En sporvogn til begjær med noen avsporinger

Mellom 4. April 2025 og 21. Juni 2025 setter Trøndelag Teater opp Tennessee Williams sin moderne klassiker En sporvogn til begjær. Stykket hadde urpremiere i 1947 og tar for seg intense følelser og tabubelagte temaer som klasse, begjær, sjalusi, kjærlighet, lengsel, alkoholisme og familieintriger. Til tross for at nesten 80 år siden da, har stykket på ingen måte tapt seg i relevans - de grunnleggende kreftene som driver karakterene er like tilstedeværende i dag som i 1947.

En sporvogn til begjær følger Blanche DuBois, en kvinne som ved første øyekast fremstår dannet, om enn litt oppstyltet. Stykket starter da hun ankommer New Orleans med en fullpakket koffert. Der skal hun besøke sin søster Stella, som bor med sin mann, Stanley Kowalski. Blanche er ikke spesielt imponert over standarden på søsterens bolig, noe hun ikke nøler med å gi uttrykk for. I løpet av stykket prøver Blanche desperat å holde på fasaden som en dannet og prektig kvinne, men dette blir mer og mer vanskelig jo mer tid som går. Etter hvert blir det tydelig at vi har å gjøre med en kvinne som rakner, både innvendig, men også i materiell velstand. Det viser seg at det Blanche har pakket ned i kofferten, er alt hun har igjen av eiendeler. Det er altså ikke primært med et ønske om å besøke sin søster at Blanche ankommer New Orleans, men for å få tak over hodet. Blanche klamrer seg til fantasier og illusjoner for å holde virkeligheten på avstand, mens Stanley insisterer på brutal sannhet. Mens Stella forsøker å vise sin søster omsorg og støtte, er Stanley mer opptatt av å nøste opp i hvorfor Blanche har havnet i økonomisk uføre. Denne drakampen mellom Stanley og Blanche kulminerer etter hvert et psykologisk sammenbrudd, der Blanche går i oppløsning og avgrunnen åpner seg under henne.

Det første jeg vil påpeke når jeg vil skrive om Trøndelag teater sin oppsetning, er den suverene skuespillerprestasjonen til Ingunn Beate Strige Øyen i rollen som Blanche DuBois. Hun klarer virkelig å fange nyansen i Blanche sin karakter, og som tilskuer veksler man mellom forakt og intens sympati. Øyen klarer å skape et komplekst, nyansert og helt menneske ut ifra en karakter som til tider er ganske ufordragelig. Mens det ser ut til at søsteren Stella, spilt av Emma Caroline Deichmann, har akseptert sin motsatte klassereise, tviholder Blanche på estetikken som karakteriserer klassen hun for ikke så lenge siden var en del av. Øyen klarer på en utrolig troverdig og sår måte å formidle Blanches desperasjon etter å ivareta integritet og verdighet, så vel som lengselen mot alt som ikke ble.

Scenografien er nedstrippet og abstrakt, det er få rekvisitter og kostymene er enkle. Selv om den minimalistiske scenografien iblant gjør det vanskelig å forstå hvem som er i samme rom, er det stort sett et effektivt grep for å underbygge stykkets tidløse tematikk og aktualitet. Det er imidlertid noen rekvisitter, blant dem en bass som henger på veggen. Steve Hubbel, spilt av Patrick Hilmar Ingvaldsen, tar ned bassen og spiller litt sporadisk i løpet av stykket. Det blir dessverre usikkert for meg hvilken funksjon dette egentlig har for historien, selv om jeg lar meg imponere av bassferdighetene. Ettersom rekvisittene er så få, forventer jeg en funksjon eller symbolikk i de rekvisittene som brukes. Det klarte jeg dessverre ikke å plukke opp her, og bass-spillingen fungerer dermed først og fremst som et forstyrrende element. Den samme opplevelsen får jeg av de spontane musikalske innslagene i oppsetningen, der handlingen blir satt på pause i noen minutter. Dessverre gjorde dette at jeg til stadighet ble kastet ut av handlingen, og strevde med å hente meg inn igjen. I og med at det var første gangen jeg så stykket, ble det rett og slett vanskelig å henge med. 

Totalt sett er oppsetningen av En sporvogn til begjær på Trøndelag Teater verdt å få med seg. Det som trekker opplevelsen ned for meg, er at jeg sitter igjen med en følelse av at det har blitt gjort litt for mange grep som jeg ikke synes fungerer. Et så godt stykke som En sporvogn til begjær trenger kanskje ikke så mye mer enn gode skuespillerpresentasjoner og en nedstrippet scene? Jeg er i hvert fall helt sikker på at det ekstremt dyktige ensemblet vi fikk se på Trøndelag Teater hadde klart å formidle stykket på en utmerket måte, og at opplevelsen hadde vært enda mer gripende hvis de hadde fått lov til å drive stykket fremover uavbrutt.

 

- Morten T. R. Sunde i Nesten Helg