De under- og oversette: Phantom of the Paradise

Kategorier: Kultur
Foto:

Tekst: Jarand Fredheim. Foto: Stephanie Lanuza.

Filmspalten har som formål å fremheve kuriositeter med kvaliteter. En jevn strøm av filmer som enten ble urettferdig slaktet av kritikere eller likegyldig mottatt av publikum, men som alle har betydelig verdi. Ukens film er:

 

Phantom of the Paradise (1974)

En glam-rock musikal, en parodi på musikkindustrien, en appropriasjon av litterære klassikere. Alle disse og mer beskriver Phantom of the Paradise. Filmen er på alle måter fullstappet, både visuelt og plotmessig. Det er ikke et eneste dødt øyeblikk i løpet av filmens 90 minutter. Til tross for (eller kanskje på grunn av) dette ble filmen lunkent mottatt av kritikere i 1974. Over tid har den fått en jevn kult-tilstrømning, men er fremdeles kriminelt undersett også i den grad det er en definitiv kanon av glam-rock-musikaler på film. Selv hadde filmen unngått meg i mange år før jeg så den og den ble en øyeblikkelig favoritt.

Filmens brede og parodiske spektrum takler altså både litterære verker og musikkindustrien. Handlingen utfolder seg som en meta-adaptasjon av Phantom of the opera og Faust, med hint til alt fra Portrait of Dorian Grey til Edgar Allan Poe og The count of Monte Cristo, men vinklet mot musikkbransjen. Mens det alltid har vært et element av camp til stede i rocken, så vel som hos Phantom of the opera og Oscar Wildes verker, løfter De Palmas sensibiliteter camp faktoren til nye høyder og låner ofte de mest opprørende elementene fra sitt opphav. 

 

He sold his soul for rock ‘n roll

I korte trekk handler filmen om den berømte musikkprodusenten Swan (Paul Williams) som ønsker å åpne sitt nyeste musikkpalass The Paradise og er på jakt etter en ny sound. Når han oppdager Winslow Leach (William Finley), en ung og håpefull artist som har skrevet en musikalsk adaptasjon av Faust erklærer Swan at han vil ha musikken, men ikke kunstneren. Swan stjeler musikken fra Leach og rydder ham fort av veien. Den nå vansirede Leach er besatt av den unge sangeren Phoenix (Jessica Harper) og selger til slutt sin kunstneriske sjel til Swan så lenge Phoenix fremfører musikken hans, men Swan er ikke mann av sitt ord og Leach er i ferd med å miste forstanden. 

I motsetning til Leroux's Phantom of the opera lar filmen oss bli kjent med sitt fantom før forvandlingen til vansiret morder finner sted og sammenstillingen av klassisk litteratur og samtidsmusikk er gjort med betydelig frihet. Det er ingen tvil om at filmens manus er overøst med både humor og kjærlighet. Leach har blant annet et kort opphold i et fengsel kalt Sing-Sing og blir vansiret i en platepresse. Dorian Grey eldes i et bilde, mens her eldes Swan på film (eller “in a picture” på engelsk). Inkorporering av film i selve filmen (enda et meta-lag) er langt fra filmens mest inspirerte meta referanse til sitt eget medium. Regissør De Palma er en av Hollywoods mest skamløse filmelskere og Phantom of the Paradise er et kannibalistisk beist av alt fra snedige nikk til andre filmskapere (en vidunderlig spenningssekvens hvor åpningen fra Touch of Evil gjenskapes i split-screen under en bandøving) til selvparodiering (dusjscenen fra Psycho gjenskapes med en toalett sugekopp). 

Det hele er gjort med fargerikt, energetisk og evig kreativt kameraarbeid som lett kan drukne i filmens myriader av andre elementer. Fra Swans harem av korpiker og hans gullplateformede skrivebord hvor auditions kan avspilles med et tastetrykk til Winslows gotiske fuglekostyme, komplett med metalltenner og en pre-Darth Vader stemmeboks, samt filmens endelige konsert ekstravagansa hvis frenetiske energi og psykedeliske kaos kan minne om Oliver Stones konsert sekvenser fra The Doors (1991) over femten år senere.

Å anklage filmen for å til tider virke kaotisk er fullstendig berettiget, og antagelig tilsiktet. Både kritikere og publikum slet kanskje med å gjenkjenne dette i 1974 da rockemusikaler på film aldri hadde sett ut som dette tidligere. De var enten oppriktig politisk engasjerte, fulle av anti-hollywood glød slik som Hair (1967) eller Jesus Christ Superstar (1970) eller romantiserte throwbacks som Grease (1972). Det var enda ett år før The Rocky Horror Picture Show (1975), en betydelig svakere camp-appropriasjon, dog med like fengende låter, skulle innta kinolerretet til like lunke mottagelse, men betydelig større kult berømmelse.

Sing-a-long potensialet til Phantom of the Paradise er nok ikke like stort som hos Rocky Horror, filmen har et mye mer didaktisk bruk av musikalnumre, presentert som om de er blitt skrevet og fremført av karakterene i filmen for andre karakterer. Ironisk nok er musikken skrevet av Paul Williams, som også har rollen som den sleipe musikkprodusenten Swan. Musikken er også en av grunnene til at filmen fungerer. Pianostykkene til Leach føles oppriktige og sjelfulle, mens Swans kommersialiserte pop og rock tolkninger kledd opp stiler som er "mer trendy", føles i like stor grad sjelløse og fullstendig utenfor poenget. Fra den påtatte romantiseringen til nostalgisk surf/rock med nummer som Upholstery og Alice Cooper-esque grand guignol glam i Somebody super like you syr filmens musikalnummer ulike stiler inn i sitt eget DNA og er rikere for det.

Mens Phantom of the Paradise er fullspekket helt ut til sømmene i innhold er det fremdeles De Palmas stil, både kontrollert og kaotisk på samme tid, som holder filmen fokusert og skyter den fremover i høy hastighet. Å se den som en del av regissørens oeuvre plasserer den mellom den giallo-aktige Sisters (1972) med Hitchcock kjærlighetsbrevet Obsession (1976) og mesterverket Carrie (1976) enda to år unna. Det blir tydelig at Phantom of the Paradise var del i å utvikle det som senere ville bli gjenkjennbart som De Palmas egen stil, fortsatt med rom for utforskning. Etter min mening er de røffe kantene med på å ytterligere skru opp filmens sjarmfaktor og gjør den til en av de mest undersette rockemusikalene. En mye mindre selvhøytidelig tolkning av Phantom of the opera enn Lloyd Webers berømte musikal.

FacebookInstagram