave Hollands kvintett unik. Med...

Tagget med: kultur, Trøndelag Teater