Det gikk opp for meg at jeg befant meg i mitt livs verste kinoopplevelse

Kategorier: Kultur

Tekst: Jarand Fredheim
Foto: Another World Entertainment

 

Climax føles bare til en viss grad som en film, og i filmens ånd har jeg bestemt meg for å skrive noe som knapt kan kalles en anmeldelse. Men jeg har lyst til å dele en opplevelse med deg, kjære kinogåer. En opplevelse du mest sannsynlig kommer til å gå glipp av, hvis ikke jeg forteller deg om den. 

 

Jeg så Climax i en nesten tom kinosal en rolig mandagskveld. Filmen varer 96 minutter, og 96 minutter er nøyaktig hvor lenge jeg gledet meg til filmen var ferdig. I løpet av dette tidsrommet opplevde jeg både fascinasjon, kjedsomhet og å bli fysisk uvel.

Climax er en ny film av Gaspar Noé, regissøren er ofte ansett som en av vår tids mest grafiske og sjokkerende filmskapere, jeg så Climax vel vitende om dette og allikevel var jeg ikke forberedt på det som ventet meg i det hele tatt.

Climax forteller historien om en gruppe med moderne dansere som øver i en forlatt skolebygning. Etter øving skal de feste og snart oppdager de at noen har hatt store mengder LSD i Sangriaen deres, når rusen virkelig setter inn går denne lille gruppen med mennesker snart i fullstendig oppløsning.

 

Omtrent 40 minutter inn i filmen satte rusen inn.
Filmens første 20 minutter er noe av det mest fascinerende jeg har sett på en god stund, i det minste fra et teknisk ståsted. Etter å ha etablert karakterene gjennom en rekke videointervjuer får vi en lengre sekvens med hip-hop/moderne dans før festen begynner. Dette er tilsynelatende filmet i et langt shot. Kameraet beveger seg nesten som en del av dansen. Inn, ut, over og ned og selve fest sekvensen er like imponerende, kameraet slutter aldri å filme eller å bevege seg. Fra DJ-pulten til en gruppe venner som prater i et hjørne til danserne på gulvet. Filmen er i konstant bevegelse og festmusikken blir høyere og høyere, men et sted midt i all denne effektive lyd-, lys- og kamerabruken gikk det opp for meg at absolutt ingenting skjer.

Alle karakterene er stereotyper og/eller utrente skuespillere som improviserer dialog. Så kalt «ekte» dialog som bare varer, og varer, og varer. Endeløst prat over støyende musikk, fulgt av enda en dans -- jeg kjedet meg noe helt ubeskrivelig. Så skjedde det endelig noe og jeg ble kvalm.


Sofia Boutella i et av filmens "roligere" øyeblikk
Foto: Another World Entertainment

Omtrent 40 minutter inn i filmen satte rusen inn, ikke for meg vel og merke, men for karakterene. Og det er her opplevelsen kommer inn i bildet. Jeg kan prate om lyd, lys og kamera til jeg blir blå, rød og grønn i ansiktet, men kort oppsummert er dette kanskje det nærmeste du kan komme å oppleve en dårlig «trip» uten å ruse deg. De neste 40 minuttene består av høye lyder, skriking, roping, gråting, stønning, musikk, kvalmende lys, konstant bevegelse og er et fullstendig angrep på alle sansene dine.

 

Jeg var varm i hele kroppen, en varme som spredde seg sakte fra bakhodet. Jeg så små flekker danse foran øynene mine og følte meg plutselig bilsyk.
Jeg har følt meg uvel på kino før, gjerne på grunn av det grafiske innholdet i filmen, men dette var noe helt nytt for meg. Denne filmen har kun korte, og relativt lite effektive utbrudd av vold, dette var mer som å sitte på en karusell. Rent fysisk føltes det som jeg fikk feber, vertigo og ble ruset på en og samme tid, og hele tiden gledet jeg meg til det skulle ta slutt. Jeg var varm over hele kroppen, en varme som spredde seg sakte fra bakhodet, jeg så små flekker danse foran øynene mine, og følte meg plutselig bilsyk. Det gikk opp for meg at jeg befant meg i mitt livs verste kinoopplevelse.

Så var det over. Ikke filmen, men opplevelsen. Filmens siste minutter tilbrakte jeg med en gradvis avtagende hodepine på vei ned fra et uventet adrenalin-kick.

 

Til slutt en rask anmeldelse:

Filmen har flere metaforer og Gaspar Noé mener sikkert han har laget en film som er like provokativ på et intellektuelt plan som den er en fysisk påkjenning. Jeg opplevde ikke at filmen hadde noen tilsynelatende dybde og hadde du fjernet det visuelle aspektet ved filmen og framstilt hendelsene på en mer tradisjonell måte ville dette kun vært en utrolig pretensiøs film.

Slik tror jeg også filmen fort kan framstå hvis du ser den i et annet format. Lastet ned på en PC eller på blu-ray i hjemmet ditt vil effekten av filmen ganske enkelt ikke være like brutal, hypnotisk og vertigoinduserende som den kan bli på kino. Denne filmen er ikke for alle, men hvis den er for deg bør du utvilsomt se den på kino. Anse dette som en utfordring. Lykke til!

FacebookInstagram