– De flerkulturelle ungdomsmiljøene finnes i hele Norge

Teamet bak premiereaktuelle Alle utlendinger har lukka gardiner snakker om språk og debutnerver.

Tekst: Jarand Fredheim

Morgenen etter førpremieren på deres nye film Alle utlendinger har lukka gardiner treffer jeg regissør Ingvild Søderlind sammen med produsent Cecilie Aspenes og hovedrolleinnehavere Karen Øye, Serhat Yildirim, Cengiz Al og Deniz Nourizadeh-Lillabadi. Det er liten tvil om at visningen var en suksess, hele gruppen er nemlig i strålende humør.

Filmen er en ungdomsfortelling og skuespillerene er alle rundt 20 år, så det føles rett å spørre om de, som jeg, har skulket skolen i dag for å være her.

– Jeg burde nok ha lest på eksamen, nikker Cengiz Al. Jeg har visst at denne perioden kom, så jeg har brukt tida før på å øve.

– Jeg skulle også vært på skolen, jeg går siste året på VGS nå, men læreren min lot meg gå, sier Deniz Nourizadeh-Lillabadi lattermildt. Vi har sittet sammen og skrevet mail til ledelsen, og da dytta vi under at det var veldig lærerrikt å dra på denne turen.

– Jeg er ferdig jeg, så jeg må være der produsenten vil jeg skal være, smiler Serhat Yildrim og trekker på skuldrene.

– Jeg har friår og jobber som barnehagevikar, så jeg har en liten pause nå, men savner barna skikkelig, sier Karen Øye.

Hun er naturlig nok også skuespiller og spiller hovedrollen Mariana i filmen. Et ganske stort steg med tanke på at dette er hennes første filmrolle. Filmen er basert på en bok med samme navn og regissør Invild Søderlind følte det var naturlig for henne å jobbe med materialet. Hun har nemlig vokst opp i samme drabantby-miljø som boka skildrer. 

– Boka er helt nydelig. Det er en fortelling om en ung jente som er både sterk, og kul og skeptisk, rar, snill. Hun er en kompleks karakter. Og sånne drabantbymiljøer finnes i hele Norge, ikke bare Oslo. Det er et flerkulturellt miljø, noe jeg synes er veldig fint og hadde lyst til å fortelle.

Foto: Christoffer Jellum. Produsent Cecilie Aspenes (høyre), hovedrolleinnehavere Karen Øye, Deniz Nourizadeh-Lillabadi, Cengiz Al, Serhat Yildirim og regissør Ingvild Søderlind (venstre)

Vakkert og spennende språk

Ingvild forteller videre at de har gått grundig frem for å skildre språket riktig i filmen. Boka er kjent for være skrevet på multietnolekt, slik ungdomer på østkanten av Oslo prater. Filmskaperne har jobbet med å oppdatere språket til å passe bedre med hvordan ungdom snakker i dag, det er tross alt i konstant endring.

– Selv om vår versjon er satt til Romsås så ble det veldig tydelig i går at de flerkulturelle ungdomsmiljøene finnes i hele Norge, legger produsent Cecilie Aspenes til.

Gjengen fikk nemlig god respons fra ungdom i Trondheim som kjente seg igjen i filmen på førpremieren kvelden før.

– Språket kom veldig naturlig for meg, jeg snakker sånn med gutta, forteller Yildirim når jeg spør hvordan de opplevde å spille «på kebabnorsk».

– Det var litt mer unaturlig for meg, jeg snakker ikke akkurat sånn som jeg gjør i filmen, men jeg er vokst opp med at folk rundt meg snakker sånn, så det gikk ganske lett, svarer Nourizadeh-Lillabadi.

Yildirim legger også til at det var rom for både improvisering og tilbakemelding fra skuespillerene når det gjaldt manuset. 

– Vi måtte ikke holde oss til manus ordrett, nikker Al. Du får manuskriptet foran deg og så må du tenke hvordan du ville sagt det selv. Det er som å pugge til eksamen, det funker ikke, du må finne dine egne formuleringer. Også må du spit the bars, ikke sant. 

– Ja, vi er skuespillerene. Det er vår jobb å levere, nikker Yildirim.

– Vi ble veldig respektert på at vi kjente språket bedre enn [regissør og produsent] og vet hvordan ungdommer snakker akkurat nå, legger Øye til.

Søderlind legger til at ungdommene ikke bare har bidratt med språk.

– Vi har snakket ganske mye med ungdommer fra Romsås, så ting de har fortalt oss har blitt med i filmen. I filmen er den en fyr som ber kompisens sin sette på en følsom sang, også går han ned på kne og ærkjenner til Mariana (Øye) at han har elsket henne helt siden barnehage. Og det er basert på en historie vi har blitt fortalt fra Romsås.

Mange debuter 

For både Øye og Nourizadeh-Lillabadi markerer filmen deres skuespiller debut og selv om møtet med filmindustrien kan være intimiderende, forteller Øye at det hele har gått forholdsvis smertefritt:

– Jeg husker jeg trodde regissører var ganske skumle og strenge. Jeg var stressa første gang jeg skulle møte Ingvild, ler hun. Men så var hun verdens søteste person, og under innspilling hadde vi veldig god kontakt og det tror jeg var veldig viktig siden mange av oss var nye med skuespill. Vi følte at hele produksjonen tok vare på oss.

De andre nikker, så det er tydelig at det har vært god tillit på settet.

– Det var veldig gøy under innspilling, jeg tenkte aldri på hva dette faktisk innebar, at folk skal se på filmen. Jeg tror ikke jeg hadde presert likt om jeg hadde følt på det presset, legger hun til ettertenksomt.

For Nourizadeh-Lillabad er det også det at andre skal se filmen som er det mest nervepirrende.

– Men jeg er en nervøs person, smiler hun. Alt jeg opplever nå er nytt egentlig, det føles som jeg er i en ny verden. Folk har spurt meg om de kan ta bilde med meg, og jeg og Karen var sånn «med oss!?». Vi hadde nesten lyst til å ta bilde med dem.

– Det er vanskelig å bli vant til, folk sender meg bilder av at jeg er på kinoplakater, liksom. Det er rart at folk skal se meg på en skjerm, og det å se seg selv, legger Øye til.

I tillegg er dette er også Ingvild Søderlinds spillefilmdebut. Hun har tidligere laget kortfilmer, men har nå fått sin første langfilm.

– Langfilm er en helt annen øvelse. Du må nå ut til et publikum og selge billetter. Så det er en helt annen øvelse som regissør. Du skal forholde deg til markedsføring og distributør og jeg har hatt en veldig bratt læringskurve her. Kortfilm er liksom en fri kunstnerisk øvelse, men med langfilm får du et ansvar ovenfor publikum. Det har jeg lært, men i selve filmskapingen har jeg jobbet ganske likt det jeg jobbet før. Bare lengre.

Filminteresserte husker kanskje navnet hennes fra 2010 da hun fikk mye skryt og internasjonal oppmerksomhet for kortfilmen Jenny. Ti år er likevel lenge å vente på en langfilm, noe hun har følt på selv.

– Jeg holdt på i seks år [med en adaptasjon av Roy Jacobsens Vidunderbarn], men vi fikk ikke støtte. Det var som om jeg møtte en mur når jeg skulle prøve å lage min første spillefilm. Jeg opplevde at folk hadde vanskelig for å ha tillit til en fersk regissør. Og det var en tid da veldig få kvinner fikk lage film, men det har heldigvis endret seg nå. Nå er det nesten frislipp av damene bak roret. Så nå skal vi faen meg levere. Jeg har allerede nye planer videre, men det er hemmelig. Det er hvertfall bombesikkert at jeg skal fortsette å regissere nå som jeg endelig er i en posisjon hvor jeg kan utøve yrket mitt.

Filmens trailer finner du her