Den fineste fitta og de fineste diktene: Æ Å Trondheim litteraturfestival

Julie og Ingrid fra Bokbaren tok turen innom trykkeriet scene hvor Æ Å Trondheim litteraturfestival gikk av stabelen. 

Å gjøre det usynlige synlig

Årets festivaltema er “detalj”, og fredag kveld åpnet den amerikanske poeten Peter Gizzi festivalen. Han talte om poesiens kraft til å synliggjøre det usynlige – til å få frem detaljene. Gizzi beskriver poeten som en “etnograf av den usynlige verden”. Med dette illustrerer han hvordan ting går oss hus forbi – De blir usynlige for oss, men gjennom poesien kan vi oppfatte det usynlige. På denne måten poengterer han viktigheten av litteraturen og poesien. 

Poesiens betydning blir ytterligere tematisert under samtalen om den kurdiske poeten Ilhan Sami Çomak. Çomak er en av Tyrkias lengstsittende politiske fanger, men også en prisbelønnet poet. Redaktør og gjendikter av den norske utgivelsen Elvene renner ut av kartene (2024) Øivind Hånes samtalte med sine medgjendiktere Marte Huke og Aasne Linnestå, samt poet Fredrik Hagen om arbeidet med gjendiktningen. 

Hånes, Huke og Linnestå trekker fram den kompliserte logistikken bak å gjendikte noen som sitter i fengsel. Çomak hadde ikke kontakt med omverdenen, og hans håndskrevne tekster måtte bringes ut av fengselet av en jurist som bare fikk besøke Çomak én gang i måneden. Deretter ble tekstene oversatt og sendt ut i verden. Diktene har med andre ord hatt lang reisevei fra fengselet og ut i verden. 

Hånes trekker fram kontrasten mellom Çomaks liv i cellen og diktene hans. Man skulle tro at en mann som hadde blitt torturert og innesperret ville vært hatefull og bitter, men diktene er det motsatte av hatefulle – de er fulle av livslyst. Diktene kan leses som et forsøk på å bevare minnet om verden utenfor murene. Hånes uttrykker at han “vokser av gåsehud” når han leser. Sannelig gjør man det, for Çomaks dikt er fulle av sansbare poetiske bilder. 

–Julie Bang

 

«Den finaste fitta i Nordland»

Lørdagsprogrammet innledes med en samtale mellom Tor Eyvind Øverås og Anne Dorte Lunås, hvor Øverås forteller om sin avdøde forfattervenn Sissel Solbjørg Bjugn. Øverås forvalter hennes litterære rettigheter, og har skrevet boka Skrive, teikne, røre og slåst! - av og om Sissel Solbjørg Bjugn. Samtalen akkompagneres med opplesning av Bjugns dikt av forfatter og DJ Ranja Bojer. 

Lunås innleder samtalen med en god gammeldags håndsopprekning, og ber alle som har hørt om Bjugn rekke opp hånda. Jeg sitter som den eneste i salen uten hånda i været. Som litteraturstudent blir jeg plaget av min egen uvitenhet, og lurer på hvorfor jeg ikke har hørt om denne forfatteren som alle andre i salen kjenner til. Dog innser jeg at det handler om at publikum er særlig belest, og at Bjugn kanskje ikke er så kjent som hun burde være. Ut ifra engasjementet i publikum å dømme, forstår jeg raskt at jeg kan vente meg en samtale om et stort forfatterskap. 

Gjennom samtalen får vi innsikt i et unikt forfatterskap og forfatterliv. Øverås forteller om sin avdøde venninne med raushet og fascinasjon. Han omtaler de lange samtalene deres som «maratonsamtaler». Han forteller om et forfatterliv basert på rovdrift hvor skrivingen kunne ta overhånd, og om et liv som krympet mer og mer med tiden. 

Når Bojer leser opp dikt av Bjugn utløses det latter i salen. For som Øverås poengterer, er ikke Bjugn en «fin» eller opphøyd dikter; diktene inneholder mye kødding og lavkulturelle referanser. Dette gikk ikke ubemerket for seg – i 1988 utløste hun den såkalte “fittedebatten” på bakgrunn av linjene:

Eg bakar verdas beste brød med kim og kli.

Den finaste fitta i Nordland er mi.

(Fra diktet «Heltinnetrinnet»)

Dette ble av mannlige forfatterkollegaer kalt for «doveggpoesi». Fittedebatten er en viktig del av norsk litteraturhistorie, og vitner om en grensespengende forfatter. 

Øverås påpeker at det fortsatt er veldig mye usagt om hennes forfatterskap. Bjugns forfatterskap er en skjult perle i norsk litteraturhistorie som iallfall jeg skal dykke dypere inn i!

–Julie Bang

 

«Overdrevet, men noen må jo overdrive!» 

På kvelden møtte forfatter og gjendikter Mathias R. Samuelsen den amerikanske dikteren Peter Gizzi til en samtale om poesien som middel for forståelse, omsorg og forsoning. De kommer inn på ulike tema – inkludert Gizzis kreative prosess, liv og virke. 

Gizzi mener den beste poesien er musikalsk, og han sier han hadde sunget diktene sine om han hadde stemme til det. Han leser «Consider the wound» fra sin nyeste samling Fierce Elegy på et melodiøst, nesten kvedende vis. Det er nettopp elegier han gjerne skriver, som han mener ikke er en form, men “a possibility for sight”. 

Poeten skriver ikke selv politiske dikt. Han mener poesi har en annen verdi – nemlig at den ikke har noen. Diktene eksisterer på et annet plan, de stanser klokka og viser menneskets flyktige erfaringer. De er «Et mysterie for politikken». Han leser også fra noen av sine kjærlighetsdikt, om seg hør og bør. 

«Overdrevet, men noen må jo overdrive!» skyter poeten inn like etterpå, til latter fra meg spesielt, siden jeg synes de var det, men på akkurat riktig måte. Han sier senere at dikt ikke bare er en manifestasjon av menneskeheten, men er menneskeheten. 

–Ingrid Konstanse Reitan

Den fineste høytlesninga i Midt-Norge (kanskje verden)

Etter 20.30 får vi høytlesning av poetene Ali Hayder, Pauli Tapio, Jonathan August Lengali, Somaya El-Sousi og Marte Huke. Diktene av Hayder og El-Sousi er på arabisk og Sapios' på finsk. Å høre dikt på et fremmed språk med sin egen særegne melodi er en sjelden glede som jeg kanskje ikke har satt ordentlig pris på før nå.  

Huke leser noen dikt av sin gjendiktning av den svenske poeten Anna Rydstedt, som jeg i tillegg til de andre dikterne til stede definitivt kommer til å lese mer av. 

–Ingrid Konstanse Reitan