Filmofil anbefaler - filmer på kino akkurat nå!
Værmeldingen blir ikke bedre, men heldigvis er kinoprogrammet proppfullt av nyheter. Filmofil har tatt reisen til en annen tid, et annet land og noen sitt (Elliotts?) mareritt med tre ferske kinofilmer.
Vi er lei oss for at vi foreløpig ikke har et studio tilgjengelig for å prate om verdens beste medium på radioen hver uke, men heldigvis kan dere kose dere med våre tanker rundt hvilke filmer det er verdt å bruke storstipendet på.
Vi har ennå i morgen
Regi: Paola Cortellesi
Vi har ennå i morgen, som hadde premiere første juledag, er en perfekt film å bruke storstipendet på! Handlingen er satt i etterkrigstidens Italia og skildrer livet til Delia, en av mange kvinner fanget mellom husarbeid og et voldelig ekteskap. I en tid preget av både fremtidsoptimisme og elendigheter fra krigen, kjemper hun for å skjerme datteren Marcella fra et liv som sitt eget. Til tross for de daglige utfordringene og motgangen hun står overfor, fyller Delia livene til de rundt seg med håp og omsorg.
Regissør og hovedrolleinnehaver Paola Cortellesi leverer en
fantastisk kombinasjon av humor og dypt rørende øyeblikk. Dette er en film som vil få deg til å le, gråte og kanskje kjenne på trangen til å gi mamma en ekstra varm klem. Denne filmopplevelsen vil du ikke gå glipp av – skynd deg til kinoen mens den fortsatt vises!
– Alba Troyano Reed-Larsen
All We Imagine As Light
Regi: Payal Kapadia
Denne indiske perlen har virkelig fått stor anerkjennelse, noe som er vel fortjent. All We Imagine As Light er en varm og unikt inderlig film som inviterer oss inn i hverdagen til to kvinner i Mumbai sentrum.
Vi blir kjent med romkameratene Anu og Prabha som begge jobber på det lokale sykehuset. Anu har en ungdommelig lekenhet, og hun har forelsket seg i en gutt som hun møter i skjul. Prabha oppleves derimot mer ulykkelig, og for at hun skal kunne hjelpe dem rundt henne, så må hun overkomme sin egen fastlåsthet. Filmen legger opp til et lavmælt kontrastbilde mellom livet på dagen og livet på natten. Den opplyser om kvinnerommenes betydning, samtidig som den uttrykker en lengsel etter å ta kontroll over egen lykke.
Filmen passer for deg som resonnerer med filmskapere som Greta Gerwig og Celine Sciamma. De nærmest dokumentariske bybildene gir ikke bare et autentisk preg, men også en forståelse for lukt, lyder og temperatur i Indias folkerike by. Ellers er det verdt å trekke frem et godt og uanstrengt skuespill, samt bilder som understreker hvilke lysglimt man kan finne blant berettelsene om søppel og pessimistiske skjebner. Anbefales!
– Emily Nerland
Nosferatu
Regi: Robert Eggers
I utgangspunktet fremsto det å se Robert Eggers’ Nosferatu uten å skulle sammenlikne den med tidligere Dracula-tolkninger, som en vanskelig oppgave. Dette stemte, og oppgaven ble desto mer utfordrende av at denne er såpass lite egen og oppfinnsom og heller føles som en sammensurisk gjentagelse av de tidligere filmene – både fortellingsmessig og filmatisk.
Jeg forstår egentlig ikke poenget med denne filmen, ettersom den ikke virker å gjøre noe nytt på noen plan.
Murnaus originale fra 1922 er ikonisk med sin banebrytende nifshet. Herzogs (min personlige favoritt) er unik i sin dystre, bleike og håpløse bekledning, samt sitt tragiske Svartedauden-fokus. Coppolas fra 1992 er jeg heller ingen tilhenger av, men den er i det minste ufattelig vågal og kokos.
Den aktuelle utgaven gjør flere av de samme tingene som forgjengerne, men faller pladask mellom tidligere Nosferatu/Dracula-stoler. De eneste tilfellene av unikhet er at Eggers tvangsfôrer seerne med forutsigbare jumpscares, og at Bill Skarsgårds Grev Orlok/Dracula ser ut som Sheik Ben Redic Fy Fazan.
Heller enn å bruke storstipendet på kinoaktuelle Nosferatu, ville jeg sett de tidligere filmkjempene Eggers forsøker å klatre opp på skuldrene til.
– Elliott Kleiven-Prang
