Et noe overfladisk sveip over norske sangtekster

Foto: Pax Forlag

Skrevet av Siri Aurland Bredesen

Ofte når jeg hører på musikk er det hele pakka som skaper stemninga, og jeg glemmer å høre på teksta. Dette har ført til at jeg kan bli hoppende glad av feite låter med triste tekster, og trist av den mest genuine og gjengjeldte kjærlighetserklæring i moll-dur. I Mona B. Riises nyeste bok Norsk pop-poesi kler hun musikken av tekstene, og lar de tre fram aleine og nakne. Gjennom sitat fra norske favoritter og glemte perler, og intervju med artister om egen låtskriverkunst, maler hun et bilde av det norske pop-, rock- og rap-poetiske landskapet gjennom tidene slik det har truffet henne. Men treffer det leseren?  

Karpe Diem, et band som i seinere tid har fått mer anerkjennelse og oppmerksomhet for den politiske sprengkrafta i sangtekstene sine, får starte ballet. Og stripper du Karpe Diem for beats og hooks, sitter du igjen med en poetisk skjørhet og skjønnhet, men allikevel en rytme og et driv som er en god beatpoet verdig. Det funker bra, men ikke all tekst fungerer like godt uten musikken sin.

Jeg skifter mellom å lese høgt for meg sjøl og lytte til musikken. Flere av de låtene jeg ikke har hørt før, merker jeg har et lågmælt uttrykk hvor teksta i utgangspunktet er i fokus, en trend som har vokst seg større de siste åra. Det skrives mer på dialekt om det nære og det kjære, med mer fokus på sanglyrikken.  

De fleste av Norges mest kjente låt- og tekstskrivere i populærmusikken er representert, og boka byr ikke på de største overraskelsene for noen som har fulgt norsk musikk de siste åra og har kjennskap til klassikerne. Riise har også intervjua noen av låtskriverne om tekstene deres og disse intervjuene, hvor de får uttale seg om skriveprosess og noen av de utvalgte tekstene, er et kjærkomment bidrag og perspektiv til samlinga. Vi møter folkekjære låtskrivere som Lillebjørn Nilsen, Lars Lillo Stenberg, Kjartan Kristiansen, Frida Ånnevik, Kaja Gunnufsen, Stein Torleif Bjella, Odd Norstoga og Lars Vaular. De gir en viktig ramme til sangtekstene sine, og det er her jeg syns boka er best.  

Boka består av Riises egne pop-favoritter, delt opp i kategorier. Disse kategoriene krydres med små historier fra Riises liv, med særlig vekt på hvor hun var i livet da hun blei kjent med noen av låtene. Kategoriene har fått tematiske navn som «Utferdstrang og hjemlengsel», «Livet og alt det der» og «Men størst av alt er kjærligheten», noe som bidrar til at tekstene allerede er tematisk fortolka for leseren. Inndelinga fungerer fint, men jeg overraskes av at Cezinandos tekst «Håper du har plass», en tekst som for meg handler om å ville vende hjem til noe familiært igjen, er plassert i sistnevnte kategori sammen med tekster om forelskelse og kjærlighetssorg.

Sangtekstene er ofte kun gjengitt i utdrag, et vers og et refreng eller lignende. Noen utdrag skaper refleksjoner, tanker og nye perspektiv løsrevet fra musikken sin og resten av teksta, mens andre tekster virker noe malplassert, og jeg lurer på hvorfor akkurat den er valgt ut. Jokkes «ketsjup på skjorta // sennep i ræva» kan neppe sies å være stor poesi, men Riise kommenterer ikke låtvalgene og da er det vanskelig å vite hvorfor hun har valgt ut en spesifikk del av ei tekst, og hvorfor nettopp den låta. Hva gjør denne til et poetisk høgdepunkt i norsk sammenheng? Dette svarer ikke boka på sjøl, til tross for at vaskelappen mener det og intervjuene med tekstforfatterne bidrar fint inn i lesninga av tekstene deres.

For å være helt ærlig, er jeg litt skuffa. Istedenfor å fordjupe seg i de enkelte tekstene, trekke linjer mellom temaer eller artister for å si noe om hva nordmenn gjerne skriver om, står her sangtekstutdragene på rekke og rad, mer eller mindre aleine, uten kontekst. Det er et spennende grep, men det blir kjedelig i lengden, og du er som leser veldig overlatt til deg sjøl i tolkinga. Tekstforfatterintervjuene er kjærkomne bidrag, men jeg savner mer kontekstualisering og mer forståelse for teksta, både som et utdrag aleine og ei hel sangtekst. Når Ingrid Helene Håvik siterer Gunvor Hofmo i Highasakites «Golden ticket» får dette stå ukommentert, sjøl om referansen for en som kjenner til Hofmo bidrar til å gi låta en resonans av etterkrigstidas følelse av håpløshet og tomhet. Er ikke det verdt å påpeke? Og hva symboliserer egentlig Egypt i Elvira Nikolaisens «Egypt song»?

Norsk pop-poesi vil være ei fin bok å ha framme, ei samling du kan plukke opp med jevne mellomrom for å oppdage noe nytt eller igjen bli glad i noe gammalt og kjent. Sjøl om den dekker over mye av det beste Norge har bydd på av sanglyrikk de siste tiårene, gir den ikke mer enn en ålreit inngang til en verden som fortjener mer ros, oppmerksomhet og analyse – for ideen er veldig god, men kunne krevd et klarere mål og sterkere redigering.  

Bokbaren er Radio Revolts litteraturmagasin, hver tirsdag kl. 20.00.