8 bøker fra våren

Sliter du med å henge med på all litteraturen som kommer ut? Bokbaren har lest 8 av vårens nye norske bøker for deg, og gir deg dommen her.

 

Foto: Bokbaren

Mads Rage – Og skipet siglar vidare

I Mads Rages debutroman følger vi mannskapet på et skip. De har levd hele sine liv på skipet, og kjenner ingen annen virkelighet enn seiling og bølgeskvulp. En etter en rammes folkene ombord av sykdom, og de gjenværende må ta seg av skipsfarten alene. Samtidig finner hovedpersonen Poll ei bok i kapteinens kahytt, som han stjeler og studerer med stor nysgjerrighet. Og skipet siglar vidare er skrevet på et arkaisk nynorsk, og det er ikke sjelden ordboka må konfereres under lesinga. Språket er stødig og skaper en stram form rundt en gjennomført verden. Fordi universet Poll og de andre på skipet lever i er så lukket, klarer også fortellingen å holde på den røde tråden. Polls karakter bygges opp gjennom relasjoner, dialog og tankerekker, og hans forsiktige og litt barnlige vesen kommer tydelig fram. Det er kanskje Polls personlighet som også gjør at romanen framstår litt saktmodig og til tider kjedelig. Hans største bekymring er hvordan han skal få levert tilbake boka han har stjålet. Dette veier likevel gode skildringer og et interessant konsept opp for. Og skipet siglar vidare er en stilsikker debut av Mads Rage.

Emma Johnsen Rødli

 

 

Magnus Aspli - Metropo

Tegneserier er et undervurdert medium. For de fleste ligger nok forståelsen av mediet i minner om rådyre julehefter, som besteforeldre fikk en oppgave å hamstre inn til julaften. Det er først nå at tegneserier har opparbeidet seg den ærverdige tittelen som “grafiske romaner” og dermed fått et fnugg mer anerkjennelse som “seriøse” kunstneriske håndverk.

Metropo er en løst sammensatt roman, bestående av grafiske eller rene prosanarrativ. Romanen nytes best gjennom de grafiske bidragene, fordi skrivekunsten halter febrilsk etter fra første stund. Det største problemet med Metropo er at den har blitt skrevet av en forfatter som virker overbevist om at hans skriveferdigheter tilhører det engelske språket. Det er noe som skurrer forferdelig i leseopplevelsen og det skaper lite tilfredsstillende lesning. Det hjelper heller ikke at fortellingene består av utelukkende oversentimentale virkemidler. Fra første side bruker Metropo traurige farger, regn, deprimerte tryner og korte setninger for billig dramatisk effekt.

Når man tar alt i betraktning er Metropo til syvende og sist et skuffende tillegg til mediet den forsøker å lage et mer respektabelt inntrykk av. Boken er crowdfundet, og jeg sitter igjen med en bekymring overfor de 396 menneskene som donerte til sammen 92 000 kr for at dette prosjektet skulle bli en virkelighet.

 

Truls Sletvold

 

Martine Johansen - Lykkelige mennesker har ikke bikkje

I Johansens andre roman møter vi Johanne på Sagene som blir dumpa av kjæresten sin og sliter med å finne fotfeste. For hva skal du gjøre når du er mer glad i (og avhengig av) den andre i livet ditt, enn den er i deg? Johanne er den moderne kvinnelige beathelten: litt for forfylla, litt for glad i å diktere omverden og litt for glad i sjøldestruksjon. Leseren får følge henne gjennom flere år, og inviteres inn i kjærlighetshistorien mellom Johanne og Thomas fra den vanskelige starten, de gode stundene og forelskelsen, til de vonde stundene og Johanne faktisk må slippe taket. Romanuniverset preges av karakterenes globetrottertrang, sjølopptatthet, sosiale maktspill og ikke-konforme libido. Lykkelige mennesker har ikke bikkje byr på et rastløst og oppronka narrativ om Johanne på jakt etter neste distraksjon fra de problematiske relasjonene hennes. Tidvis peises det på med for mange eksempler og metaforer som tempoet dessverre ødelegges litt av, men Lykkelige mennesker har ikke bikkje er beatlitteratur fra Sagene verdt å gå til sengs med i sommer.

 

Siri Aurland Bredesen

 

Naja Marie Aidt - Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake (Carls bok)

Innimellom kommer du over bøker som er så skjellsettende, ubehagelige og kompromissløst konfronterende at hele kroppen vrir seg i et forsøk på å slippe å ta innover seg tematikken. Slik er diktsamlinga danske Naja Marie Aidt skreiv etter sønnens bortgang i 2015, hvor en sopptur med en kompis endte fatalt. Det sies at foreldre ikke skal overleve unga sine, og Carl Emil etterlater seg et sorgvakuum som er umulig å fylle, umulig å skrive om. Hun har båret ham med seg i 25 år, og kroppen som har merker etter hans fødsel skal nå også romme hans død.

Diktene handler om å konservere, men også å forstå og bli kjent med sønnen på nytt. Carl dikta sjøl, og på den måten får diktermora sakte tilbake språket sitt. Hun låner ikke bare fra ham, men hele litteraturhistorien i sitt forsøk på å forstå sorg og vende tilbake til det som kan artikuleres. Språket er kledd i sørgedrakt og sinne, og er oppstykka og fragmentert. Formen er eksperimentell og tidvis kaotisk. For slik sorg mangler oversikt og kontroll, viser diktsamlingas kombinasjon av form og innhold rått fram sorgens virkelighet. Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake kan nok sies å være en av de beste diktsamlingene om sorg i nyere tid. Den kom ut i Danmark i fjor, og i norsk språkdrakt i år på Gyldendal oversatt av Trude Marstein.  

 

Siri Aurland Bredesen

 

Rebecca Kjelland – Gull i grusen

Gull i grusen er Rebecca Kjellands fjerde diktsamling. Den består av korte prosatekster delt inn i tre kapitler. Til tross for at stilen virker samlende for de ulike kapitlene, framstår tematikken i samlinga som sprikende og noen form for helhet er vanskelig å spore. Diktene i første og andre del er spesielt oppramsende, og substantivfraser og korte setninger kommer på rekke og rad, tilsynelatende uten sammenheng. Hoppene kan være lange, også innenfor ett dikt. I siste kapittel er formen mer fortellende, og korte fortellinger om menneskelig samhandling utformer seg. Dette tredje og minst fragmenterte kapittelet er likevel ikke nok til å skape en helhet i samlinga. Til syvende og sist er Gull i grusen en diktsamling som ikke lykkes med å skape fortolkningspotensial for leseren. Noen kan kanskje finne det poetiske i denne samlingen, men for meg framstår det som lite annet enn ord på papir.

Emma Johnsen Rødli

 

Veronika Erstad – Av meg er det mange

Jeget i Av meg er det mange flytter til en ny plass for å være organist i kirka. Her møter hun en trompetist og de to innleder et forhold. Når trompetisten reiser bort reflekterer jeget over forholdet, samtidig som hun prøver å slå seg til ro på den nye plassen. Gjennom korte prosatekster knyttes en historie sammen. Minner fra barndom flettes sammen med drømmer og tanker i mer eller mindre fragmenterte tekster. Forlaget kaller Av meg er det mange ”poetisk prosa”, og dette lever boka opp til. Ordene framstår nøye utvalgt, og tekstene er komprimerte og strippet for det unødvendige. Hvordan relasjoner oppstår og fungerer utforskes på forsiktig vis gjennom stiliserte skildringer av hendelser. Likevel framstår jeget anonymt og generelt ved endt lesning. Utforskningen av enkeltindividet, altså jeget, havner i skyggen, og derfor blir det vanskelig å engasjere seg i fortellinga.

 

Emma Johnsen Rødli

 

Vibeke Tandberg – Eurydike Anal

Hukommelsen er noe av det viktigste vi mennesker har. Den gjør oss i stand til å huske tidligere opplevelser, og utgjør dermed grunnlaget for vår utvikling. Eurydike Anal handler om glemsel, eller rettere sagt forholdet mellom hukommelse og glemsel. Vi møter en mann på en bar, et navnløst jeg, som prøver å huske en kvinnes navn. Han har møtt henne ved en tidligere anledning, og det er presserende for mannen å huske navnet: med det kan han bringe kvinnen fram fra glemselens mørke. Her aner vi slektskapet med myten om Orfeus og Eurydike, som romanens tittel hentyder til. Orfeus var mannen som fikk gudenes tillatelse til å bringe sin elskede Eurydike tilbake fra dødsriket i underverden.

Tandbergs roman tematiserer forholdet mellom det som finnes og det som ikke finnes, mellom det virkelige og det forestilte. Det er hukommelsen og forestillingsevnen som regulerer disse forholdene, og romanen undersøker hvordan hukommelsen kan være en utro tjener. Tandberg gjør bruk av en finurlig fortellerteknikk, der assosiative sprang hele tiden utfordrer leseren til en slags hvem-hva-hvor-lek. Framstillingen av uforståelige krumspring er nok ment å vise hukommelsens ustabile vesen, men for denne leseren framstår digresjonene og sprangene som litt for intetsigende og kjedelige. Eurydike Anal er en utfordrende roman om hukommelsens upålitelighet. Akkurat som Orfeus mislyktes i sitt forsett, viser romanen oss vanskeligheten i å gjenopplive noe fra glemselens død. Noen særlig god leseropplevelse er det imidlertid ikke.

Johannes Tessem Jystad

 

 

Bokbaren er Radio Revolts litteraturmagasin, hver tirsdag kl. 20.00. Vil du høre mer om årets bøker, sjekk ut vårens sendinger.