Anmeldelse av Happy End

Når en mann har vunnet Gullpalmen i Cannes for de to foregående filmene sine, er det lett å gå inn til en film med for høye forhåpninger. Nettopp dette var tilfellet for meg da jeg gikk inn til Happy end. Østerrikske mesterregissør Michael Haneke er blant vår tids mest dekorerte filmskapere og stakk av med både gullpalmer og Oscarnominasjoner for sine forrige filmer, Det hvite båndet og Amour. Sistnevnte ble til og med nominert til Oscar for beste film hvilket er svært uvanlig for en kynisk, fransk film om alderdom. Når Happy end nå ble en skuffelse for meg, handler nok ikke det i så stor grad om at filmen er dårlig, men mer at forventningene til en slik filmskaper fort blir for store.

Happy end tar for seg historien om en rik overklassefamilie fra Calais ved Den engelske kanal. Moren til 12 år gamle Eve har forsøkt å ta livet sitt, og Eve blir nødt til å flytte inn sammen med sin far og hans familie som hun knapt har sett på mange år. Parallelt med dette er det en alvorlig arbeidsulykke i familiebedriften drevet av hennes tante og fetter, og bestefaren i familien er tydelig mett av dage og har i grunnen mest lyst til å dø. Familien er altså svært dysfunksjonell, og vi får følge dem mens ting går fra vondt til verre.

Filmen har helt klart mange styrker. Haneke, med sin bakgrunn i teateret, vet godt hvordan man instruerer skuespillere, og med et ensemble som dette, kan jobben umulig bli altfor vanskelig heller. Jean-Louis Trintignant, som spiller bestefaren, har høstet prestisjetunge priser siden 60-tallet og har ikke mistet teften selv i en alder av 87. Rollen her ser ut til å spille direkte videre på sin rolle fra Hanekes forrige film, Amour, og parallellene er så tydelige at man nesten skulle tro det var en oppfølger. Isabelle Huppert, som her spiller tanten, er en av mine personlige favorittskuespillere, og hun skuffer ikke denne gangen heller, men rollen blir dessverre litt for liten til at hun virkelig får boltret seg.

Den eneste jeg kanskje har noen problemer med er hovedrolleinnehaver Fantine Harduin som ofte blir veldig uttrykksløs. Jeg mistenker dessverre at dette er et bevisst valg fra filmskapernes side, for hennes uttrykksløshet knyttes ofte opp mot hennes digitale hverdag. Alle som har sett Funny games vet hvor kritisk Haneke kan være til hjemmevideo, og med Happy end virker det som om han også vil fortelle oss hvor forferdelig nyere digital kultur er. Dette manifesterer seg i Eves tomme øyne mens hun stirrer inn i PC-skjermen sin, men hennes mangel på følelsesmessig respons tar også en del av brodden fra familiedramaet som også utspiller seg.

Og nettopp her ser man noe av det jeg tror er filmens største problem. Den prøver å være litt for mye på en gang uten å gå fullt inn for noe av det. Den kritiserer våre digitale liv, men uten å gå inn på det noe dypere enn et par kjipe livestreamer. Den håner overklassens dekadanse ved å konfrontere dem med flyktningkrisen, men viser ingen av konsekvensene for flyktningene. Den prøver seg på et familiedrama, men ingen av de utallige problemene deres tas noen gang til et klimaks. Av denne grunn, følte jeg ikke jeg hadde lært noe nytt om noen av temaene idet rulleteksten kom vandret over lerretet. Dette står i sterk kontrast til hans foregående filmer som føles særdeles presise i sine refleksjoner på tross av komplekse temaer.

I sum gjør ikke dette filmen dårlig. Som sagt er skuespillet på topp, og filmen er heller ikke fri for interessante poenger. Problemet er derimot at den prøver å gjøre litt for mye på en gang, og derfor blir litt kjedelig. Jeg tror ikke Haneke er i stand til å lage noe som ikke er verdt å se, så Happy end er langt fra det verste du kan se på kino i år, men den er fortsatt et solid hakk svakere enn hans foregående filmer. Hvis jeg skulle velge ville jeg nok prioritert et gjensyn med Amour.