Fem filmfavoritter fra tiårets 100 beste filmer!

Kategorier: Kultur
xx
 

Tekst: Jarand Fredheim        Foto: Foto: Paramount Pictures, Sony Pictures Classics, Universal Pictures/Double negative, Warner bros, Motlys AS

Det nye tiåret har kanskje ikke fått den beste starten, men Filmofil har brukt denne våren til å se tilbake på tiåret som var og vi har kåret de 100 beste filmene fra 2010 til 2019. Hele lista er endelig tilgjengelig på podkast, men her presenterer vi de fem filmene redaksjonen kåret til sine personlige favoritter. Utvalget her er like eklektisk som lista selv, men filmene her har vunnet redaksjonens hjerter mer enn noen andre dette tiåret.

 

Jenny: Scott Pilgrim vs. the World

Når en film du så i 2010 fortsatt er blant favorittene, 10 år senere, har filmen gjort et inntrykk på deg. Scott Pilgrim vs. the World er den filmen for meg. Basert på en tegneserie og regissert av selveste Edgar Wright traff den meg midt i mitt nerdete hjerte i 2010 og ved senere gjensyn har den bare blitt bedre. Med alt fra gode skuespillere, mye action, kul musikk og tegneserie-preg i filmen vil jeg si denne filmen har mye en kan sette pris på. Jeg kan skjønner at den ikke er for alle, men jeg har aldri møtt noen som ikke har satt pris på den på en aller annen måte. Du får både en litt klein, men søt Michael Cera som Scott Pilgrim som må gjennom mange kamper (syv stykker) for å bekjempe alle eks-kjærestene til den nye mystiske jenta i byen: Ramona Flowers.

 

Mina: Whiplash

Whiplash ble min topp-film for dette tiåret da den rett og slett er et mesterverk av sammensatte sanseopplevelser. Vi følger den unge og aspirerende jazztrommeslageren Andrew (Miles Teller) og hans turbulente reise med sin ekstreme mentor og jazzband instruktør, Fletcher (J.K. Simmons). Den unge trommisen oppdager nye sider og aspekter ved seg selv og andre gjennom sitt jag etter en plass blant toppsjiktet av jazzmusikken. Ikke bare har regissør Damien Chazelle lokket fram Miles Teller’s mest fremragende rolle noen sinne i denne thrilleren av et drama, men også skapt et audio-visuelt kunstverk gjennom brilliante scener med dype kontraster i både belysning og farger, samt magiske fremføringer av komposisjoner som bygger på den anspente og nervepirrende stemningen mellom læremester og student. 

Det er ingen hemmelighet at filmer med prektig kinematografi og gode komposisjoner ofte faller i god smak hos meg, selv om plottet kanskje faller bort – men Whiplash har virkelig the best of both worlds, og har et spennende plot samt nydelig audio-visuelle prestasjoner. Til min fornøyelse ble ikke Whiplash bare min egen nummer en for dette tiåret, men også den sammenlagte toppen – så om du ikke har sett dette mesterverket av en sanseopplevelse enda, skru på pc’en, fyr opp HBO og sett den på ASAP!

 

August: Thelma

Noen ganger ser man en film som snakker direkte til deg akkurat der du er i livet. For meg gjorde ingen film det mer enn Joachim Triers Thelma dette tiåret. Det var rett og slett overveldende å se en film om en norsk student som prøver å finne seg til rette i studiebyen sin. Filmen eskalerer riktig nok i sin andre halvdel til å bli noe helt annet, men jeg er helt med på hele Thelmas reise fra start til slutt. Filmen er kanskje ikke den objektivt beste fra forrige tiår, men det er liten tvil om at Thelma var tiårets film for meg. 

 

Jarand: Mad Max: Fury Road

Min favoritt fra det siste tiåret var uten tvil Mad Max: Fury Road. Hvem skulle tro at en franchise som har ligget død siden 1980-tallet skulle gi oss en de beste action filmene noensinne! Hele filmen er bygget rundt en lang biljakt i et post-apokalyptisk ødeland og filmen slipper aldri opp på gasspedalen, men beveger seg sømløst fra en adrenalinpumpende action sekvens til den neste. Som om ikke det var nok er filmen både visuelt leken og fengslende med et produksjonsdesign som lar universbyggingen skje i kulissene, heller enn i langdryg ekspoisjon. Fury Road er den typen film som kun skjer en gang i en æra, og bør feires for det.

 

Henning: The Big Short

Jeg har valgt The Big Short som min favoritt fra det forrige tiåret, fordi jeg mener den tar for seg en enorm (og enormt viktig) oppgave, og løser den på nærmest upåklagelig vis. Filmen tar for seg finanskrisen i 2008 gjennom øynene til en gruppe fondsforvaltere i USA, og trekker gjennom fortreffelig eksposisjon prosessene som førte til krakket ned til et nivå som lekfolk kan forstå. Jeg ser gjerne denne filmen en eller to (fire eller fem) ganger i året, enten jeg trenger et påfyll på hat for oligarki, eller et par timer med ren underholdning – for the Big Short får til begge to. Før jeg så denne filmen var finanskrisen og Steve Carells evne til å spille en alvorlig rolle intet mer enn et ubegripelig mysterium for meg – men the Big Short gjorde begge til temaer jeg vil diskutere endeløst hver gang jeg får i meg mer enn to øl. 

 

Hvis du vil vite hvor disse filmene endte opp på lista eller hvilke andre som utgjør Filmofils 100 beste filmer fra forrige tiår kan du høre første episode av lista her.

Alle episodene av lista finner du hvor enn du hører på podkast.

 

FacebookInstagram