Et band det er umulig å hate

Foto: foto.samfundet.no

Tekt: Daniel Larsen Johansen

Den som hevder at punken er død har aldri vært på konsert med Honningbarna.

Før et eneste instrument er blitt rørt, tar guttene fra Søgne storsalen med storm. Ut av publikumshavet foran scenen kommer de klatrende én etter én, og inntar plassene sine til stormende jubel. Aller sist kommer frontmann og vokalist Edvard Valberg. Han må kjempe seg gjennom en gjeng ville studenter som alle vil ha en bit av ham. De slipper ham til slutt helskinnet forbi, og godt er det. En leksjon i hvordan man skal engasjere et publikum er blitt gitt, til tross for at bandet enda ikke har spilt en eneste tone.  

Ikke overraskende er det låta Animorphs som åpner ballet, og ingen i salen virker å være særlig misfornøyde med det. Etter de to første låtene er gjennomført virker det dog som at punkrock-bandet fra Sørlandet allerede har fått nok av streite sceneshow, så vokalisten Edvard og gitarist Christoffer Trædal klatrer like så godt ut igjen i publikum for å sette i gang kveldens første ordentlige moshpit. Guttene frir, og publikum svarer med et rungende JA! I rabalderet som oppstår river vokalist Edvard Valberg med seg diverse teknisk utstyr på vei opp igjen på scenen, men hva gjør vel det? Det er punkens aften, og da tåler vi litt kaos. Til lyden av «Åh bliss» kan de fulleste i rommet fortsette å slåss om plassen, mens vi andre kan nyte norsk musikk i verdensklasse.

Herfra og ut lar ikke høydepunktene vente på seg. Når celloen entrer scenen, vet alle hva som er i ferd med å skje, og en unison Storsal ber verden om å bure inne alle sionister. I kontrast til det vi er blitt vant med å se på Honningbarnas konserter, er det en langhåret mann i blå skjorte som leverer de velkjente tonene til låta «Fri Palestina» med strykeinstrumentet. Vokalisten, som normalt også spiller cello, er nemlig for opptatt med å crowdsurfe, en aktivitet han velger å kjøre i gang så mange ganger i løpet av kvelden at det er umulig å holde telling på hvor mange ganger publikum må bære vekten av rommets største stjerne. Først forstår jeg ikke hvem denne mystiske karakteren på cello er, men jeg har i ettertid forstått at dette var en publikummer. Igjen: Bandet og salen er ett. De få gangene alle bandets medlemmer velger å holde seg på scenen, fremstår publikum mer som et stormende hav enn en publikumsmasse, hvor mobiler og sko gjentatte ganger går tapt i dypet. Ingen står stille, ingen føler seg 100% trygge, og alle koser seg.

Når bandet til slutt forlater scenen, er det til høylytte protester. Ingen har fått nok av å bære bandmedlemmer med sine egne hender, stagediving fra scenens høyeste punkt, eller de harde tonene fra guttene med de bløte konsonantene. Det har rett og slett vært trøkk fra start til slutt, og publikum vil ha mer. Det er derfor fryktelig passende at når bandet kommer ut igjen for et siste nummer, er det låta «Dødtid» de velger å avslutte med. Litt dødtid er nemlig det eneste denne konserten har manglet.

Honningbarna viser Storsalen hva som gjør at de av mange blir sett på som landets beste liveband, og hvorfor det skal godt gjøres å finne noen med vettet i behold som har et vondt ord å si om gjengen fra Søgne. Har UKA begått kardinalfeilen det er å gjøre ferdig sin beste konsert på dag én? Jeg frykter det.

Terningkast 6