Øyvind Rimbereid nyeste utgivelse, Jimmen, er med rette blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Den drøyt førti sider lange boka består av ett eneste langdikt, som beskriver arbeidshverdagen til fjordingen Jimmen og kjørekaren hans. Vi presenteres for Stavanger på 1970-tallet, et samfunn i endring, med oljeutvinning og økende industri.

Hør anmeldelsen her

Hard arbeidshverdag

Jimmen og hans herre må med rette kunne sies å tilhøre en av de laveste klassene av de alle der de kjører tønner med matavfall gjennom Stavanger sentrum, eller tømmer utdoer. Rimbereid har greid å formidle dette så autentisk at man med en gang føler en empati med karakterene, som med tilsynelatende enkle grep fra forfatterens side har blitt troverdige figurer. Det er fascinerende hvordan en større helhet formidles gjennom karakterenes arbeidshverdag; gjennom Jimmen og herrens ferd mellom Stavangers avfallsdunker får leseren innsikt i et lite samfunns utvikling, det er en slags uskyld som er i ferd med å forsvinne, og Jimmen og kjørekaren må se seg selv og sin verden forsvinne i fortiden.

 

Det verdslige vs. det mytologiske

Selv om Jimmen på mange måter er et nøkternt, enkelt dikt om enkle hendelser, presenteres vi også for store kontraster. Forholdet Jimmen og kjørekaren i mellom er et godt eksempel. Mens kjørekaren snakker et bredt stavangermål uttrykker Jimmen seg med et språk som minner og folkeviser og eddadiktning. Jimmen viser også til Sleipner, Odins åttebente hest, og fremstår dermed som et utenomjordslig motstykke til den jordnære kjørekaren. Dette er et godt grep av Rimbereid, for det å skulle gjøre en talende fjording troverdig må sies å være en utfordring. Det at hesten benytter et såpass alternativt språk, viser til det mytologiske og har en helt særegen måte å tenke over verden på gjør at leseren lettere godtar konseptet med en hest som er menneskeliggjort på denne måten. Kanskje er det nettopp på denne måten en hest ville snakket, hadde den kunnet.

 

Alternativt språk

Den alternative språkbruken kjenner man igjen som typisk Rimbereidsk, vi ser den blant annet i Rimbereids tidligere utgivelse, Solaris korrigert. Dette kan med første øyekast virke utilgjengelig og vanskelig å forstå, men som leser blir man ofte overrasket over hvor fort man får en god flyt i lesningen og hvor mye man får med seg. Språklig har forfatteren tatt hakket større skritt med Jimmen, her er det ikke alltid like greit å forstå alt ved første gjennomlesning, spesielt hvis man ikke er en kløpper på stavangerdialekt. Rimbereid bør nok ikke gå mye lengre enn dette i sin språksjonglering, da noe av innholdet kan bli for utilgjengelig for leseren. Likevel, Jimmen har mye å by på, selv om man kanskje må stoppe opp ved et ord eller to. Boken er en slik man absolutt kan lese to ganger, et nydelig og litt trist dikt om å se sin plass i verden forsvinne.

 

 

Les også:

1. Øyvind Aass ny leder Øyvind Aass ble onsdag kveld nyvalgt leder av Studentersamfundet i...
2. Øyvind Aass ny Samfundetleder Øyvind Aass ble onsdag kveld nyvalgt leder av Studentersamfundet i...
3. Dikt: Til kjærlighetens pris av Ingrid Storholmen Orfeus og Evrydike i bryllupsalbum? Det var nok ikke helt...

Tagget med: Bokbaren, dikt, Jimmen, Rimbereid