Eventyret om PBK på black midi-konsert

PBK er søte snille supergreie folk
Foto: Privat
Tekst: Aleksandra «har vært på black midi-konsert» Simonsen

Basert på en sann historie. 

Trondheim, 3. desember 2021. Kulda har for alvor omfavnet trønderbyen, og i skogen ligger snøen tungt på trærnes greiner. Gylne solstråler lyser opp frostrøyken som virvler over Nidelva, og lyset får den urørte nysnøen til å glitre lik pynten på juletrær. Scenen er som tatt ut fra et juleeventyr, men PostBluesKollektivet har allerede planer om å dra på et eget, ikke-julerelaterte eventyr. (Nesten) hele kollektivet (TM, Sondre, Aleksandra og Jens) forlater dermed denne vakre vinterdagen og legger ut på den lange og tunge reisen til Oslo, bedre kjent som «Skitbyen», med kun ett mål: å dra på black midi-konsert.

Det er ingenting som kan stoppe dem. Tror de.

«Faen!» roper Sondre plutselig fredag formiddag. De andre ser litt forvirret rundt seg, men får så øye på det Sondre hadde sett. Kollektivet hadde helt glemt at ethvert eventyr må ha en skurk, og nå stirrer det onde dem rett i trynet: Det er Omikron.

«Hva skal vi gjøre! Dette ødelegger alt,» gråter Aleksandra. Omikron sine mørke krefter har revet konserten i to – i stedet for å spille én konsert må black midi nå spille to konserter rett etter hverandre, og kollektivet har endt opp med billetter til forskjellige tidspunkt. Det som skulle være en fellesskapsbyggende opplevelse blir nå preget av splittelse… men så dukker TM opp. På et eller annet magisk vis har han klart å finne fire billetter til samme konsert-tidspunkt, og PBK kan forbli samlet. Kvelden er reddet!

Trygt framme i Oslo samles kollektivet for å ta en pils eller to eller tre før konsertstart. De finner veien til John Dee, men legger merke til at TM har forsvunnet igjen. Dette glemmer de fort mens de venter i spenning på at black midi skal innta scenen. Så starter konserten.

«Jeg gleder meg til å høre «Ducter»,» sier en.
«Jeg gleder meg til å høre «bmbmbm»,» sier en annen.
«Jeg gleder meg til å høre «Ascending Forth»,» sier en tredje.

Black midi spilte ingen av disse låtene.

Saken fortsetter etter bildet.

black midi spiller!
Foto: Privat

Setlista består av et utvalg av deres mest rocka låter. Energien er høy gjennom hele konserten, så høy at den nesten får selv et Omikron-fryktende publikum til å moshe (bare nesten, da). Selv uten moshing er publikum veldig livlig, spesielt til et norsk publikum å være. Det hoppes, hoder nikkes og skuldre rikkes.

Plutselig er konserten over, det har bare gått knappe 50 minutter siden konsertstart. Omtrent like lenge som en litt lang Knaus-konsert. Kollektivet ser spørrende på hverandre, alle tenker det samme (men jeg vet ikke, jeg kan egentlig ikke lese tanker, jeg er bare en fortellerstemme, men jeg tror det de tenker er noe sånt som: er det over allerede? Skal de ikke spille mer?). Etter et par minutter med klein stillhet er det tydelig at det ikke blir noe ekstranummer, og publikum begynner å bevege seg ut. TM dukker opp igjen, og kollektivet begynner å snakke med hverandre om konsertopplevelsen. 

Det som var preget av glede forvandles sakte men sikkert til mild skuffelse. Fra Cavalcade spilte de kun 2 låter, til tross for at albumet ble gitt ut i år. Schlagenheim var litt bedre representert med 4 låter, men selv det føltes lite når hele resten av setlista var uutgitte låter og… julemusikk? Hvorfor brukte de så mye tid på å spille «Jingle Bells»? PBK har jo allerede hatt en julespesial! 

Kanskje hadde setlisten vært lengre og mer dynamisk dersom ikke Omikron hadde vært blant oss. De spilte jo bra, det var jo gøy, men det var bare som om noe manglet... som for eksempel låter fra Cavalcade… mens alle disse tankene fyker gjennom hodet på kollektivet får Jens øye på «hun fra Slomosa», Aleksandra får øye på Nils Jørgen Nilsen (kjent som trommis i Honningbarna. Og Sløtface. Og Svenske Tilstander. Og The Needs.), og Sondre får øye på dem – black midi.

«Det er dem,» utbryter Aleksandra.
«Det er dem,» bekrefter Sondre.
«Vi må gå bort å snakke med dem,» sier hun. «Vi kan spørre om de blir med å spille inn en jingle til PBK!»
«Jeg tør ikke,» sier Sondre mens svetten sakte pipler fram og klistrer krøllene hans fast til panna hans.
«Jo, kom igjen!» maser Aleksandra, og med sine utrolige overtalelsesevner klarer hun å få med seg hele PBK bort for å snakke med black midi. Bortsett fra TM da, for han har forsvunnet igjen.

Nå skjer det. De skal snakke med black midi. PBK hvisker seg imellom, og går gjennom planen en siste gang: «Vi bare sier at det var en bra gig, og så spør vi om de vil være med å spille inn en jingle.» Alle nikker, fornøyde med slagplanen.  

Jens åpner munnen for å sette planen ut i livet…

Å nei! Det er en cliffhanger! Følg med på PBKs sendinger neste semester for å finne ut om kollektivet klarte å skaffe en black midi-jingle.

Saken fortsetter etter bildet.

PBK utforsker skitbyen
Foto: Privat

Utenfor John Dee dukker TM opp igjen, og kollektivet bestemmer seg for å oppleve Skitbyen og finne på litt typisk PBK-sprell. De klarer ikke bestemme hvor de skal dra, og det blir en heftig diskusjon. Det må et mirakel til for å stoppe kranglingen. Heldigvis er det adventstid, den perfekte tiden for mirakler, og lyden av Tame Impala kryper ut døra til utestedet Revolver og lokker hele kollektivet inn, lik sirener som lokker sjømenn ut i havet. Enda en slåsskamp avverget. God jul!

Lei av julemusikk som ikke har el-gitar? Sjekk ut PBKs alternative julemiks på Spotify!

... og hør på vår julespesial! 

Spill av
PBK + Julespesial!
Publisert: 02.12.2021

Radio Revolt Direkte

Direkte

Radio Revolt Direkte