Fengslende debutroman! 

Tekst av: Julie Bang, Bokbaren

Gründer og forfatter Martin Revheim ga i 2022 ut den selvbiografiske boken Å sette sammen bitene, hvor han fortalte om sin barndom preget av grov omsorgssvikt. Når han nå debuterer som romanforfatter med Det snur nå, er det med samme spisse pennen som i den foregående boken. 

Flamme forlag (2026). Foto: Helge Brekke.

I Det snur nå er vi i hodet til en drapsmann. Johannes sitter bak lås og slå etter å ha slått i hjel han som skal ha forgrepet seg på ekskjæresten hans Philip. Leseren blir tatt med bak murene, men også til fortiden. 

«Sønn, ekskjæreste og halvstudert røver. Eller halvstudert drapsmann og fange. I tillegg er jeg homo». 

Sitat fra Det snur nå.

Gjennom samtaler med fengselspsykologen som blir benevnt som Skjørtet, får vi innsikt i Johannes’ tanker om seg selv og det som ledet opp til drapshandlingen, men også barndommen hans. Vi får innsikt i forholdet hans til foreldrene, men også til avdøde Philip. Johannes uttrykker både kjærlighetssorg, lengsel og skam. 

Revheim forteller oss ikke hva vi som lesere skal føle overfor Johannes. Det tvinges verken frem sympati eller forakt. Snarere lar han leseren ta del i tankeverdenen til en drapsmann hvor det er mange spørsmål, men få svar. Denne åpne tilnærmingen skaper rom for refleksjon og ettertanke. 

Romanen er på drøye 100 sider, men byr likevel på motstand. Den manglende markeringen av dialog skaper utydelige overganger mellom samtaler og minner. Det krever derfor skjerpet oppmerksomhet. Samtidig er motstanden i teksten med på å illustrere Johannes sin bearbeiding av fortiden, og leseren blir dermed dratt med inn i prosessen. 

Drap er kanskje ikke noe å le av, men jeg trekker på smilebåndet ved flere anledninger. Fengselsbetjentene har kallenavn som Nøkkelklippe, Strava, Badeballen og E.coli, noe som skaper et nærmest barnlig bilde av dem. Gjennom språklek og uventede formuleringer evner Revheim å få frem humor i selv det dystre. 

Det snur nå er en fengslende fortelling som stiller spørsmål om hvorvidt det er mulig å finne en årsak til hvorfor ting blir som de blir – om hvorfor noen blir drapsmenn, og noen ikke. Det er også en historie om skeiv identitet, og det å se seg selv gjennom andres øyne i et håp om å én dag bli sett. Er det mulig å bli fortrolig med fortiden, og finnes det tilgivelse selv for en drapsmann?