Album (og EP) ute nå du burde sjekke ut
Været er bra, skole er skole og Trondheim er fortsatt dødt, men denne fredagen leverer varer preget av liv.
Róisín Murphy - Róisín Machine [Disco]
Rutinerte Róisín Murphy har sluppet solide sjangersjonglerende album siden sin solodebut i 2005, og før det med duoen Moloko. Hun er nå, i en alder av 47, tilbake med det som i følge flere kan være hennes magnum opus. Med minimalistiske og dansbare discolåter under seg, opptrer Róisín Murphy som en disco-diva som for lenge siden valgte å distansere seg fra det alminnelige liv for å leve hemningsløst jaktende etter de store og små gledene livet har å by på. Hun dekonstruerer alle fellene som en selvforhøyende hedonist kan så lett gå i, mens musikken bærer en kontrasterende stemning av feiring og livsglede. Livet er ikke lett, men det kan i det minste være gøy av og til.
- Gunnar Hannibal Sökjer-Petersen
GABIFUEGO - Romanticas EP [Raggaeton]
Gabifuego, som for mange er et ansikt kjent som gitaristen til Boy Pablo, har nå, på vågalt vis, tatt Boy Pablos “bedroom pop”-estetikk og “følsom køddegutt”-uttrykk videre til et spanskt reggaeton territorium. Personlig er guarden min for reggaeton ikke oppe for tida, og da kan man tillate seg disse greiene her, og det er ærlig sagt ganske gøy. Med seg på utgivelsen har han med seg Astrid S, Kjartan Lauritzen og en islandsk rapper ved navnet GKR. Kjartan legger ned noen spanske bars på elegant vis - det skal ikke være noe tvil om hva navnet hans er. Islendingen fikk meg til å innse at islandsk høres litt ut som en forspansket variant av norsk. Spennende saker, sjekk det ut. Og det albumcoveret der er godteri asså.
- Gunnar Hannibal Sökjer-Petersen
Eartheater - Phoenix: Flames are dew upon my skin [Folk/Experimental]
Multitalentet Alexandra Drewchin, aka Eartheater, er ute med nytt album på det erkehippe, berlin-baserte plateselskapet PAN records, og det smeller godt. Ikke på en sånn banger måte, men heller på en sånn måte som gjør at man stopper litt opp når man gjør skole med musikk på øret for å lytte litt ekstra for så å naturlig få det ansiktsuttrykket man får når noen sier en grovis man ikke helt kan stille seg bak. I tilfelle det ikke er helt klart hva jeg mener - det er et bra album. Det besitter alle de kule motsetningene; vakkert, men skummelt. Nytt, men gammelt. Mykt, men hardt. Og slik kunne jeg fortsatt, men det er kjedelig, i motsetning til dette albumet!
- Gunnar Hannibal Sökjer-Petersen
21 Savage & Metro Boomin - SAVAGE MODE II [Hip Hop]
Fire år etter at 21 Savage og Metro Boomin slapp sitt første samarbeidsprosjekt, Savage Mode, er oppfølgeren endelig her. Den viktigste produsenten innen trap det siste tiåret og en av favorittene fra den nå ikoniske "XXL Freshman 2016"-listen har endelig funnet sammen igjen for å prøve å redde et ellers ganske skuffende år for trappen. Klarer Savage Mode II å leve opp til de store forventningene? Vel, du får interludes fra Morgan Freeman, et klassisk Pen & Pixel-cover, noe av Metro Boomins beste og mest varierte produksjon, en 21 Savage som viser at han har utviklet seg enormt som rapper på fire år, og et gjestevers fra Drake som kan brukes mot ham i rettssak. Om det er godt nok for å holde trappen i live, får du avgjøre selv.
- Simon Winther
Svalbard - When I Die, Will I Get Better? [Hardcore/Post-Hardcore]
Mye har skjedd siden hardcore- kvartetten fra Bristol ga ut debuten It’s Hard to Have Hope i 2018. Bandit har beveget seg fra hardtslående klassisk moderne hardcore, over i en mer atmosfærisk post-hardcore. Lydbildet har også mange black metal elementer i seg, som seg hør og bør i 2020. Tematikken i albumet bygger videre på debutskiva og tar for seg temaer som seksuell vold og urettferdighet. Ironisk nok ble eieren av plateselskapet Holy Roar Records, som Svalbard tidligere var på, anklaget for seksuelle overgrep, noe som resulterte i at hele staben og mange band, inkludert Svalbard trakk seg fra selskapet. I likhet med de fleste andre bandene på nevnte plateselskap er tendensen mot post-hardcore og post-metall sterk. Skiva er full av knallsterke metalbrakes og deilig skrikevokal fra både gitarist Serena Cherry og gitarist Liam Phelan. Høyt tempo og triste tekster er gjennomgangsfiguren i plata.
- Åsmund Swensen Høeg
