En roadtrip gjennom gambling og flygende symbaler: Cardrivers spilte på Vuelie!

Cardrivers. Foto: foto.samfundet.no

Det relativt nye bandet Cardrivers eksploderer på konsertscenen med drømmende indierock, flygende cymbaler og flaxlodd. Her er den fantastiske konsertopplevelsen DU gikk glipp av forrige onsdag.

Klokken var akkurat bikket halv elleve da vi satt oss i stua med en moderat mengde pils og glimt i øyet. Om knapt halvannen time skulle det brake løs på Vuelie med Cardrivers. Det var leven og folksomt i gatene og studenterhuset var såpass i live at forventningene til kveldens konsert var høye. Nærmere konsertstart listet vi oss inn bakdøren til vårt kjære røde runde, ga full galopp ned trappene til kjelleren og braste inn dørene til Vuelie. Målet om å skaffe gode plasser ble dog latterlige i det vi skuet inn i konsertlokalet.

Tom sal. Foto: Eirik Opheim

Helt tomt. Det var nesten som en markløper, i ekte western-stil, trillet over gulvet. Hadde vi gått feil? Vi bestemmer oss for å gi det litt tid, og til vår store glede fylles salen opp, sakte men sikkert. Det hadde gått oss hus forbi at UKA-publikumet var opptatt med et syrete technoshow som sluttet kun minutter før rockens glade budskap skulle fylle huset. Ti minutter over tiden merker vi at indiemusikken som har duret i bakgrunnen begynner å slukne og den ikoniske «Big Iron» av Marty Robbins durer over anlegget. Godt med en ordentlig Trail Song (evt. en Gunfighter Ballad) for å forberede oss til en musikalsk roadtrip med Cardrivers. Bandet entrer scenen og publikum lyser opp. Foran oss står det nå en trommis, en bassist, en keyboardist og tre gitarister med mikrofoner spredt rundt mellom dem. Man merker at det klør i fingrene til musikerne etter å spille. 

Bandet braker løs med ep-ens introlåt «I don’t know». Gitarstrengene komplimenterer de høye og energiske trommene med en romklang fra en annen verden, mens bassen durer som en motor. Cardrivers sparker altså ned døren med en mismodig, men energifylt sommerlåt med høyt volum og skuddsikker timing.

Et høydepunkt var låt nummer to i setlisten som de så fint kalte «Away». En slags dronete, men samtidig energisk og «indierocket» låt med ekte spaghetti-western surfepreg. Publikum hadde nok den samme forvirrede, men betatte, oppfatningen som oss under denne låta. Dette fikk vi demonstrert av paret som sto og råklina rett ved siden av han ene fyren som danset i fullstendig cowboy-mode.

  Fyr danser fullstendige cowboy-mode. Foto: Eirik Opheim

Underveis i konserten merker vi en endring på scenen. Det virker som om musikerne soner helt ut og lever seg fullstendig inn i musikken. De slipper seg løs og konserten utvikler seg til et danseshow hvor seks mennesker fremfører pardans med instrumentene sine. Hovedvokalisten tripper rundt på scenen mens gitaristene blir slukt inn i strengene. Alle er i sin egen verden, men de klarer fremdeles å lede instrumentene i samme retning. Vi klarer ikke å unngå begeistring over samspillet, spesielt mellom de tre gitaristene. Hvis man fokuserer på én av dem om gangen hører man tydelig hva den enkelte spiller, men om du lukker øynene smelter det hele sammen. Selv med dette nydelige gitarorkesteret skal også vokalen få sin plass til å skinne, og det gjør den. En kraftig, men behagelig, stemme som stødig og kontrollert geleider oss gjennom denne bilturen. Produktet blir en dynamisk koreografi sammen med et fyldig og fargerikt lydbilde med godt samspill. Alle stråler, men ingen tar for mye plass.

Det er under denne tilstanden energien i rommet når et klimaks, både blant publikum og på scenen. De tynne rekkene i publikum danser hensynsløst og trommisen dundrer så hardt at den ene symbalen faller over ende!

Veltet symbalstativ! Foto: Johan Kalvsjøhagen

Cardrivers spiller seks eller syv uutgitte låter som alle har et unikt preg over seg. Det strekker seg fra countryinspirert garasjerock til drømmete pop. Gjengangeren i låtene er en dynamisk opplevelse og en helt vill energiorgasme i refrengene med syke, raske, polyrytmiske trommefills og langsomme, catchy, melodier med fuzzgitar. 

I mens gitarene skal stemmes blir den hellige treenighet av gode ting fullført. Vi hadde allerede øl og rock and roll, så da var det bare på sin plass at vi fikk litt gambling inn i bildet. Vokalist Ayla Mokhtari holder nemlig oppmerksomheten vår som en flokk hunder i det eieren tar fram godbitposen. Godbitene i denne sammenhengen var naturligvis et flax-lodd, og spenningen brer seg i det vi avventer synet av Norges ferskeste flaxloddmillionær. 

Hun leser opp: 

300…

100 000…

300…

En million...

Enda en million!..

30…

100 000

Ingen gevinst denne gang, men gøy var det likevel! Den som intet våger, intet vinner, og i det bandet drar i gang igjen er det som om de aldri sluttet å spille.

I det konserten begynner å nærme seg slutten, drar bandet i gang med platas mest balladiske låt: «Don’t wait». Selv om vi var i høyttempo-rockemodus, var det tilfredsstillende med en liten pust i bakken, noe Cardrivers leverer med rolige gitarmelodier i hovedfokus. Det viser seg imidlertid at dette ikke skal vare lenge ettersom de utover i låta setter girspaken i R for «rask», og gir låta et velfortjent dytt i ræva. På dette tidspunktet står vi tilfeldigvis ved siden av tre trommeslagere, hvor samtlige står med hakeslepp. Det oppsummerer også våre følelser om trommisens kaliber. Den ellers rolige låta spiller de altså med et energinivå over alle forventninger, og vi blir stående med et sterkt ønske om utgivelse av en liveversjon på diverse strømmetjenester.

Noe som derimot gir en sur bismak er Trondheimspublikumet, eller rettere sagt mangelen på det. Heldigvis var det flere i publikum enn det så ut som at det skulle være i starten av konserten, men likevel er vi skuffet over oppmøtet. Det ble fort enighet om at Cardrivers er beviset på at nye, ukjente band kan gi nydelige konsertopplevelser og det er synd at Trondheims studentbefolkning heller prioriterer svindyre konserter og overpriset øl i dødens dal.

I fare for å avslutte en ellers veldig positiv tekst med en sur og gubbete «rant» om dagens ungdom vil vi rette en stor takk til Cardrivers for å levere en suveren konsert! Bandet kjører oss gjennom indierock, shoegaze og dreampop, og et solid tempo og uslåelig samspill preger hele konserten. Fra start til slutt leverer de fra øverste hylle, og vi står igjen med et sterkt håp om at det ikke er lenge til vi får sett dem igjen.

-Eirik Opheim og Johan Kalvsjøhagen v/PostBluesKollektivet