Årets album 2024

 

Året 2024 møter sakte men sikkert sin uunngåelige ende. Og for oss i studentmedienes musikkredaksjon betyr det at vi, nok en gang, ser oss nødt til å sette sammen en liste over de 20, objektivt sett, beste albumene året har gitt. Faen, mer jobb. Gjennom en nøye utplukkingsprosess har vi kommet frem til denne listen, bestående av artister fra fjernt og nært, både i fysisk avstand og hva den enkeltes musikksmak angår. 

 

Clairo – Charm

Clairo slapp sitt tredje album, Charm, i sommer der hun viser en ny side av seg selv. Hun  har vokst opp og modnet siden hun kom ut med hiten sin «Sofia» i 2019. Det merker man tydelig, både når det kommer til produksjon og i det imponerende bandet hun har valgt å samle til innspilling. Denne gangen samarbeider Clairo med produsent Leon Michels som legger  sitt preg av 70-talls soft rock på albumet. Han gir Charm et varmt og nostalgisk lydbilde.

Charm kombinerer Clairos drømmete og varme stemme med groovy melodier som gjør at albumet oppleves både flørtet og lekent. Albumet kommer til å få deg til å danse og svaie, og kanskje til og med gråte litt. Det er vanskelig å velge en favoritt fra dette albumet, men «Add Up My Love» utpeker seg som en av de mest minneverdige låtene, der hennes vakre og rørende stemme, i tillegg til  nydelige melodier, virkelig får skinne.

– Gvantsa Hedvig Utmelidze 

 

BRÆKKÆKKEL – Suicidahls

Trondheimspønkerne er tilbake for fullt i kjent stil på deres nyeste plate Suicidahls. Akkurat som på deres forrige plate, Hele Nidelva e Dahls, dreier tematikken seg rundt ett av de evige temaene i lyrikken – pils. Denne, av typen Dahls, selvfølgelig. På knappe 28 minutter, og hele 12 låter, griper gutta i BRÆKKÆKKEL deg etter nakkeskinnet, og sleper deg gjennom Trondheims gater. De fanger deg med den ett minutt lange instrumentallåta, «Tro», som setter stemninga for hva du har i vente.

Det er hardt, hårreisende og herlig. Lydbildet er en god blanding av thrash, metall og pønk. De rå gitarriffene fra åpningslåta glir sømløst inn i den neste, «Limfabrikken». Stemninga holder seg jevnt på topp gjennom hele plata, og det hele er over før sjokket har lagt seg. Hvis det ikke «dure når du lægg dæ» etter at du har hørt på dette albumet, har du gjort noe feil. Det fortjener å bli spilt på høyeste volum.

Det er ikke alltid så lett å høre hva som blir sunget, men jeg garanterer nesten en liten latter de gangene du klarer å fange noe. For selv om låtene er beinhardt formidla, er tekstene humoristiske, og gutta tar ikke seg selv for høytidelig. Oppsummert høres plata ut som noen som har fått i seg noen pils for mye, men som samtidig tenker at det aldri kan bli for mye.  

– Mia Mortensen

 

Charlie XCX – BRAT

Når jeg er gammel og grå på gamlehjemmet og noen nevner året 2024, er det ingen tvil om  at jeg kommer til å «be bumpin that» AstraZeneca mens jeg mimrer tilbake til en uforglemmelig og rampete sommer. Albumet til Charlie XCX reddet popåret 2024 – det er performativt, glorete og grelt, og vi elsker det! 

Med på laget er produsent A.G. Cook, som har kokkelert på høyt nivå som vanlig, og lekne gjesteartister fra lederne av baggy-bukse-bataljonen: Billie Eilish og Troye Sivan. Er det årets mest polerte album? Kanskje ikke - men det prøver det ikke å være heller. BRAT er en mental pause. BRAT er brat.

– Emilia Brahim

 

Doechii – Alligator Bites Never Heal

Doechii`s debutalbum Alligator Bites Never Heal er en hyllest til røttene i Florida og hennes selverklærte kallenavn «Swamp Princess». Albumtittelen fungerer ikke kun som en kul referanse til sørstatene, men reflekterer samtidig de utfordringene og belastningene som kjennetegner området. Resultatet er rått og fremragende.

Med sine 19 spor, viser floridajenta seg som en fullverdig artist. På albumet beveger hun seg imponerende gjennom alt fra sensuell elektronisk rap og rå boom-bap til sjelfull soul – dette kombinert med en sterk karisma og skarpe tekster. I tillegg har hun låter med noe mer banal tematikk som på «HUH!», min personlige favoritt. Doechiis utrolige vokale variasjoner og valg av ulike beats viser hennes dyktighet og kompetanse. Dette kommer tydelig frem i den mest kjente låten fra albumet «NISSAN ALTIMA».

Hun kan så og si mestre alt av rap, som gjør albumet ekstremt interessant. Den uanstrengte overgangen mellom  avantgarde-rap og rå vokal understreker hennes musikalske smidighet. Kombinert med den kompromissløse stilen viser Doechii at hun har kommet for å bli. Albumet gir lytteren en ærlig musikalsk beretning om strevelse og utholdenhet. På låta «DENIAL IS A RIVER» folder Doechii seg ut til lytteren, i noe som kan minne om en kjensgjerning. Her får vi innsikt i den karismatiske artistens tanker og meninger om hvorfor «Alligator Bites Never Heal».

Doechii og albumet er et friskt pust til rapverdenen. Albumets unike blanding av lyrisk dyktighet, vill energi og innovativ produksjon får albumet til å skille seg ut. Doechii har gitt oss et eksepsjonelt album som er et bevis på hennes dyktighet og allsidighet. Det er ufattelig frustrerende og se dette albumet bli overskygget av mindre dyktige rappere, både menn og kvinner, som gjerne gjentar de samme banale og lite utfordrende temaene og rapmessige flyt…

– Cecilie Holt Larson

 

Økse – Økse

Lister over årets album skal inneholde album som allerede ved første lytt føles friske, revolusjonerende, meningsfulle og som har bidratt til å definere musikkåret. Det selvtitulerte debutalbumet til supergruppen Økse er et slikt album for meg. 

Dette er et album preget av ville kombinasjoner, noe som også reflekteres i gruppens sammensetning av musikalske personligheter. Fire nasjoner er representert her ved fire legender på sine felt, med den amerikanske trommeslageren Savannah Harris, den haitiske «lydkjemikeren» Val Jeanty, svenske Petter Eldh på bass, synth og sampling, og den danske legenden Mette Rasmussen på saxofon. Dette albumet tar avant-gardismen inn i det 21. århundre med sin heftige blanding av sjangrene spoken word og rap, sampling og scratching, energisk trommespill og eterisk, utenomjordisk sax-spill.

Selv om dette kanskje ikke er det albumet du setter på på vors, er dette et album som vil få all salgs musikkhoder til å nikke anerkjennende. Økse er et unikt band med et like unikt  album som kutter seg gjennom musikkåret 2024 som en, ja du vet.  

– Emil Fjeldavli

 

I LIKE TO SLEEP – Bedmonster’s Groove

Trioen I LIKE TO SLEEP er et band mange både i jazzmiljøet og ellers har fulgt med på lenge, men deres fjerde album Bedmonster’s Groove fanger både bandets faste powerjazz-kjerne, men gir også rom for rått og fritt spill. 

Tittelen viser til deres første album Bedmonster fra 2017. Det trehodede sengemonsteret, bestående av Nicholas Leirtrø, Amund Storløkken Åse og Øyvind Leite, har vokst til å bli det godt etablerte, men stadig utforskende, powerjazz bandet vi kjenner til i dag. Albumets produksjon har også et uttrykk om musikernes tilhørighet til Trondheim. Det ble spilt inn på Nyhavna og gitt på det lokale plateselskapet All Good Clean Records, et selskap de ikke har gitt ut på siden deres første album. Bedmonster’s Groove er altså musikk der bandet tydelig viser et modent og godt kurert uttrykk som vi gleder oss til å følge videre med på.

– Sara Visel

 

Signe Emmeluth – BANSHEE

Det irske mytiske vesenet Banshee er inspirasjonen bak saksofonist Signe Emmeluths verk som originalt ble skrevet som bestilling fra Vossajazz i 2021, men en ny versjon kom i år ut på plate. Ikke bare er BANSHEE verdt å lytte til for det spennende konseptet og de syv utrolige musikerne i ensemblet, men albumet skiller seg ut med å ha relativt korte og svært varierte spor. Det gjør det spennende å følge med på improvisasjon, taktfast komposisjon, og fri lydkunst om hverandre.

Dette er et album som forteller en historie gjennom lyd, og alle musikerne får improvisere, bytte på instrumenter og synge og skrike som hylende sirener. I irsk overtro var nemlig Banshee en ånd som med sine intense skrik varslet om død og smerte. Men mer enn et album om døden, handler denne musikken om hva Emmeluth vil bruke livet på. Det hører vi gjennom et band som virkelig ikke setter grenser for eksperimentering.

– Sara Visel

 

Vince Staples – Dark Times

Dark Times er det mest raffinerte verket til rapperen fra den lange strand, Vince Staples. Her hever rapperen satsen enda høyere siden sist, og gevinsten er tilsvarende. Skiva omhandler nåtid og fremtid, relativt til hans to siste forgjengeralbum som heller tok for seg en hverdag i nabolaget han vokste opp i, Ramona Park. Likevel tar Vince stilling til virkeligheten gjennom satire og opplevelser.

Rapperen maler ikke kun lenger et bilde av nabolaget, men opererer også på et større lerret med flere lag av tørket maling. Dersom det selvtitulerte albumet tok for seg en makaber tilnærming til sin fortid, tar Dark Times et forskuddslån på en makaber og dyster fremtid, fylt av svik, mangel på tillit og harde tider. Albumet er over på knapt en halvtime, men tilbyr et sjelfullt spektrum av vestkystproduksjon inspirert av neo-soul, gamle Cali-legender og leverer linjer som emosjonelt gir deg en på tygga.

– August Solli Middelkoop

 

Four Tet – Three

Er det ett album jeg har satt pris på i år, så er det Four Tet sitt Three. Dette er albumet som passer til alle situasjoner. Engelske Kieran Miles David Hebden har sluppet musikk under aliaset Four Tet siden 1998 med sin særegne blanding av naturlige organiske-og vel-gjennomførte redigerte elektroniske lyder. Dette er et indie-elektronisk album som setter sitt preg på lytteren. 

Three er lekent, kreativt og ikke minst vakkert. Her finner du ubehagelige lyder som i korte sekunder skjærer litt i øret, før lyden finner veien inn til og blir virkelig vakker og nyskapende. «Loved» heter låta som starter det hele. «Loved» er den vakreste låta jeg har hørt i år, og er like kul som den er mystisk. Låta fyller lydbilder jeg aldri har hørt før, og er en reise gjennom et landskap som kun eksisterer i denne ene låta. «Daylight Repeat» er et must på albumet og viser hvor ubehagelige lyder man kan ha som likevel er med å åpne et helt landskap av nye høyder og bredder. Her skjærer det virkelig i øra før man kommer tilbake til en helt nydelig enkelhet med beat og harpelignende synth.

«Skater» er en låt med sin egen personlighet på albumet, med lek av summing som elektronisk element. Det er nesten som om låta spilles direkte fra vinyl og inn i ørekanalen din, og dette åpner også lydbildet ekstremt mye når Four Tet da fjerner summingen og du setter pris på såkalt «ren» lyd igjen. En sjangermessig mer elektronisk rettet låt er «31 bloom», som viser evnen Four Tet har til å skape fete lydbilder som har enda mer av den litt mer av IDM sjangeren og passer godt til et ambient techno-set. Alt i alt er dette albumet noe for alle, og passer like godt til en varm sommerdag som i bakgrunnen til spillkvelden på vinteren. 

– Helene Hasselknippe

 

Nektar – Magnolia

Verden trenger svensk rock, nærmere bestemt fra Göteborg, og guttene i Nektar opptrådte som superhelter i denne nøden da de i september leverte en skive med gitarmusikk i ypperste kvalitet. Platen inneholder modne, akkurat passe støyfulle og sårbare låter skrevet med en ærlighet som skjærer igjennom på vakker svensk. Bandets medlemmer er svært unge (født 2005-2007), men Magnolia er så voksent og bra skrevet at du skulle tro de allerede har vært gjennom en haug med kvartlivskriser og muligens en skilsmisse oppi det hele. 

Musikken minner tidsvis om Kent, men på en måte som om den hadde vært blandet med noe mer alternativt. I låta «Stå Upp», synger for eksempel vokalist Ilean Nilsen lengtende over et riff som like gjerne kunne vært skrevet av Black Country New Road. Bandet er tydelig inspirert av band som Protomartyr og Fontaines D.C., men bringer og noe eget som gir det en mer poppete sound.

Albumet byr på flere høydepunkter, men deres andre singel «Älskar dig (Öandligt Föralltid)» må sies å være det store høydepunktet. Den begynner rolig og avslappet, før den eksploderer med gitarer som danner en solid lydvegg du kan kollapse inntil. Det er en nydelig, intenst opprivende låt som har garanti på å forlenge sorg. Nektar mestrer også kunsten i det å bevare balansen mellom høyt og lavt, og eksemplifiserer dette med å ta det hele ned med låter som «ECE5EB» og «F8F4FF». Jeg har høye håp for dette bandet, og Magnolia er definitivt en av våre favoritter fra året som var. 

– August Alver Solli

 

Shoplifting – Noisereduction

Hvis man enda er av oppfatningen at man trenger masse dyrt utstyr for å lage god musikk så anbefaler jeg å lytte gjennom Noisereduction og revurdere et potensielt ståsted. Mannen bak prosjektet, Jamie Penn, oppgir nemlig at hele skiva ble komponert og produsert ved hjelp av en DAW, en Tascam Portastudio, en SM57 og en new3DS. Resultatet er den råeste og mest nyskapende atmosfærisk-støyrock skiva fra 2024. 

Tradisjonelle shoegazeelementer som glidegitar og drukna vokaler kombineres med kjente amenbreaks og sampling hentet rett ut fra 90-talls jungle og breakbeats, en kombinasjon som fungerer helt latterlig bra. Prosjektet til den engelske musikeren gir deg melankolsk alt-rock på låter som «ground», bedøvende ambient på låter som «gabriel» og «harriett», beinhard breakcore/shoegaze-fusion på låter som «teeth» og «capture», og alt i alt en lytteopplevelse du ikke kommer til å finne noe annet sted.

Om man synes prosjektet ikke varer lenge nok, anbefaler jeg å ta turen over til Shoplifting sin bandcamp-side og kjøpe albumet (enten digitalt eller fysisk) for å få tilgang til en utvidet versjon med både nye låter og alternative varianter av de eksisterende låtene, et slags kirsebær på toppen av denne iskremen. 

– Johan Kalvsjøhagen

 

Tapir! – The Pilgrim, Their God and the king of My Decrepit Mountain

Konseptalbum kan sies å være en glemt kunst, i et hav av enkeltlåter som blir slengt inn i album som fint kan spilles i tilfeldig rekkefølge. Heldigvis ga det London-baserte bandet Tapir! ut sitt debutalbum The Pilgrim, Their God and The King of My Decrepit Mountain i starten av 2024, som et ferskt pust i dagens sjangerbaserte og shuffle-pregede musikklandskap. 

Platen er et konseptalbum delt inn i tre akter, der Tapir! har utviklet et helt univers. Hver akt innledes kort av en forteller over fortryllende, nærmest meditative klanger og fordeler albumet fint inn i tre ulike tematiske deler. Lytteren tas med på en utforskende, om ikke selvrealiserende, reise i universet til The Pilgrim.

Underveis byr albumet på poetiske tekster, som på elegant vis unngår klisjéer, beriket med mytologiske og religiøse referanser. Musikalsk sett byr albumet på en spennende instrumentasjon, hvor blant annet trompeter tilfører en unik tekstur. Vi blir servert utforskende fingerspill, lekende nærmest mathrock-aktige riff og en søkende vokal. Kombinasjonen minner til tider om Thom Yorkes skjærende stemme, om den skulle blitt kombinert med The Microphones’ håpefulle gitarriff og Radioheads kaotiske perkusjon. Som lytter kommer man i møte med musikk og lyrikk som pirrer på nysgjerrigheten og sjela.

Med dette innholdsrike albumet har Tapir! skapt rom for å utforske og lytte igjen og igjen, og slik bli kjent med den fargefulle verdenen deres i The Pilgrim, Their God and The King of My Decrepit Mountain. Dette er deres invitasjon til å vende blikket et annet sted, å drømme seg vekk til et annet univers – universet til The Pilgrim.

– Caja Madsen

Magdalena Bay – Imaginal Disk

Etter Charli XCX slapp BRAT i juni og Clairo slapp Charm i juli skulle det i mitt hode veldig mye til for at ei ny skive skulle matche det skyhøye nivået av popmusikk jeg var blitt skjemt bort med denne sommeren. Så kom Magdalena Bay med Imaginal Disk i august, og treenigheten var komplett.

Hvilken skive som slår hardest kan man sikkert krangle om til krampa tar en (hint: se hvilken jeg skriver om), men uansett hva man måtte mene tipper jeg man ser tilbake på sommeren 2024 som en av de beste sommerne for popmusikk. Imaginal Disk tar altså subsjangerne synthpop, glitchpop og futurepop til nye høyder, med et produksjonsnivå som enhver hobbyprodusent bare kan drømme om å nå. Hver gang du tror du når taket på musikken blir du kasta i en helt annen retning, det gjerne i form av brå vendinger i låtstrukturen eller spenstige produksjonsvalg. 

Her får du låter som står bånnsterke aleine og enda sterkere i lag med hverandre. Er du ute etter mer tradisjonell pop har du låter som «Image», «Cry For Me» og «Death & Romance», men er du ute etter det litt mer eksperimentelle har du for eksempel «Watching TV» og «Fear, Sex». Enda mer imponerende er at alt henger så godt sammen at selv mellomspillet «True Blue Interlude» både føles som en selvstendig singel og det perfekte avbrekket i albumet. Her har du altså et album som gir deg alt samtidig som det lokker med enda mer.

– Johan Kalvsjøhagen

 

Baphy – Der Trommene Gjaller

I løpet av høstens mørke slapp Thea Ossum, også kjent som Baphy, debutalbumet sitt, Der Trommene Gjaller. Som trommis og vokalist har Baphy skapt et enormt lydbilde med sin symfoniske svartmetall, hvor vokalen er grov men tydelig, og temaene stikker dypt. Albumet byr på en fortelling om et vesen som har vokst ut fra traumer og følelser, og som lyttere får vi muligheten til å slippe vesenet fri, få ut følelsene, kjenne på hevnlyst, og til slutt sitte igjen med en følelse av å ha gått gjennom en renselse.

Baphy har satt sitt eget teatralske preg over albumet med å inkludere en innspilt fortellerstemme, som geleider en gjennom det mørke albumet. Høydepunktet på plata er for min egen del låta «Alt Er Tilgitt Når Vi Dør», som har en tekst som treffer langt inni sjela, og er en fin representasjon av de ulike elementene resten av plata har å by på. Alt i alt har Baphy skapt et eget vesen av et album, som vil holde deg med selskap når høst- og vintermørket senker seg. Det er mørk, uperfekt, og vakker metall.

– Simone Timonen

 

 

Blood Incantation  – Absolute Elsewhere 

Blood Incantation viser til hvorfor de eier dødsmetall-sjangeren. Her er det variasjon i alle mulige retninger. Først og fremst  skiller de seg ut i uttrykket med å utvikle en progressiv, psykedelisk, krautrock-sound som er både varierende og teknisk. Deretter  er låtskrivingen rompesparkende og sounden preget av tunge blastbeats, saftige gitartoner og en brutal vokal som er typisk for sjangeren. Absolute Elsewhere er i samme åndedrag som Hidden History of the Human Race (2019), men går et steg lenger i enda bedre intergalatisk dødsmetall! 

– Herman Østby

 

Wintersun – Time 2

Etter heile tolv år kom endeleg Wintersun ut med den svært etterlengta oppfølgaren til Time 1 (2012) den 30. august i år. Etter lang tid, og ein del kontroverser sidan, var mange Wintersun-fans skeptiske til om albumet kom til å leve opp til forventningane. Eg kan med handa på hjartet, og eit smil om munnen, melde at albumet nådde dei skyhøge forventningane – og i min meining, overgjekk dei.

Blandinga av det episke, det storslegne, det hardtslåande og det melankolske gjer dei 48 minutta konstant spennande og engasjerande. Jari Mäenpää viser her kvifor han vert sett på som ein av dei beste låtskrivarane og gitarspelarane i metal i dag. Med eit gigantisk lydbilete, episk orkestrering og synths, og nokon av dei sjukaste gitarsoloane eg nokon gong har høyrt, vil ikkje du kjede deg eit sekund. Albumet har også, som i Time 1, eit framtredande eksotisk element med sampling av Japanske folke-instrument, som sett eit unikt preg på låtane. 

Høgdepunkta på plata er vanskeleg å velje, men det er umogleg å ikkje få frysningar av refrenget på «One With the Shadows», og gitarsoloen på «The Way of the Fire» må vere Jari’s beste til dags dato. Einaste kritikken eg har er at produksjonen på trommene kunne trengt litt meir arbeid, då spesielt skarptromma er litt for høg. Det er uansett ingen tvil om at dette er eit av dei beste albuma i 2024. Det er dynamisk, episk, og full av kjensler fra start til slutt. Kvar låt er ein unik reise som tar deg gjennom flammar, storm og lauv, og du vil berre ta turen om og om igjen. 

– Mikael Alander

Ol’Burger Beats – 74: Out of time

Et av årets absolutt feteste hiphop-album er sluppet av ingen ringere enn den norske produsenten Ol’ Burger Beats. Her har han virkelig lagt lista høyt ved å slippe en helt fantastisk jazzsample-skive hvor konseptet er basert rundt nettopp tallet 74. Hver låt har nemlig en bpm på 74 som gir albumet kjempegod sammenheng. Produksjonsmessig er dette en deilig skive som har masse gode jazz samples med saftige trommer over, samtidig som det i innspillinga også er tatt i bruk instrumenter som gjør dette nesten like mye til en jazzplate som det er hiphop.

Her dannes det en behagelig atmosfære som er utrolig beroligende, men samtidig også veldig oppløftende og positiv. Dette er produksjon som lett kan sammenliknes med de beste av de beste innenfor sjangeren, som The Alchemist, Madlib og til og med J Dilla og Nujabes. Men ikke bare er det bra produsert, her er det også en rekke anerkjente rappere som alle har bidratt med minneverdige vers. Kjente amerikanske navn som billy woods, Fly Anakin og Lil B, men også norske Vuyo samt en rekke andre, samarbeider her med Ol’ Burger Beats for å lage en jazzsamplet hiphop-skive som utkonkurrerer alt annet som har blitt sluppet innenfor undersjangeren i år. Alt i alt har vi fått levert et knallgodt album som føles både nostalgisk i samplene sine og moderne ved hjelp av et stjernespekter av rappere og mest av alt selveste Ol’ Burger Beats sin egen nydelige produksjon.

– Even Ljosland Dalaker

 

GiddyGang – Destiny/Sacrifice

I september slapp GiddyGang albumet Destiny/Sacrifice, og det er helt klart en av årets beste utgivelser. Som så mye annen norsk musikk ble albumet laget på hyttetur der gjengen, bestående av en rekke gode musikere og produsenter, dro til et hus i skogen for å lage skive. Det resulterte i Destiny/Sacrifice, som føyer seg inn i en rekke gode prosjekter fra gruppen siden 2020, og som tidligere prosjekter er på spekteret mellom hip-hop, beat-orientert jazz og R&B. 

Skiva har et deilig spekter av låter, fra groovy låter som «Won't Stop» og «What They Do» til det dramatiske høydepunktet i tittelsporet «Destiny/Sacrifice», og interludes med DJ Chali. Det er nesten noe selvsagt med det låter så bra. Albumet har tross alt beats fra noen av Norges beste musikere, kombinert med bars fra en av Norges beste MCs. Ikke bare er GiddyGang sjelden vare i norsk musikk, de har fått co-signs fra både DJ Jazzy Jeff og Robert Glasper. Så om du enda ikke har fått øynene og ørene opp for Norges svar på Soulquarians, er det bare å få ræven i gir og sjekke ut Destiny/Sacrifice!

– Martin Blom

 

Moor Mother – The Great Bailout

Poet, produsent og aktivist Moor Mother sitt album The Great Bailout er eit kompakt verk. Tematikken er gjennomgåande om Storbritannia si behandling av karibiske slavar, med direkte skildringar av historiske hendingar samt direkte tale til dei som står ansvarleg for dette. Ho erklæra vestlege verda skuldig i første songen «Guilty», i lag med den legendariske multikunstnaren Lonnie Holley og Raia Wes. Det er ei vanvitig ubehageleg lytteoppleving, og det skal godt gjerast å gjere det så gjennomgåande vondt å høyre på. Atmosfærene, det tekstlege og leveringa alt saman gjer at det stikk djupt.

Elles på albumet er det mellom anna samarbeid med operasongaren Alya Al Sultani, jazzgruppa Sistazz of the Nitty Gritty og den trønderske avant-garde musikaren Maja S. K. Ratkje. Det er vanskeleg å plukke ut eit høgdepunkt, men eg vel likevel å rette søkjelyset mot låta «DEATH BY LONGITUDE», med produksjon av sistnemnde. Det er få låtar som konsekvent sendar frysningar gjennom kroppen, men denne gjer det kvar gong. Den nærast snublande instrumentalen bygd opp av skriking, tilsynelatande munnlege lydar og tung bass saman med dei hardtslåande orda til Moor Mother om korleis den vestlege verda ser på alt anna enn Europa som djevelen samt at slaveeigarane «baila» ut av straffa si gjennom Storbritannia sine skattebetalara på 1800-talet til 2015 (!!!). Kven byggjer død slik?

– August Øyehaug Sellevold

 

yellowroots - Whoboy

Jeg så yellowroots på Lokal i høst etter å ha grisedigget debutskiven deres fra første lytt. Der skjedde det noe usedvanlig metal, til tross for at dette lover indie. 

Gitarist og vokalist Torvald Ullestad solojammet intenst med bassist og andrevokalist Tale Buttingsrud. Sistnevnte stakk øret borti stemmeskiven til førstnevnte og hektet øredobben sin fast (med et uhell). Ullestad spilte videre og nappet så i gitarhalsen, så halve øret til Buttingsrud falt av. Dette er en overdrivelse. Men det blødde masse! 

Skiven Whoboy opererer i den forvokste krattskogen av norsk indierock, men skiller seg ut som usedvanlig gjennomtenkt, energisk og selvreflekterende. Lydbildet spenner fra hardtslående punkrock i spor som «Gamma» og «Peanut» til mer progressive, melankolske og bent ut vakre «Sommerlåta». 

Tittelsporet «Whoboy» henter inspirasjon fra tidlig 2000-talls rock, pakket inn i yellowroots’ umiskjennelige indie-glansdrakt. Tekstene er sprengfulle av ungdommelig usikkerhet, men musikken er selvsikker. To rene melodispor fungerer som temabroer mellom hovedpassasjene. Dette er også et sterkt liveband som blør for drakta.

– Olaf Alexander Styrmoe