Foto: Caja Madsen-Goonetilleke

Under sommerens høydepunkt i vår kjære by, omdannes Marinen til noe helt eget og ugjenkjennbart. Parken, som til vanlig brukes til solbading og hundelufting, er i stedet fylt med musikk, leven og magi. Pstereo stilte med en sterk lineup som fortjente mye mer enn det barteby-publikummet hadde å by på. 

Etter to dager med fantastiske konsertopplevelser, dyr mat og drikke, og bildebod hos DNB, står vi igjen med tomme bankkontoer og en god oversikt over alt festivalen hadde å by på i år.

     FREDAGEN

Hayeminol – Hagescenen

Hayeminol, som får æren av å være vår første artist, legger lista høyt for resten av festivalopplevelsen. Den selverklærte punk-gjengen, som har holdt på siden 2013, utfordrer stadig sjangerens kontroll og grenser. Denne holdningen kommer tydelig frem under opptredenen deres på Pstereo, der deres nyeste album Ingen Vår i År stod sentralt i fremførelsen. Musikken byr på bred sjangerbredde, og strekker seg fra flørting med 70-talls melodiøse prog-riff, med og uten vreng, til elementer av 80-talls kunstrock og powerpop, men likevel merker man en tydelig «punke»-holdning”. 

I nydelig ettermiddagssol leverer Hayeminol låta «Hvem er du i dag». Her byr de på en unik harmonisering. Ved å veksle mellom forførende dissonanser og vakre harmonier, skapes et unikt lydbilde. Konserten er preget av overflod med musikalsk talent. Samspillet er samkjørt og man opplever ikke at enkeltmedlemmer i bandet overkjører resten. Likevel er vokalist og frontperson Ånon Bakkens unike stemme umulig å ikke trekke frem, med sin brede rekkevidde og sans for engleaktige, lyse toner. 

Mens vi står og lytter, leter vi etter mangelen på selvtillit som P3 omtalte etter fremførelsen til Hayeminol på Øyafestivalen tidligere i år. Der må vi heldigvis si oss helt uenige. Om ikke annet fremfører gruppen med en skråsikker selvtillit, som de gjør seg mer enn fortjent til. Selv Pstereos eldre publikum, som under resten av festivalen viste seg å være skammelig passive, lot seg engasjere. Vi får bevis på Hayeminols unike evne til å formidle. Bandet avslutter på hardest mulig vis, der vokalist Ånon hopper ned fra scenen, trasker selvsikkert blant publikum og til slutt kaster seg bakover i et dramatisk fall. 

    Foto: Elin Aasheim

Boko Yout – Sirkusteltet

Den svenske kvartetten Boko Yout dundret løs i sirkusteltet på fredag. Inne i det stappa sirkusteltet, som i år er oppgradert fra telt til en større innendørs scene, dekorert med speil og retro trestolper, står afrogrunge-bandet og tryller. Umiddelbart var det merkbart at de hadde skrudd opp både volumet og intensiteten fra innspillingene.

Man må selvfølgelig skryte av scenetilværelsen til frontfigur Paul Adamah, og man kan lure på om musikken ikke hadde vært det samme foruten. Med sin høye energi og imponerende evne til å få med publikum, styrer han skuta og får settet til å virke tjue minutter kortere enn det var. Bandet må også få skryt for denne bragden. De gir han plass på scenen og er akkurat så mye i bakgrunnen som det kreves. Men enda viktigere gir de ham tid. Dette bruker Adamah til å manøvrere seg i, og interagere med publikum. På et tidspunkt har han ålet seg helt bakerst i konsertlokalet. Selv om bandet gjentar de samme fire taktene, føltes det nytt og spennende ut, som om de bygget opp til sitt avgjørende nummer. Det bergtatte publikummet fulgte nøye med, som om de var forhekset av trollmannen i sirkusteltet.

På et tidspunkt ble det imidlertid litt mye interaksjon med publikum. Hvert refreng rettet han mikrofonen mot publikum, og under halvparten av konserten føltes det ut som at vi ble bedt om å synge med. De tre instrumentalistene var opptil flere ganger, et stykke fra å oppnå effektene og eksperimentalismen fra innspillingene. Dette kompenserer de imidlertid for ved å tilby høyere intensitet og mer vreng, noe som ofte funket bra, men på låter som «9-2-5» kommer det litt i veien for dynamikken. Bandet koret med en ertende tone, noe som utrolig nok funket veldig bra. Irriterende og nærmest hånende sang de «la, la, la» som la et lekent preg over konserten.

Alt i alt var dette en god konsert, men først og fremst litt av et show! Boko Yout underholder i sirkusteltet mer enn noe sirkusdyr og fakkel-sjonglører kunne drømt om!

Kurt Vile – Elvescenen

Allerede fra start har bandet mistet hverandre, men de finner gradvis tilbake til et samspill utover i settet. Begynnelsen av konserten minner om fremføringer i musikktimene i 8. klasse, hvor lydbildet er skranglete og ustødig. Vi sitter igjen med en følelse av at Kurt Vile peaka før 2010, og at låtene som kanskje har intensjon om å være rolige og behagelige, snarere glir over i det kjedelige og uinspirerte. Både Vile og de andre «violatorsene» er søte og inadvente, men likevel fremstår de trege rytmene litt gubbete. Heldigvis havner bandet tilbake på hjemmebane under tredje låt. Herfra tar konserten seg opp, og bandet vinner tilbake selvtilliten sin. Det er nå man endelig får hørt hvorfor de er kjente. 

Dessverre blir singer-songwriter-musikken til Kurt Vile kjedelig i et såpass stort format, og hadde kanskje tatt seg bedre ut på en av de mindre scenene. I tillegg gjør ikke trondheimspublikummet dem noe godt, hvor hver låt avsluttes med litt spredt, lavmælt og klein applaus. Ja – dette er også en anmeldelse av dem, publikummet. Og på Pstereo gjør trondheimspublikummet det de er aller best til, nemlig å slakte band som fortjener langt større anerkjennelse og oppmerksomhet. Publikum virker til tider så uinspirert at vi ikke forstår hvem på denne konserten som er fans, og hvem som bare ser på.

Kurt Vile bød på den første konserten der vi frivillig måtte sette i øreproppene, og alt vi stod igjen med var at det var helt greit, men til syvende og sist kjedelig. Det beste på konserten er soloene, og den repetitive akkordprogresjonen tjener dem bra, men gjør resten av konserten til et kjedelig skue. Veldig fine riff, og et sjarmerende sound, men dessverre blir konserten en smule skuffende.

Deki Alem – Sirkusteltet

Tilbake i sirkusteltet er stemningen heit. Tvillingene fra Gøteborg stiller sterkt med rap kombinert med en unik drum-and-bass-sound, som iblant heller over i triphop. Musikken blir en perfekt blanding av melodiøs og virtuos rap, og brødrene fremfører den med sjel. Dette er kanskje den konserten under festivalen hvor hele publikummet bokstavelig talt blir revet med. På et punkt begynner en kar foran oss å glemme at han er i offentlig rom, i transe med musikken, og sjekke ut seg selv i speilene. Han har jo rett – Deki Alem skapte et helt unikt rom for dans, selvsikkerhet og deltakelse med den innbydende fremføringen av musikken sin.

Tvillingene har naturligvis veldig lik stemme. Dette spiller de på, og skaper til tider en slags ekko-effekt med å repetere deler av hverandres vers. Noe av det de er best på som duo, er å gi plass til hverandre og løfte hverandre der det trengs. 

Duoen valgte å opptre med backingtrack og live trommer. Vi endte opp med å savne et live band som utfylte resten av scenen sammen med trommene. Kun trommer opplevdes til dels halvveis utført. Med et fullverdig band, kunne musikken blitt løftet til nye høyder, og bandet kunne fremhevet hvor kul estetikk musikken deres faktisk har. Men det er kanskje selvmotsigende å ønske live-band fra noen som er kjente for å ta i bruk trip-hop.

Skunk Anansie – Elvescenen

Skunk Anansie, som er frontet av nittitallsdronninga Skin, skapte den konserten som virkelig overgikk all forventning. Som barn av det tidlige 2000-tallet, var ikke Skunk Anansie en gruppe vi hadde kjennskap til, men det har kommet oss for øre at disse var store, til og med så store at de headlinet Glastonbury i 1999. Vi fant ut at musikken ble beskrevet som «clit-rock», og valgte straks å prioritere denne konserten. 

Konserten åpnet hardt, fortsatte hardt, og avsluttet hardt. På et tidspunkt kastet vokalist Skin seg ut i publikum, og fortsatte å synge helt uten å fremstå påvirket av stuntet. Hun hadde en vanvittig rå stemme, som ikke brast et sekund der hun lå og svevde på publikums armer. Dette voldsomme grepet gjorde at konserten var ekstremt interessant å være til stede på, selv om vi ikke kunne en eneste sang. 

Dessuten bidro sceneshowet, tilstedeværelsen og scenografien til å overgå samtlige andre konserter på elvescenen. Bandet hadde pyntet scenen med noe som lignet en oppblåsbar, gigantisk og svart kråkebolle. Bruken av lys satte oss i ravestemning for hele konserten, og energien påvirket soleklart det ellers ganske døve publikummet. 

Alt i alt er Skunk Anansie det bandet som fylte festivalens største scene på åpenbart best vis, og for oss kunne bandet vært en verdig headliner, fremfor band som spilte på samme scene. Selv om Skunk Anansies publikum, i likhet med bandet, overgikk all forventning, har vi likevel en liten kritikk å gi. Vi skjønner det er digg å ta en sigg. Men det er unødvendig å røyke i en såpass tett crowd! De har faktisk nok røykmaskiner på scenen. 

LØRDAGEN

     Fan blir tatt opp på scenen for å brøle med på «Gooning for free». Foto: Eirik Skjelvan Opheim

Hammok – Hagescenen

«Fri Palestina, fuck kapitalistene, fuck alt!», erklærer bassisten i hardcore-bandet Hammok, før de kaster seg løs på den lille, intime hagescenen på Pstereo. Fra start er nivået høyt, både lyd- og energinivået, idet de sprengte samtlige trommehinner med åpningslåta «BANG». På seg har bandet enkelt antrekk, det er t-skjorter, tank-topper og olabukser, ingen hanekammer eller nagler. I stedet lar de musikken snakke for seg, og det gjør den.

Med raske, harde riff og tekniske trommer, blander bandet sjangere som post-punk, hardcore og elemtenter fra indie. I høyt tempo tar trommisen sin tid på den lange introen til neste låt. «Blast Off (Blast Off) Blast Off». Dermed ble det ekstra tilfredsstillende når låta endelig startet for fullt. Lyden var høy og rå, og sett vekk fra en litt lav vokal og en til tider høy bass, var det et veldig godt fordelt lydbilde.

Konserten var preget av et ellevilt sceneshow. De fire musikerne fikk hagescenen til å virke enda mindre enn den var, og det var tilfredsstillende hvordan energien på scenen gjenspeilet det ekstreme lydbildet. Det var et under at de klarte å spille så samkjørt, så mye som de bevegde seg, og de tre gitaristene var heller ikke fremmed for moshe blant publikum.

Rockingen gled mer over til raseri og ren punk, idet Hammok merket at publikum ikke klarte å gjenspeile energien på scenen i det hele tatt. Det virket som at bakoversveisen ble så tung at publikum falt baklengs og ble liggende, noe som er interessant med tanke på at 50 prosent av dem var skalla. Det var som å blande vann med olje, men det som kunne ha gått så katastrofalt, klarte heller Hammok å vri om til å bli et punke-oppgjør uten like. Etter vokalist Tobias Osland sa at publikum måtte komme nærmere, uten å få noen som helst respons, ropte han: «Så pass ja, fuck you!» og dundret løs med neste sang. Vannsprut og spyttklyser kom påfølgende, og et lite knippe hardcore fans gikk amokk. Gitarer fløy, femti år gamle damer sendte vettskremte blikk, og vi koste oss gløgg. 

Showet var altså et inferno som Trondheimspublikummet verken var klare for, eller fortjente. Ingenting skriker mer hardcore enn å gjøre sin egen greie, selv når man får smale blikk og slapp aplaus. Her leverte Hammok på øverste hylle!

Johanna Reine-Nilsen – Hagescenen

I stor kontrast til den beinharde konserten vi opplevde tidligere på samme scene med Hammok, tones musikken og stemningen nå ned, til en intim og sårbar konsert med rolig folk-americana fra Johanna Reine-Nilsen. Med seg på scenen har hun et sterkt ensemble, bestående av anerkjente musikere i jazzmiljøet, noe som resonnerer med det stødige og rene uttrykket i musikken. 

Overordnet starter konserten noe seigt, tar seg opp på tredje låt, og går deretter fort tilbake til det rolige landskapet. Reine-Nilsens musikk hadde hatt godt av leke seg mer med tempo og dynamikk, noe som kom tydelig frem i løpet av den ene mer høytempo låta «Thoughts». Selv om de roligere, country/americana-låtene selvfølgelig er nydelige, blir rekken med litt like låter en smule repetitivt. Likevel ville vi kanskje gitt samme kritikk til større stjerner som dronningene Alison Krauss eller Sierra Ferrell. 

Vokalene er det som tydelig står sterkest i musikken. Reine-Nilsens klare og fløyelsmyke stemme, kombinert med lekende harmonier, blir fort hovedelementet i lydbildet. Musikken er ren og strøken, noe som ikke er rart med så erfarne musikere på scenen. Det er vakkert og likbart, ikke noe spørsmål om det. 

Solid festival, tross uengasjert publikum

Selv om årets største trønder-junction, Pstereo, bar preg av et umotivert publikum, og en litt tilfeldig lineup, er vi fornøyde med opplevelsen. Vi ble tatt med på en reise fra ung punk i sola, inn til allsang på en fargerik sirkusmanesje og ut igjen til clit-rock ved Nidelven. Vi sitter igjen med et inntrykk av at den eldre garde var negativ og uengasjert når det gjaldt konsertene til yngre og ukjente artister, og at oppmerksomheten deres kun var rettet mot de største headlinerne. Vi er derimot takknemlige for at Pstereo har booket mindre artister, som ellers kanskje ikke får oppmerksomheten de fortjener. Tusen takk for en nydelig og velorganisert festival i strålende sol. Vi sees neste år!

—PostBluesKollektivet v/ Caja Madsen-Goonetilleke, Eirik Skjelvan Opheim, Ingeborg De Vibe Bunæs