Det største mysteriet i Detektiv Pikachu er hvem filmen er laget for

Kategorier: Kultur

Tekst: Jarand Fredheim     Foto: SF Studios/Warner bros

Den første store live-action pokémon-filmen kommer på kino fredag 10. mai. Filmen er en adapsjon av spillet Detective Pikachu, men rir først og fremst på pokémon-navnet og den nye interessen som ble vekket av Pokémon Go for noen år siden.

For en generasjon som vokste opp på 90-tallet frister filmen med muligheten til å oppleve barndomsnostalgi på et helt nytt nivå: Muligheten til å se pokémon i den «virkelige» verden. For yngre generasjoner er filmen full av farger, eventyr og søte skapninger som lett fanger fantasien. Det var i hvert fall det traileren og markedsføringen lovet oss, men så enkelt er det ikke.

Filmen klarer ikke å treffe dem som vokste opp med de populære lomme-monsterene. I tillegg framstår store deler av filmen rett og slett som upassende for yngre barn, samtidig som den er for dum for tenåringer. Detective Pikachu bommer på alle målene sine uten å være en dårlig film, men en film som det går like fort å glemme som å se.

Smertelig utydelig

Filmen handler om Tim (Justice Smith) som er i ferd med å venne seg til livet som en ung voksen i en liten by. Drømmen om å bli en pokémon-trener er lagt på hylla, og han er mer irritert enn fascinert av pokémonene. Når Tim får beskjed om at faren hans er omkommet i en ulykke reiser han til Ryme City, en by vi blir fortalt at pokémon og mennesker lever harmonisk sammen. Dette til tross for at alle scenene i byen ser ut som de finner sted i en dystopisk framtid og pokémonene tilsynelatende har liten praktisk funksjon annet enn å være terapidyr for menneskene. Til tider virker det som de er mer til hinder enn til hjelp, og resultatet er at universet filmen bygger er så lite overbevisende at det blir direkte vanskelig å la tvilen komme filmen til gode.

Tims far jobbet for byens politi, eller gjorde noe detektivarbeid i hvert fall... Det hele er så smertelig uklart at du begynner å lure på om plottet er hentet rett fra et spill laget for barn… vent, åh.

Platt humor

Snart møter Tim en pikachu med hukommelsestap og evnen til å prate, men bare med Tim, og bare med stemmen til Ryan Renolds. Sammen forsøker de å finne svar på de mange spørsmålene de begge har, og oppdager et skurkaktig plot som minner om Disney-filmen Zootopia, bare uten rase-allegorien. Det er en kvinnelig karakter i filmen også, en ung journalist spilt av Kathryn Newton, men hun er der bare for å levere eksposisjon og drive plottet framover når det trengs. Pluss å etablere at hovedkarakteren liker jenter, selvsagt.

Filmen er ikke spesielt sterk når det kommer til humor heller. Til tross for Ryan Renolds Deadpool-light-versjon av Pikachu. I én scene truer Tim med å helle usynlig bensin på en Mr. Mime-pokémon, i en annen er det en vits om klimanendring som føles så utdatert at jeg glemte at året er 2019. I tillegg til ganske platt humor veksler de «realistiske» pokémon-designene mellom lite overbevisende marerittskapninger og ganske søte og troverdige leketøtysreklamer.

Hvis du er en av dem som klapper når de spiller Pokémon theme-sangen eller liker å peke på easter eggs i kinomørket, så kan det hende du får noe ut av Detektive Pikachu, til tross for at filmen ikke byr på noe annet enn en uinspirert liste av ting man forventer av en slik film, levert uten noe særlig sjarm.

Foto: SF Studios/Warner bros

FacebookInstagram