Et lite menneske, i en stor skog, i en altfor stor verden.
Foto: Oktober Forlag
Skrevet av Truls Sletvold
Sakte, sakte. Alt dette strevet. For ingenting oppstår av seg selv. Verken den iherdige solen eller det mest ubemerkede livet nede i havdypet ble skapt uten besvær, uten nåde. En grevling forsøker å finne et hjem under et brospenn, ute i åkerlandet støtes stein og leire opp gjennom jordsmonnet, og treverket som vrir seg og gir etter i husets indre, aner ingenting om sin egen tålmodighet.
Fanny befinner seg i en skog, uten foreldre og mål eller mening i livet. Som en tematisk parallell til utgangspunktet i romanen, finner jeg åpningslinjen i Den Guddommelige Komedie passende: «Midtveis på livets sti, som vi skal vandre, jeg fant meg inne i en dunkel skog, fordi jeg fra den rette vei var veket.»
Hvilken vei Fanny kan ha havnet vekk fra er et like stort spørsmål for Fanny som for leseren. Utover bokens melodiske og poetiske linjer, introduseres vi til scenene Fannys liv utspiller seg på: skogen, kirken, og skoleveien.
Skogen innehar en forlatt hytte, der bor Fanny. Hun overlever på minimalt med mat, husarbeid, samt eksistensiell grubling for å få rastløsheten til å slippe tak i hverdagen. Den anonyme fortelleren som observerer Fanny stiller også mange av livets store spørsmål: Hvem er mennesket i relasjon med seg selv? Finnes en gud? Hvis skjebne finnes, var det da skrevet i stein at foreldrene hennes måtte dø?
For Fanny er nok det største spørsmålet hvordan hun skal sameksistere i en verden knyttet stramt sammen, uten tid for de store spørsmålene hun stiller. Kirken, Gud og skjebnen er viktige i Fannys nysgjerrighet på livet. Hennes venn Alm er prest, og beriker henne med filosofiske tenkere, teorier og populærkulturelle referanser. All kontekstualiseringen Alm benytter for å gjøre seg forstått hos den 17 år gamle grubleren, gjør lite utenom å forvirre henne enda mer. Muligens får Alm et slags utslipp for sine egne tanker om kabalen som aldri virker å gå opp, selv for en troende mann.
Skoleveien leder Fanny ut av den sørgende skogen og fram til byen – den eneste mekaniske, kalkulerte delen av Fannys tilværelse for øvrig. På skolebenken følger Fanny kun med på gutten Janos, og hun finner seg selv småforelsket i identiteten hun danner seg om han. Han er i motsetning til henne en person tilsynelatende bestående av utelukkende svar på forskjellige spørsmål. Han framstår for Fanny som et fyrtårn ute på stormende hav. Men til Fannys gjentatte skuffelse er det kun i drømmene sine at hun tør å snakke med han.
For Fanny virker skogen som å inneha mer enn «bister vind, fortumlende lengsler og skjebnens gunst», den har sitt eget liv i form av samspillet med Fanny – men også Karen. Karen og Fanny begynner etter kort tid å innlede et intimt vennskap. I siste delen av boken sliter Fanny med betydningen av kjærlighet og vennskap, samt hvorvidt begge kan eksistere i en relasjon med et annet menneske. Denne dissonansen skaper både hodebry og glede.
Romanen er i korte trekk både håpefull og urovekkende. De over 200 sidene som utgjør romanen innehar en enorm dybde for hvert kapittel, avsnitt, ord, og tegn. Til sammen utgjør dette en tilgjengelig og nydelig prestasjon i skrivekunst innenfor norsk samtidslitteratur.
Viktigst i boken står til syvende og sist møtet med død, depresjon, dunkelhet, kjærlighet, og livsglede. Å være et menneske betyr at man må elske alt. Vi er dømt til å elske alt, så vi ikke glemmer eller overser noe. Å overse den aller minste ting – et håndtrykk, et mildt blikk mellom hylleradene på et kjøpesenter, spettmeisens fjærdrakt eller den fløyelsaktige pelsen til en spissmus – å overse den aller minste ting, det kan være fatalt, det kan vise seg å være samme som å forspille alt, kaste alt over bord, tape alt for alltid.
Bokbaren er Radio Revolts litteraturmagasin, hver tirsdag kl. 20.00
