Bok: Fiolinane av Jan Roar Leikvoll
Jan Roar Leikvoll debuterte med Eit vintereventyr, en bok som ble beskrevet som rå og grusom da den kom ut i 2008. Leikvolls andre bok, Fiolinane, skulle vise seg å være minst like utfordrende.
Hør anmeldelsen av boka her: SAK- Fiolinane av Jan Roar Leikvoll
Postapokalyptisk dystopi
Handlingen i Fiolinane er lagt til en dyster fremtid, blant mennesker som lever i isolasjon i ørkenen. Dette er mennesker uten navn, uten teknologi, uten noen form for åndsverk eller kulturell utvikling. Dette er mennesker uten håp.
Her hersker et ubarmhjertig rangsystem: Det er den sterkeste mannen som styrer flokken. Man må sloss for maten, for retten til å eksistere. Fiolinane føyer seg inn i rekken av litteratur som på effektivt og skremmende vis tar frasen “den sterkestes rett” på kornet. Her beskrives de mest grufulle scener med en kjølig selvfølgelighet. Vi må tåle kannibalisme, nekrofili, incest og vold; i dette utsultede ørkenlandskapet fins ingen moralsk pekefinger. Dette er en bok som handler om hva som skjer når mennesket mister det menneskelige, Fiolinane er en brutal påminnelse om noe vi liker å glemme: At mennesket også er dyr, at naturen ikke skilner mellom rett og galt, og at begrep som moral og etikk er noe vi må ta vare på, for det kan mistes.
Fortid med fioliner
Likevel: Blant all elendigheten fins det øyeblikk av refleksjon. Hovedpersonens fiolinspillende bestefar representerer en bedre fortid, og med sin musikk frembringer han en lengsel etter noe mer. Hovedpersonens tanker rundt egen eksistens er rørende å lese, utgangspunktet hans er naturligvis begrenset da han kun kjenner til en tilværelse i sanden, blant sykdommer, oljefat, og andre over- eller underlegne kropper. Og det er nettopp dette som er med på å gjøre Fiolinane til en briljant bok: Med små, primitive ord fra et lukket samfunn strippet for medmenneskelighet beskrives en undring som er så menneskelig at enhver leser må kunne kjenne seg igjen.
Kultbok
Dette er nok ikke en bok for alle. Men jeg er sikker på at de som har nok is i magen til å kunne lese den, og forstå den, vil sette stor pris på denne stygg-vakre leseropplevelsen. For boka er velskreven, Leikvoll holder koken med sitt nøkterne, råe, men likvel poetiske språk. Fiolinane sjokkerer, men handler likevel om så mye mer enn å sjokkere. Samtidig vet Leikvoll når han skal stoppe: Boka er snaue 200 sider, og favner akkurat om så mye som den skal, uten å miste grepet. Her er det nemlig ikke en overveldende handling eller spenningskurve som er gjeldende, men ideer, stemninger og tanker. En grusom, men god bok.
