Erotisk og dystopisk aften på Trøndelag Teater

 

 

Tekst: Nora Valør Wist

 

Don Juan har fått en modernistisk preg i denne samtidsdiagnosen av et stykke.

Kvinnebedårer, pikenes Jens, casanova, fuck boy. Don Juan er en kulturhistorisk legende som har dukket opp i utallige varianter etter Tirso de Molinas versjon i 1630. Ole Johan Skjelbred har denne gangen merget de alle sammen til en mer modernistisk Don Juan; med rosa hår, smykker av kjetting og perler, skjørt og høye hæler. Det mørke blikket og den skjødesløse holdningen tillokker seg det meste i rommet. Scenen er mytisk og erotisk, men også dystopisk og ironisk med en trøndersk touch.

Vi kommer inn i den intime teatersalen på et elegant fliset gulv, og med en gang er vi på kaffe hos en sofistikert adelsfamilie i år 1630. Don Juan forfører datteren av denne høytstående familien, og dreper så faren. Uten anger finner han deretter stadig nye skjønnheter han bare må ha, og inviterer likeså godt statuen av den avdøde adelsfaren på middag. Denne mannen tynges ikke av forpliktelser eller sympati. Don Juan vil elske og bli elsket i øyeblikket, men det holder med øyeblikket. Han kan jo ikke miste muligheten av å nyte hva enn som kommer rundt neste sving. I en kronisk utfylling av ethvert tomrom med kortvarig og overveldende kjærlighet fra omverdenen manipulerer han seg latterfult fram.

Med karakterer som både er fisker og musiker, scener med teknomusikk og med kostymer du like gjerne kunne sett på dagens unge kulturelite er dette mørke stykket ukomfortabelt nært virkeligheten. Neonlys og skarpe samtidsobservasjoner, jeg kunne befunnet meg på Lokal Bar. Dog har Skjeldbred smurt et tjukt lag av ironi med fraser fra kjente politikeres unnvikende unnskyldninger så vel som sitater om Platons forkjærlighet for snusrus. 

Med et komisk skråblikk og overdrivelser ser ikke dette stykket bare på eksistensielle tema som forpliktelsesvegring, men også på en aktuell tendens til å ta seg selv svært alvorlig i en kvelende selvhøytidelighet. Man kan se en tydelig assosiasjon til tematikken i den populære spillefilmen Syk Pike. Individ, kreativitet og utfoldelse står jo ganske sentralt om dagen, og jeg er neppe alene om å tenke at jeg også burde begynt med noe DJ-greier på si.

Lydsporet er med på å gjøre dette til en ambivalent opplevelse, og Anders Schille tar oss gjennom både videospill, tekno, allsang og gitarspill. Vi får servert både Beethoven og Todd Terje.

Don Juan får deg til å le og du vet sjeldent hvilke referanser som kommer. Det ubehagelige følelsesløse og høy kultiverte setter en gjenkjent følelse av å være satt blandet med vemmelse. Man finner en rekke av disse karakterene også utenfor teatersalen. I jakten på selvrealisering og det grønne gresset skal man ikke settle for tiden. Don Juan er kanskje langt mer aktuelt i mulighetenes marked enn for 350 år siden.

 

Hør hele anmeldelsen på neste episoden av Nesten Helg.