Fame anno 2009 er basert på den Oscar-vinnende 80-tallsfilmen med samme navn. Den forteller historien om elevene ved prestisjeakadamiet New York City High School of Performing Arts.

Vi følger dem gjennom fire år med hardt arbeid, mye konkurranse og selvfølgelig alle andre problemer High School-ungdom sliter med. Alle har en drøm om å få drive med det de elsker: Musikk, dans eller teater.

Glattere versjon

Fame anno 2009 er snillere og glattere enn 80-tallsfilmen. Den fanger ikke sin tidsperiode på samme måte som den forrige gjorde og behandler ikke den litt mørkere tematikken med samme dybde. Det er heller ikke filmens målsetning, og i 2010 trenger vi det strengt tatt ikke. Denne filmen er uten aldersgrense, og det er kanskje hos det litt yngre publikummet at den hører hjemme.

Ikke High School Musical

Fame er en godt klippet film med fin flyt, som først og fremst fungerer som en fin motvekt til mye av det andre grusomt overfladiske plastikk-livet ungdommen får servert gjennom for eksempel High School Musical-serien og bli-berømt-og-dermed-lykkelig-fort-realityserier.

Fame har faktisk på en troverdig måte klart å si at det er hardt arbeid og brennende engasjement for det du holder på med er den beste veien til suksess. Jeg tror på at gleden ved å ha et talent man får lov til å bruke er større enn higen etter rampelyset.

Jeg tror at det er større sjanse for at kidsa kommer til å tenke «Jeg har også lyst til å drive med noe jeg brenner for» enn «Jeg har også lyst til å bli kjendis». Det trengs.

Ikke fantastisk

En annen positiv overraskelse er skuespillerene. Både elever og lærere passer godt i sine roller og gir troverdighet til et ellers litt tynt manus. Dette er nok det viktigste produsentene av Fame har gjort; De har klart å få tak i dyktige unge utøvere som klarer å formidle gleden ved det de driver med, som også er gode skuespillere. En kombinasjon jeg synes blir mindre og mindre vanlig i denne sjangeren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Men alt er ikke bare velstand. Jeg sliter med å tro på en del av det jeg blir fortalt. Har du sett et par hollywood-filmer før, kjenner du lett igjen mange av formuleringene og vendepunktene.

Et par litt kjedelige kjærlighetshistorier er selvfølgelig med, uten å gi filmen mer dybde.

Jeg klarer heller ikke å unngå å irritere meg over at et par av musikknumrene er alt for tydelig dubbet, at folk synger uten å puste og at de kan snakke rolig sammen i et stappfullt diskotek.

Det er også for mange karakterer til at vi blir ordentlig kjent med noen, for mange plotlinjer som ikke får tid til å utvikle seg og generelt sett ingenting nytt.

Du har sett denne filmen før, men den skal ha honnør for at den uttrykker spilleglede, noe som er mer enn jeg hadde forventet av Fame 2009. Den er kanskje irriterende middels, men hvis du nå først har veldig lyst til å se en High School-musikal, la det bli Fame.

Ekstramateriale: Utvidet utgave med mer dans og sang, slettede scener, musikkvideoer og audition tapes.

Terningkast: 3

Les også:

1. Film: Fame anno 2009 Fame er basert på den Oscar-vinnende filmen fra 80-tallet....
2. The School til TwinSpeak Sannelig! The School kommer i studio for å teste partysnacks...
3. DVD: The Imaginarium of Doctor Parnassus Heath Ledgers siste film er deilig absurd...
4. Kino: Fish Tank Dette er skitten, engelsk sosialrealisme som funker....
5. Kino: Valentine’s Day En oppskrytt kommersiell film om en oppskrytt kommersiell dag....

Tagget med: DVD, Fame, Filmofil, kirkhus, kultur, ummmm