August og Sunnivas Kosmoramafilmer

Foto: Zondag (flickr), CC By 2.0

 

AUGUSTS FILMER

Free Fire

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var totalt uforberedt på hva Free Fire skulle være. Med regissør Ben Wheatley forbinder jeg stort sett den psykedeliske filmen A Field in England, så da jeg gikk inn i kinomørket denne gangen forventet jeg noe tilsvarende sprøtt. Det var på ingen måte tilfellet, men jeg gikk likevel smilende ut av salen. For selv om Free Fire ikke var sykt spennende på et visuelt plan, var den særs velfungerende som underholdningsfilm.

Settingen er enkel. Året er 1978, og en gruppe irer skal kjøpe automatvåpen til IRA. Eneste måten å få tak i disse er gjennom en narsissistisk Sør-Afrikaner og hans team. De to gruppene samles i en stor forlatt lagerhall før ting begynner å gå galt. Det hele blir en intens time lang shoot-out.

Det filmen lykkes med er det enkle oppsettet og de gode karakterene. De klarer i løpet av svært kort tid å etablere et rollegalleri som er lett å like, stappe dem inn i et lite lokale og sette i gang medrivende handling. Hvis du synes Reservoir Dogs møter The Nice Guys høres kult ut, er det bare å se Free Fire.

 

My Entire High School Sinking Into the Sea

Lavbudsjettsanimasjon er generelt et spennende sjikt av markedet. Lite penger tvinger kunstnere til å være kreative, og dette gjelder særlig i et kostbart medium som animasjonsfilm. My Entire High School Sinking Into the Sea er et godt eksempel på dette. Filmen handler om en gutt og den lille gjengen hans med nerder som går andreåret på high school idet et jordskjelv leder til at skolen synker i havet, og de må redde seg ut av bygningen.

Selv om My Entire… kanskje ikke er verdens beste animasjonsfilm, er den et imponerende stykke arbeid. Animasjonen er gjort med en blanding av stiler. Store deler av det er malt, men en del bakgrunner er håndtegnede, og uttrykket blir av den grunn aldri kjedelig å se på. Historien er også søt selv om den kanskje blir litt enkel. Alt i alt er dette en film jeg vil anbefale å se hvis du er litt ekstra glad i animasjon eller eventuelt katastrofefilmer. Har du derimot lite tid til overs denne festivalen, er det nok andre filmer jeg ville prioritert.

 

The Winter

Argentinsk film er også å oppdrive på Kosmorama. The Winter handler om en gruppe hardbarkede sauebønder i Patagonia og deres kamp mot omgivelsene og hverandre gjennom vinterhalvåret. Denne settingen byr på noen imponerende naturbilder, men selv om oppsettet er lovende, har filmen dessverre flere problemer.

Mitt hovedproblem er historiens fremdrift. Det brukes altfor lang tid på å sette opp konflikten før den faktisk begynner, og filmen rakk innen den tid å ta mangfoldige overflødige sidespor. Jeg hadde alt rukket å kjede meg en stund da den potensielt spennende delen begynte, men da var det dessverre for sent for min del. The Winter har mange fellestrekk med typiske skandinaviske filmer om gretne gamle gubber, men mangler humoren som ofte gjør disse severdige. Når alt kom til alt ble den for treg og intetsigende til at den er verdt å bruke tid på. I en ellers hektisk festival ville jeg styrt unna denne.

 

A Wedding

A Wedding begynner utrolig lovende. I løpet av 30 sekunder har filmen etablert en hovedperson med tydelig personlighet og hennes konflikt. Zahira, spilt ypperlig av Lina El Arabi, kommer fra en tradisjonell muslimsk familie med sterke tradisjoner, men har selv tydelig fransk identitet. Hennes to verdener kolliderer brått idet hun blir gravid og familien vil gifte henne bort. Alt dette blir ypperlig etablert i første scene der Zahira besøker en abortklinikk.

A Wedding klarer lenge å opprettholde en herlig tragikomisk stemning. Den er tydelig kritisk til arrangerte ekteskap, men får deg til å le av de absurde aspektene ved hele oppstyret. Derfor er det litt synd at slutten på filmen blir i overkant gravalvorlig uten at dette føltes velfortjent. Dette skyldes nok delvis at filmen er basert på virkelige hendelser, men også til en viss grad at den blir moralsk veldig ensrettet. Den makter ikke å forklare meg hvorfor familien hennes gjør som den gjør på tross av flere forsøk. Heldigvis veier resten av filmen opp for dette, og A Wedding er svært verdt å se hvis du har litt tid til overs under Kosmoramas siste dager.

 

Kvinne, Ukjent

Brødreparet Jean-Pierre og Luc Dardenne er noen av vår tids mest prisbelønnede regissører. Hver eneste film de kommer ut med, ender opp i hovedprogrammet i Cannes, og de er blant de få utvalgte som har tatt hjem hele to gullpalmer. Jeg skammer meg derfor over at Kvinne, Ukjent er mitt første møte med dem. Konsensus blant kritikerne later til å være at dette er blant deres svakeste filmer så langt, men hvis det er tilfelle, er jeg nødt til å få ræva i gir, for for meg var dette et av Kosmoramas høydepunkter.

Filmen begynner med at legen Jenny Davin etter en lang vakt klinikken får en siste person på døra en time etter stengetid. Sliten som hun er, avviser hun personen, og tar kvelden. Morgenen etter viser det seg at den unge jenta er funnet død. Gjennomsyret av skyld blir hun besatt av å finne ut hvem jenta var og om hun selv kunne gjort noe for å redde henne.

Det som slo meg mest idet jeg gikk ut av kinosalen etter Kvinne, Ukjent var hvor sliten jeg følte meg. Dette har sammenheng med at tilskueren, i likhet med Jenny, aldri får hvile. Hver eneste scene begynner med henne på besøk hos en pasient eller på kontoret før noen brått ringer på eller hun får varsel på mobilen og må skynde seg videre. Denne strukturen opprettholdes gjennom hele filmen, og selv scenene hvor hun får slappe av et øyeblikk, avbrytes av en pipende telefon eller noen som vil besøke henne. Når alt kommer til alt, er Kvinne, Ukjent en solid anbefaling for alle som har lyst på et intenst men nært og rørende drama. Jeg lot meg i hvert fall rive med.

 

The Handmaiden

Når regissør Park Chan-wook kommer med ny film er det alltid store forventninger involvert, særlig når traileren var så god som den til The Handmaiden. Den ga inntrykk av at filmen skulle være en intens, erotisk thriller, og selv om den er både intens og erotisk, minner den mer om et romantisk drama enn en thriller. Denne forskjellen mellom forventning og realiteter er en av grunnene til at jeg synes The Handmaiden er svært vanskelig å bedømme.

Filmen er satt til Korea under japansk okkupasjon på 30-tallet. Lommetyven Sook-Hee får i oppdrag å jobbe som kammerpike for den rike japanske kvinnen Hideko som del av et komplisert komplott for å stikke av med formuen hennes, men situasjonen viser seg å være mer kompleks enn hun aner. Mer enn dette har jeg ikke lyst til å si om handlingen grunnet at historiens mange krumspring gjør den svært sårbar for spoilere. Fortellingens struktur minner på mange måter om Gone Girl, så dette er ikke en film du vil vite mye om første gang du ser den.

Når det kommer til filmskapingen, er den ekstravagant. Her har du alle mulige typer kameraføringer, imponerende set- og kostymedesign og intens klipping. Grunnen til at jeg likevel ikke helt vet hva jeg skal føle om filmen skyldes en kombinasjon av flere ting. Som nevnt var mine forventninger til filmen litt misledende, men en vel så viktig grunn er at filmen har ekstremt mye kjapp dialog på koreansk og japansk. Grunnet dette ble jeg ofte for opptatt med å lese tekst til at jeg kunne konsentrere meg om resten av filmspråket. Jeg rakk å se at det var imponerende, men fikk aldri tatt det inn ordentlig. Hvorvidt filmen virkelig var vellykket eller ikke vil jeg derfor ikke uttale meg om nå, men The Handmaiden er uavhengig av det en film som er verdt å oppleve. Jeg skal i hvert fall se den en gang til.

 

 

SUNNIVAS FAVORITTER

 

Kosmorama har virkelig vært en fantastisk opplevelse. Det har vært deilig å kunne se så mye forskjellig på kino og jeg har virkelig fått sett gode filmer jeg ellers ikke ville kommet over. Festivalen gir folk muligheten til å se gode filmer fra utrolig mange ulike land og det finnes filmer for en vær smak. Og om du er usikker på hvilken av de 80 filmene du skal se har både katalogen og nettsiden til Kosmorama vært utrolig informativt. Det har vært lett å sette seg opp et eget program for å få med seg mest mulig. Festivalen har også vært utrolig sosialt. Jeg har møtt så mange kjentfolk og Nova har virkelig sydet hele uka. Med mat og kaffevogn har folk hatt et naturlig sted å sette seg ned å diskutere filmene de har sett. Jeg kan anbefale alle å ta turen til neste års festival.

Hypopotamus

Filmen er basert på en bok av Steven Fry og handler om den avdanka poeten Ted som sliter med alkoholisme og er ekstremt pessimistisk over det ensomme livet han lever. Når han blir oppsøkt av sin guddatter som ønsker at han undersøker overnaturlige hendelser på en britisk herregård blir han først skeptisk, men med en stor sum penger involvert starter han motvillig en etterforskning. På herregården møter han igjen flere av sine gamle venner, som ikke er overlykkelige for å se han igjen. Dette ender i flere komiske situasjoner og mange morsomme og frekke kommentarer.
Dette er en film stappfull av god gammaldags britisk humor. Plottet er som hentet ut av en moderne Agatha Christie fortelling, der alle karakterene har en skjult agenda og hemmelighet på hemmelighet kommer opp i lyset. Når du i tillegg legger på den geniale humoren og de pessimistiske kommentarene til hovedpersonen får du en både morsom og spennende film. Spenningstoppen nås når sanheten om de overnaturligehendelsene kommer opp i lyset. Dette ender i en ganske stor plottwist som gjør det hele enda mer tragikomisk.

Filmen har ingen dyp moral og er heller ikke sinematografisk spessiel i stilen, men om man er ute etter en film kun for underholdningens del, er dette virkelig en som må ses!

Sadako vs kayako

Om du lengter tilbake til ungdomsskolen da jentene satt med pute foran ansikte å hylte mens gutta tøffa seg å lo, er dette filmen for deg. Om du derimot har lyst på en spennende å nyskapende skrekkfilm, er det bare å snu i døra. Filmen er en mashup av The Grudge og The Ring. Du følger to paralelle historier. Den første handler om en skole jente som har underlige halusinasjoner om nabohuset der hun bor. Legenden sier at alle som har bod i huset har død og ingen av de som går in dit kommer ut igjen. Den andre historien handler om to jenter som kjøper seg en VHSspiller. I spilleren finner de en gammel VHS. Dette viser seg å være en forbannet VHS og alle som ser den dør innen to dager etter de har sett den. Disse historiene flettes etterhvert sammen og ender i en lite overaskende eller skummel slutt. Denne filmen mangler alt. Karakterene er steriotypiske, historien er tam og spesialeffektene kunne vært mekka på en faksmaskin. Filmen er kanskje proppfull av jump scares, men de delene som er ment å være skumle ender opp med å fremstilles komisk og lite overbevisende. Den er virkelig DÅRLIG. Men på samme tid er det lenge siden jeg har hatt det så artig på kino. Jeg koste meg virkelig gløgg! Så om du er ute etter en artig kinoopplevelse med gode venner, go for it!

Nowhere to hide Nowhere to hide er en dokumentar om livet til sivilbefolkningen i Irak etter at USA trakk styrkene sine ut av landet. Vi følger sykepleieren Nori Sharif over 5 år og hans møte med krigsoffere. Man ser hvordan fattigdom og vold herjer landet etter krigens slutt og møter mange triste skjebner. Når det etterhvert blir uro mellom ulike religiøse grupper i landet, blir også Nori offer for krigens brutaliteter. Man følger han og familien hans mens de må fykte fra hjemmet sitt på leting etter et trygt sted å bo.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gråt hele filmen var fordi den var så spennende. Det var virkelig nervepirrende å se hverdagen til disse folkene og du forventet hele tiden at det skulle skje noe forferdelig. Jeg tror grunnen til at filmen kommer så tett innpå publikum er at det ikke er noe filmteam som filmer, men Nori selv. Du ser virkelig alt det han ser og opplever å dette skaper en nærhet til det som fåregår på lærrete. Også det at Nori blir drevet på flukt selv gjør filmen virkelig. Det skaper en realitet ettersom filmskaperne ikke kunne ha forutsett dette da de 3 år tidligere ga Nori et filmkamera.

Det er en sår film som på en ærlig måte viser konsekvensene av krig og den får deg virkelig til å tenke over hva slags verden vi lever i. Dette er en film alle burde se!

FacebookInstagram