En hyllest til den lokale festivalen

Etter en uvanlig varm september har høsten omsider ankommet Trondheim. Selv om det er lenge til neste sommer, er det lov å lengte til lysere og varmere dager allerede nå, men hva kan en student gjøre i hjembyen sin når man er hjemme i flere måneder? Mange blir lei av hjembyen sin etter bare noen dager, men her kommer noen raske forslag til hva man kan gjøre når man er hjemme: plage søsteren din (du har ikke sett henne på lenge og hun fortjener derfor å bli plaget); kaste stein på den lokale surpompen; kjøre frem og tilbake på den samme veien (slik du gjorde da du var 18 år). Eller så kan du gjøre som meg og dra på den lokale festivalen med gode venner. Du lurer sikkert på hvordan jeg hadde det på denne festivalen; det skal jeg fortelle deg nå. 

Dette var min fantastiske helg på Buktafestivalen:

Mote har blitt en viktig del av festivallivet. Derfor tok jeg på meg den fineste t-skjorten jeg eier: Nemlig Radio Revolt-fotballdrakten. 

Ser helt smashing ut i verdens fineste drakt. Foto: Elias Haagensen (privat)

Etter at jeg valgte verdens fineste antrekk var det på tide å komme seg på et aldri så lite vors. Siden det for en gangs skyld var fint vær i Tromsø, bestemte vi oss for å ha det ute (noe vi veldig sjeldent kan). På vors er det viktig å late som om man ikke bryr seg om hva andre mener, og det er viktig å vise seg fra sin beste side.

Siden jeg skulle på vors med mange musikere og mennesker som mener selv at de er kule, tenkte jeg at jeg også måtte være så kul som mulig. Derfor tok jeg med meg favorittboken min og bestemte meg for å lese den på vors. Det var populært, og alle syntes jeg var hundre ganger mer interessant etter at jeg fant frem boken. Etter et vellykket vors der alle tenkte at jeg var den kuleste de noensinne hadde møtt, tok vi turen mot festivalområdet.

Viktig å vise hvem som er sjefen på vors. Foto: Elias Haagensen (privat)

Da vi kom inn, dro vi på en konsert, som man jo  ofte gjør på festival. Vi dro da på konserten til Oslo-bandet No. 4. Konserten var veldig fin med allsang og god stemning i sommersolen. Jeg prøvde å starte en moshpit, men det var merkelig nok ingen som ville være med på det. Noe som var rart med denne konserten, var at det bare var tre mennesker på scenen, selv om bandet heter No. 4. Hvem er det fjerde og siste medlemmet? Jeg klarte ikke å slutte å lure på dette, noe som ødela konsertopplevelsen litt. Hvem kan det være? Kongen? Donald Trump? Kanskje min egen mor? Hvem vet? 

Koste meg på No. 4-konsert helt til tanken om det fjerde mysteriemedlemmet tok over hjernen min. Foto: Elias Haagensen (privat)

Jeg tenkte og tenkte uten å komme frem til et svar. Det var bare tre personer jeg kunne spørre om dette, nemlig bandmedlemmene selv. Heldigvis møtte jeg dem på vei til doen. Skikkelig flaks, det var jo ikke som om jeg fulgte etter dem for å forhøre meg om det fjerde medlemmet. Etter en rask samtale fant jeg ut at det er jeg som er det medlem nummer fire. Det visste jeg ikke, men nå skal jeg på turne med dem neste sommer og gleder meg masse til det.

Her ser dere det fjerde medlemmet i No. 4 sammen med resten av bandet. Foto: Elias Haagensen (privat)

Etterpå var det på tide å komme seg videre i festivalverden. En vesentlig del av det å være på festival er å møte venner man aldri ellers møter. Hva skal man snakke om da? Det er ofte mye av det samme: “Hva gjør du nå, da?”, “Sykt lenge siden! Må ta en øl mens vi begge er hjemme” og mange andre innøvde replikker man kan bruke igjen og igjen. Jeg testet ut alle de kjente og kjære replikkene uten at det gjorde så mye. Det er alltid litt kleint å møte på henne som satt foran deg i mattetimen i førsteklasse på videregående, uansett hvor forberedt du er. Et tips: Ha en lapp i lommen med spørsmål du kan stille når den kleine stillheten kommer, for ja, den kommer alltid

Det er de dype samtalene man har på festival. Foto: Elias Haagensen (privat)

En festivaldag er ofte nokså lange dager. Etter en lang og innholdsrik dag der jeg har blitt det fjerde og nyeste medlemmet i bandet No. 4, hatt mange dype samtaler og drukket alt for mange øl, vil jeg takke for at du fulgte meg på denne reisen.

Nå håper jeg at jeg har inspirert deg til å dra på den lokale festival du har i hjembyen din, uansett hvor bra den er. Og hvis du ikke vil på din lokale festival, kan du alltids bli med meg på Buktafestivalen i Tromsø. Jeg mener det; jeg trenger noen å henge med. Personene på bildene er personer mamma har leid inn slik at det ser ut som om jeg har venner. (Glad i deg mamma!)

Meg og alle dere som blir med på festival neste sommer? Foto: Elias Haagensen (privat)

-Øyvind Nyhus Christoffersen