Den problematiske distansen
Omslagsfoto: Oktober Forlag
Skrevet av Siri Aurland Bredesen
Linda Boström Knausgård er en kritikerrost forfatter som skriver utrolig godt, men som dessverre kanskje er mest kjent for å være ekskona til Karl Ove Knausgård. Hennes nyeste roman Velkommen til Amerika kom ut i Sverige i fjor høst, også denne til gode kritikker, og i år kom den i norsk oversettelse av Monica Aasprong på Oktober Forlag. Romanen handler om ei jente som har slutta å snakke, og hennes familie: den avdøde faren, skuespillermora og den distanserte broren.
Velkommen til Amerika åpner med å legge alle kortene på bordet: «Nå er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, broren min. Faren min er død, så jeg vet ikke hva han ville sagt». Den følger jenta og hennes kamp om å få forholde seg stille, der omverdenen ønsker at hun skal snakke. Å fjerne språket blir for henne en måte å fjerne det løgnaktige på, og gjennom hennes historie framvises problematiske familierelasjoner og fasadene sprekker.
Romanen er mesterlig og stilsikkert utført. Til tross for at det er en rimelig kort og fokusert roman, på under hundre sider, anbefaler jeg å lese sakte for å nyte språket, romanteknikken og nyansene. Språket er klart og enkelt uten ornamentikk, men samtidig fortetta og delvis tilslørende. De poetiske bildene som brukes gir leseren mulighet til å dykke inn i uendelige tolkningsmuligheter, og rommer så mye mer enn det ved første gjennomlesning gir inntrykk av. Jenta forteller sin historie med en blanding av preteritum og presens som gjør det vanskelig å vite hvor i handlingsforløpet vi befinner oss, og har dermed som effekt at det typiske lineære plottet ikke fins. Det passer historien godt, og bidrar til den tidvis underliggjørende effekten romanen har. Romanen kvier seg for forutsigbarheten. Språket, samt valget om å legge historien i munnen på ei elleve år gammel jente, gjør at historien tidvis blir noe ubehagelig: «Da jeg var mindre, dro vi med oss madrasser og dyner ut på balkongen når det var sommer, og så sov vi ute. En natt kom pappa klatrende oppover takrennen. Han hadde blitt lei av leiligheten sin, men mamma hadde tatt fra ham nøklene til vår. Øynene hans skinte i natten da han kom på balkongen, og vi så på hverandre. Han kunne alltid dukke opp. Han dukket alltid opp. De svarte øynene hans den natten. Blikket som øyeblikkelig fikk meg til å tie. Som sa at han skulle drepe oss». Den avdøde faren og hans historie gir en trykkende resonans gjennom hele historien, og vitner om en familie som aldri helt fikk bearbeida dette.
Velkommen til Amerika er en roman om de vanskelige relasjonene og om å rømme inn i kimærenes rike når ting blir vanskelige. Den framviser ønsket om å etablere og samtidig oppheve distansen til hverandre på en sår måte, hvor det å tre inn til hverandre og møtes i et slags symbolsk Amerika blir den viktigste drivkrafta. Det er roman hvis historie vil kverne i hodet i lenger tid.
