En magitragikomisk julefortelling
Både latter og tårer var til stede i salen under visninga av Stargate på Trøndelag teater.
Stykket er basert på boka med samme navn skrevet av Ingvild H. Rishøi. Den triste historia om jentene Ronja og Melissa og deres alkoholiserte far blir formidla gjennom psykedeliske, humoristiske og magiske elementer.
Boka Stargate. en julefortelling ble et spesielt markedsfenomen da den kom ut i 2021. Den ble sluppet simultant i Norge, Danmark og Sverige, noe som kun skjer unntaksvis. Allerede én uke etter bokas slipp måtte det trykkes opp et nytt opplag. Stargate. en julefortelling er ikke en roman, men en fortelling, og den tynne boka på drøye 133 sider rommer en historie om barndom, søskenkjærlighet, rus og juleglede. Den har blitt beskrevet som «magisk realisme», som et «usentimentalt juleevangelium» og som en «moderne piken med svovelstikkene».
Boka handler om den ti år gamle Ronja, og historia fortelles fra hennes perspektiv. Hun bor sammen med sin 16 år gamle storesøster Melissa og faren deres. Det er førjulstid og faren har mistet jobben sin – igjen. Faren drikker øl på puben Stargate, mens de to søstrene prøver å holde familieøkonomien i sjakk. For å håndtere hverdagen drømmer Ronja seg vekk. Fantasien starter som en venn, men etterhvert mister Ronja taket på fantasien.
Når fortellinga nå settes opp på Trøndelag teater med Maria Drangeid på regi, er det uten innblanding fra forfatteren selv. De forholder seg dog i stor grad til den originale teksten, og Ingvild H. Rishøis magitragiske univers er lett gjenkjennelig.
Scenebildet framstår som et klassisk titteskapsteater hvor vi ser inn i en stue, men ikke en borgerlig stue slik vi så ofte ser hos Ibsen; veggene består av gulna strietapet, det er rotete i leiligheta og det står cornflakes og melk på bordet. Dette skaper en følelse av et hjem hvor omsorgspersonen i huset ikke er særlig tilstedeværende.
Etter hvert som historia utspiller seg, brytes det tradisjonelle titteskapsteateret. Skogen dras inn i stua og scenen er både stue og skog samtidig. Dette er en nytenkende bruk av titteskapsteater som fungerer særlig godt for å vise blandinga av fantasi og virkelighet som Ronja befinner seg i. Vi får servert dansende juletrær med psykedelisk lys og musikk. Det er tydelig at det er Ronjas barnlige sinn vi ser historia gjennom.
Utover det vanlige julebudskapet om at det finnes fattige barn, framstår fortellinga mer kritisk til dagsordenen enn som så: barnevernet, sjefer og norsk lov framstår, i hvert fall for barna, som fiender. Dette vises ved at de «onde» karakterene, som sjefen Eriksen, Stella og Sonja (alle spilt av Synnøve Fossum Eriksen), er ikledd sminke og kostyme som trekker tankene mot Disney-skurker.
En litt mer ambivalent karakter er juletreselgeren Tommy (Paal Herman Ims). Samtidig som han legger opp til barnearbeid ved å få Ronja til å jobbe med å selge julekranser, framstår han for de to jentene som en trygg havn. Igjen kommer det tydelig fram at det er gjennom Ronjas perspektiv at historia formidles.
Emma Caroline Deichmann er særlig overbevisende i rollen som ti år gamle Ronja. Madeleine Brandtzæg Nilsen gjør en minst like god jobb som ansvarsfull storesøster, og samspillet deres er troverdig. Melissa får en noe større plass i teaterstykket enn hun får i boka; vi får se Melissa styre på og rydde opp etter at Ronja har lagt seg, og dette er med på å forsterke inntrykket av at Melissa har tatt over rollen som omsorgsperson for Ronja.
Den alkoholiserte faren er sjelden å se på scenen, noe som skaper et bilde av en fraværende far. Likevel er det en noe sympatisk karakter som møter oss – han er tøysete og karismatisk, og det er nok nettopp dette bildet Ronja har skapt av faren. Pappas venninne Sonja representerer en ond tilstedeværelse i hjemmet, og har en suggererende effekt på han. Hver gang Sonja kommer på scenen, er det som et grøss går gjennom publikum.
Selv om boka til Rishøi ikke er et drama, fungerer den godt på teaterscenen. Den billedlige måten historia formidles på, med dans, luciakor og feberdrømaktige scener hvor selv frokostblandinga ikke oppfører seg som den skal, kler fortellinga i et barns perspektiv.
Stykket får fram humoren som Rishøi formidler i boka, noe som er essensielt for å kunne fortelle en så trist historie. Uten dansende juletrær, karikerte kostymer og vittig dialog, ville det vært vanskelig å sitte gjennom hele stykket. Den fem minutter lange monologen på slutten er det mest pinefulle øyeblikket i stykket, og framkalte både snufsing og tårer hos publikum. Det er ei forestilling som sitter igjen i skrivende stund. Trøndelag teater har vitterlig lyktes med å fange den magitragiske stemninga som ligger i Rishøis bok.
Anmeldelse av Julie Bang, Ingrid Konstanse Reitan og Sunniva Treider Smestad i radioprogrammet Bokbaren
