“Vi må fortsette å ikke bli rike, eller bli mer kommersielle. Gjett hvilken vei vi har valgt for Metal Merchants Festival! Sees på et glissent John Dee 28. og 29. januar 2011.” Slik uttalte initiativtaker, arrangør og booker Stian Fossum seg etter det som kanskje ble tidenes festival for det smale metalpublikumet denne helgen.

Et seirende tapsprosjekt

Man kan ikke si at Metal Merchants henvender seg til den jevne borger og metalfan. Dette er en festival som utelukkende baserer seg på innsats, eldre, obskur heavy metal og dermed også et smalt publikum. Band som Solitaire og Tank kan ikke konkurrere med Machine Head på Rockefeller samme dag, og de færreste har nok hørt om Dark Quarterer, det aldrende, italienske bandet som ble høydepunktet for mange.

 

 

Tapsprosjekt til tross – de omring 200-250 festivaldeltakerne, meg inkludert – så ut til å storkose seg. Sjelden har jeg møtt så mange blide mennesker. Både bandmedlemmer og tilhørere gikk med store smil om munnen og nøt hvert sekund av festivalen. Det var en uvanlig nærhet mellom artister, publikum og arrangører, ja, det kjentes nesten ut som man var på et usedvanlig hyggelig slektstreff. Fjorårets show ble avholdt i Kanonhallen, men i år var det hele flyttet til John Dee. Et godt valg spør du meg. Her er utformingen av scene, tilskuerområde, bar, backstage og alt annet meget fint tilrettelagt. Dessuten ligger scenen nær byen, så det er ikke noe problem å komme seg inn til sentrum og ta en øl på Elm Street etter konsertslutt.

Festivalen ble avviklet for andre gang, gikk over to dager, 29.-30. januar, og kunne by på ti forskjellige band fra både Norge, USA, Italia, Tyskland, Storbritannia, Sverige og Finland. Også publikum var svært sammensatt. Folk hadde reist land og strand for å få med seg sine gamle helter, og det gjaldt ikke bare bergensere og trøndere, men også tyskere, svensker og italienere. Det kiler i både hjerterot og øyekrok når man ser musikkinteresserte fra forskjellige land samle seg og glede seg over felles lidenskap.

Dag 1

 

Finnene i Solitaire satt fast i et fly med tekniske problemer, og dermed var det britiske Anihilated som åpnet festivalen. Etter 20 år med stillhet kom det den gang så gigantiske thrash metal-bandet tilbake i 2008, og de var tydelig sultne på å spille live igjen. Til tross for at de betrakter seg selv som gamle og stygge var det bra med liv i bandet. Personlig synes jeg det er litt trist at de ikke spiller noe gammelt materiale lenger, men jeg kan forstå at de ønsker å være et “nytt” Anihilated etter så mange år med stillstand. Den nyere musikken deres er absolutt ikke mye dårligere enn det gamle, men det er litt kjedelig å ikke kjenne igjen låtene. De leverte likevel bra, og når de avsluttet med en Ace of Spades-cover fikk de publikum med på allsang også. Anihilated er for øvrig snart ute med ei ny skive, og dere kan høre mer om dette bandet i dette intervjuet:

Anihilated-intervju del 1

Anihilated-intervju del 2

Anihilated-intervju del 3

Anihilated-intervju del 4

Solitaire spiller speed-thrash av det kjappe slaget, og det var såvidt de selv hang med i svingene. Den noe fyldige gitaristen og vokalisten deres manglet gitarreim, og holdt imponerende opp gitaren stort sett gjennom hele konserten samtidig som han sang og spilte halsbrekkende raskt. Opptredenen ble litt ufrivillig (?) komisk og lyden var ikke på sitt beste, men disse finnene vet nok hva de gjør.

Neste band ut var festivalens eneste norske band, Lamented Souls. Med ICS Vortex (kjent fra bl.a. Dimmu Borgir) på vokal, Apollyon (bl.a. Aura Noir, Immortal og Dødheimsgard) på bass, Bestial Tormentor på gitar og ikke minst Necrodevil på trommer (Ved Buens Ende, Virus), er dette for litt av en supergruppe å regne. Jeg fikk dessverre ikke med meg stort av konserten siden jeg gjorde en del intervjuer, men ICS Vortex syntes å gjøre en formidabel vokalistjobb, og publikum overøste bandet med skryt etterpå.

The Lamp of Thoth var et band jeg gledet meg til å se, selv om jeg ikke kjenner materialet deres så godt. Under intervjuet virket alle svært beskjedne, men på scenen har de full kontroll. Til tross for en del problemer med forsterkerne underveis, gjorde den heavy doomen deres seg meget godt. Selv om de ikke sa så mye til publikum, sto jeg som fjetret under hele showet. Jeg sier bare “Hey ho, you motherfucking whore”, og håper de får en ny sjanse med bedre utstyr senere. Hør hva de hadde å si under intervjuet her:

Lamp of Thoth-intervju del 1

Lamp of Thoth-intervju del 2

Lamp of Thoth-intervju del 3

Mange hadde sett frem til Tank, og mange ble nok også skuffet. Originalvokalist Algy har ikke lenger helse til å opptre live, og derfor hadde de hyret inn Doogie White (Rainbow) i hans sted. Det låt tight nok, nesten litt som Saxon, men White har en pregløs vokal til tross for at han synger rent og pent. Jeg kjedet meg mer enn jeg moret meg under denne konserten, selv om de spilte en del klassikere. Det var helt greit, men ikke noe  å hoppe i taket av.

 

Dag 2

 

 

Hovedattraksjonene for min del var å finne på dag to. Kvelden gikk i gang med Dan Dark og resten av svenske Torch. Også Torch lå i dvale en del år før Dan Dark samlet nye musikere og startet opp igjen. Guttene var i toppform, og jeg synes de gjorde en særdeles god figur, bl.a. med klassikeren “Electrikiss” fra skiva med samme navn. Bare synd ikke publikum kjente sin besøkelsestid, for det burde vært langt flere foran scenen her. Denne gruppa er også i gang med et nytt album, noe som kommer frem i et intervju Hammartid gjorde:

Torch-intervju del 1

Torch-intervju del 2

Torch-intervju del 3

Torch-intervju del 4

 

 

Jeg har ikke noe forhold til tysker-thrasherne i Necronomicon, og jeg fikk heller ikke med meg hele konserten. Men jeg la merke til at de fikk mange til å headbange ute på gulvet. Lyden var litt grumsete, men det hørtes ut som noe jeg burde ha sjekket ut. Man sier ikke nei til teutonisk thrash, nemlig.

Italienerne i Dark Quarterer var kanskje festivalens særeste trekk, og også det eneste med tydelig synth. Gråstenkte og tynne i håret entret de scenen og satte i gang med sin episke progrock- og psykedeliskaktige musikk. Jeg hadde nesten ikke hørt på dem før, men jeg ble virkelig positivt overrasket! Til tross for at konserten var vel lang, var det hele tiden interessant og underholdende å høre på dem. Dette er dyktige musikere, og når vokalisten sikkert er over 60 år, men likevel har den stemmen – en blanding mellom Fish og Rob Halford – da må jeg bare ta av meg hatten (noe sangeren selv ikke gjorde) og rope hurra. Dette ble nok kveldens vinner for mange…

…helt til moromennene og yndlingene i The Lord Weird Slough Feg entret scenen. Med åtte album på samvittigheten og oppstart på det skumle 1990-tallet tar de pusten fra de fleste med sin nyskapende heavy metal. Bandet gir alt på scenen, og blåser i om det blir noen feil her og der mens de løper rundt og harmonerer som få andre kan. Godlåtene kom som perler på en snor, og Mike Scalzi har en utrolig stemme. Jeg gleder meg til neste album og ikke minst konsert! Intervju hører du her:

Slough Feg-intervju del 1

Slough Feg-intervju del 2

Slough Feg-intervju del 3

Slough Feg-intervju del 4

Det aller største høydepunktet for meg personlig var legendene i Omen, både når det gjelder konsert og intervju. Med gitarist og grunnlegger Kenny Powell og den nye vokalisten George Call i front ga de Metal Merchants en verdig avslutning. Det kokte på gulvet, og det var også her allsangen kom inn for full musikk. Death Rider, Axeman, Warning of Danger… Beleilig og fanvennlig nok spilte de kun fra de tre første albumene, samt ei ny låt. Jeg var svett og lykkelig da bandet gikk av scenen for siste gang.

Omen-intervju del 1

Omen-intervju del 2

Omen-intervju del 3

Omen-intervju del 4

 

Og hvordan går det med Metal Merchants videre?

 

Dersom alt går etter planen blir det ny festival neste år. Jaguar, NWOBHM-bandet som ga ut bl.a. den utrolige skiva Power Games i 1983, er allerede annonsert, og flere navn ventes å bli sluppet snart. Dersom Metal Merchants-gjengen klarer å drive litt mer PR i forkant denne gangen, skal vi ikke se bort fra atresten av  metalpublikumet åpner ørene og får bedre smak, de også. Dette er nemlig en utrolig bra, jovial og artig festival som byr på det beste og mest sjeldne innen heavy metal. Kvalitet!

Vi sees nok igjen neste år, 28.-29. januar 2011.

Alle bilder er private, tatt av Helle Stenkløv

Les også:

1. Warning of Danger: Omen på Hammartid! Hør intervjuet med heavy metal-legendene i amerikanske Omen her! Oppdatert:...
2. No Dawn videre i Wacken Metal Battle Endelig løsnet det for No Dawn....
3. Radio Revolt får fortsette Medietilsynet kunngjorde mandag 16.mars hvem som har fått tilslag på...
4. James Sacré – Noe som ikke er godt fortalt Hør Bokbarens anmeldelse av James Sacres bok her....
5. DVD: Indiana Jones & Krystallhodeskallenes Rike Min barndoms helt er på nye eventyr, men når du...

Tagget med: festival, metal, metal merchants festival, norway, NWOBHM, omen, oslo, slough feg, tank, thrash