FEBERS BESTE FRA 2021

Hiphopåret 2021 er omtrent ferdig og har vore helvettes bra! Det einaste som manglar er ein ny East Atlanta Santa frå Gucci Mane og ein julekonsert frå Chance The Rapper og Jeremih. FEBER har diskutert, krangla, kriga, beefa og funne ut kva som er dei 20 beste albuma frå året som har vore.
 

Key Glock, Young Dolph – Dum and Dummer 2

Key Glock har vore ein favoritt hjå oss då det kjem til moderne trap. Han har også sluppe Yellow Tape 2 i år, men det er samarbeidsprosjektet Dum and Dummer 2 som er vår favoritt. Ikkje la cover-arten lure deg, dette er forbanna bra. Memphis har sidan Three 6 Mafia vore eit sentrum for bra sørstatsrap, og dette er eit godt tegn på at dette ikkje kjem til å gi seg med det første. Dei to rapparane er utruleg samkøyrde, og presenterer eit identisk ynskje om kva musikken skal vere. Produksjonen på albumet er alltid relevant, og klarer å skilje seg kraftig ut frå mange av dei meir kjedelege produksjonane som fins i trappen i dag (les: du får bra fløytebeats). Rappinga er aldri noko å seie på når det kjem til desse to, som fungerer som eit godt bevis for den kontroversielle “like barn leker best” greia. Dei rappar rundt kvarandre, og har eit heilt hav med bars som er artige, harde, dumme og dummare. Young Dolph har vore mentoren til Key Glock, og har verkeleg klart å overføre sine legendariske evner til sin mykje yngre lærling. Dessverre gjekk Young Dolph nyleg bort etter å ha vorte skoten av to menn som truleg var ute etter å rane han. Det er heilt hinsides trist, vi må berre feire alt det fantastiske han har gitt oss.

 

Jay Bahd – RETURN OF OKOMFO ANOKYE

Drill frå Kumasi, alias KUMERICA, er det drill var meint å vere. Her har du ein ung gjeng som er svoltne som berre faen, og dei slepp låtar i eitt sett. Jay Bahd er vår store favoritt, og RETURN OF OKOMFO ANOKYE er album som er stappa fullt av råharde, skumle låtar. FEBER har ofte uttalt at bra drill treng to ting: skummel harmonisering, og 808s som blir skrudd på alt for mykje. Dette albumet er flust i begge, og den beste låta «Y3 Y3 DOM» er ein fuckings haard posse cut, og har den grovaste drill-harmoniseringa vi har høyrd. 

 

Myra – Bokser & Ballerina

MYYYYYYYYYYYRA!!! Dronninga av norsk hiphop, ho lot oss vente mange år før vi fekk noko meir enn ein singel om gongen, og så klart fekk ho det til som få andre. Bokser & Ballerina syner to sterke sider ved Myra som vanlegvis har stått i kontrast til kvarandre. På dette knallsterke albumet syner ho at desse no har kome saman, og ho har funne ut korleis ho kan vere både bokser & ballerina. Gjennom albumet besøkjer Myra langt meir enn hiphop og har også klubblåtar litt som det vi får på Linni sitt Nightridah, andre låtar er rein elektropop. Det er derimot dei vassekte raplåtane vi i FEBER elsker mest. Det går hardt for seg på dei siste fire spora på skiva. Myra rappar ræva av seg og det er omtrent 10 minutt med hard nakkenikking og ansiktsuttrykk som høyrer heime på utedassen på stranda.

 

øyehaug – før måne / ETTER SOL

19 år gamle øyehaug har vært min personlige overbevisning om at norsk rap stadig er i gode eksperimentelle hender. I sjangeren «fucka beats og kule raps» lander øyehaug sin dobbel-EP perfekt. Den første utgivelsen før måne slapp i mars, og oppfølgeren ETTER SOL slapp i oktober. Som et fullstendig prosjekt får vi et godt innblikk i artistens soniske verden som er spekka med nostalgivekkende samples og godt kutta beats. øyehaugs totale ignorering av generell form gjør at hver og en av de til sammen 15 korte låtene opprettholder god driv på hele prosjektet. Tekstene varierer mellom såre introspektive meditasjoner som er sjangeren kjent, og beinharde selvforsterkende linjer som støttes av vestlandets kanskje hardeste adlibs. Westside Gunn / Vestlandet Gunnar er en verdig sammenligning og ydmykt forslag til alias. I skrivende stund har øyehaug 34 månedlige lyttere på spotify, men fortjener langt, langt flere.

 

maassai – With the Shifts

Den Brooklyn-baserte rapperen maassai rapper så godt og uanstrengt at det noen ganger virker som juks. Det er det derimot absolutt ikke. With the Shifts er et avantgarde-rap-album med skyhøy replay-verdi. Hun beskriver selv albumet i tre deler; en påminnelse om å være flytende, mantraene som har bært henne gjennom endringene, og motivasjon til å komme seg videre. Sammenhengen i albumet ligger i nettopp disse endringene som har vært og som kommer, både i tekster og produksjoner. maassai beveger seg fram og tilbake mellom tunge og krasse linjer og mer skjøre svevende toner med en utvetydig sikkerhet. I utkanten av jazzete beats beveger produksjonene seg over i noen mer elektroniske spor med evig driv som forsterkes av den sømløse leveringen. With the Shifts er utvilsomt et av årets beste album, og kommer til å stå seg godt i sjangerens utvikling og tiden framover.

 

Bruiser Wolf – Dope Game Stupid

Rapspillets Langbein slapp i år sitt fantastiske debutalbum. Musikken er like dum som albumtittelen tilsier. Bruiser Wolf rapper som om han ble introdusert for enderim gjennom Mikke Mus Klubbhus, og med ordspill og referanser så intrikate og innviklet at du finner de i det vanskeligste kryssordet i avisa. Plateselskapet og rapkollektivet Bruiser Brigade, ledet av tungvekteren Danny Brown, har hatt et usedvanlig sterkt år i år. Sammen slapp de samlealbumet TV62, og mange av medlemmene har også sluppet svært sterke soloplater. Blant disse soloplatene stikker Dope Game Stupid seg tydelig ut. Over hardtslående og nedstøvete beats legger Bruiser Wolf vers på vers på vers med uendelig siterbare linjer, samtidig som humoren i tekstene aldri drar deg langt nok vekk fra virkeligheten til å forstå at han faktisk mener alvor med alt han sier. Dope Game Stupid gjør rap som rap burde gjøres med kanskje årets mest unike flow.

 

Bianca – Bianca EP

Det virker kanskje litt rart å inkludere en tre låter og 7 minutter lang EP på en albumliste, men når hver låt er bedre enn alt annet av musikk som har kommet fra Norge det siste året har vi ikke annet valg enn å ta med Biancas selvtitulerte debut. Oslo-rapperen har skiftet navn fra Raw B, språk fra engelsk til norsk, og tar med seg talent, selvtillit og karisma som er så overbevisende at det er umulig å ikke gå med på alt som blir sagt. Enten det er firfisleaktige, hviske-ropte trusler om å grille meg som en s’more på «Store», eller like truende beskrivelser av å rane meg på den fantastiske «456», så tror jeg 100% på Bianca gjennom det hele. Like stor tro har jeg på at dette er en artist som kommer til å ta over hele landet før vi vet ordet av det. Bianca EP er bare begynnelsen, og for et startskudd!

 

Megan Thee Stallion – Something for Thee Hotties

Nøyaktig 30 sekunder inn i åpningssporet på Something for Thee Hotties truer Megan Thee Stallion med å sende haterne sine til gulagen. Dette setter standarden for 45 minutter med knallhard, morsom, truende og fullstendig av hengslene rapping fra Houston-artisten. Der fjorårets Good News føltes litt for styrt av plateselskap, A&R’s og fokusgrupper, er årets prosjekt en lettbent samling av fristiler og låter fra hvelvene som Megan hadde liggende. Det har blitt en industristandard å spy ut kjedelige, 25-låter lange deluxe-album og B-sider, men Megans samlig av overskuddsmateriale stiller heller andre rapperes offisielle album i skyggen. Something for Thee Hotties føles som en klassisk mixtape på alle de beste måtene, med utelukkende knallharde vers over like harde instrumentaler, uten noe annet tull. 

 

Vince Staples – Vince Staples

Long Beach rapperen Vince Staples slapp i sommer et kort og konsist album på 10 låter, alle produsert av Kenny Beats. Produsenten har en enorm evne til å skreddersy produksjonene sine rundt artistene han jobber med, men det er likevel få artister han har hatt så god kjemi med som Vince Staples. Som på albumet FM! (2018) resulterte samarbeidet igjen i et konsekvent, godt gjennomført album med en rød tråd gjennom både lydbilde og innhold. Vince Staples høres ut som Vince Staples og Kenny Beats har gått i studio en kveld, og ikke dratt derfra før albumet var ferdig. Det at albumet ikke er så langt og at stemningen og lydbildet er så sammenhengende gjør at jeg stort sett hører albumet fra start til slutt, slik som gode albumer fortjener! 

 

Linni – Nightridah

Er det en artist som virkelig jobbet seg inn på denne lista, så er det Linni. I 2021 er det ingen i musikk-Norge som har vært så produktive som Neste Planet-duoen Linni og superprodusenten Kvam! Nightridah var andre av tre utgivelser i år, og er det av albumene som skilte seg mest ut. Man har sett artister som Kamelen, Jonas V og Lars Vaular lage en klubblåt her og der tidligere, men det er få eller ingen andre norske rappere som har turt å gå fullt inn for album med bare klubbmusikk! Når man skal lage et album som Nightridah hjelper det selvfølgelig å ha med seg en produsent som Kvam. Ikke bare er han produktiv som få, men også veldig allsidig. Albumet høres derfor ikke påtvunget og stivt ut, men lekent og naturlig, som om Linni og Kvam aldri har gjort noe annet enn å lage klubb-bangers!  

 

De 10 albuma vi elska, men litt mindre enn dei over. Du kan lese om Little Simz, Tyler, The Creator, Doja Cat, RXNephew og andre i Under Dusken her!

Kjartan Lauritzen - Kjartanisme

Rambow - Take over

Køber - Aldri ikke gassed

KingSkurkOne - Rap, tags & traplægs

Isaiah Rashad - The House Is Burning

Pink Siifu - GUMBO'!

Little Simz - S.I.M.B.I.

Tyler, the Creator - CALL ME IF YOU GET LOST

Doja Cat - Planet Her (Deluxe)

RXNephew - SLITHERMAN ACTIVATED

Sjekk ut Spotifylista vår der vi har valgt ut nokre av dei beste låtane frå desse albuma!