Filmofil på Kosmorama

Kategorier: Kultur


Foto: Loco Films
Tekst: Jarand Fredheim

Crystal Swan

Dette er for meg et av festivalens beste dramaer så langt. Unge Velya føler hun ikke hører hjemme i Hviterussland. Drømmen hennes er å oppnå suksess som house-DJ i Amerika, men visum-søknadsprosessen fører med seg utilsiktede vansker.

Crystal Swan er en utrolig vellaget film om tilhørighet, eller fraværet av det, og desperasjonen som kan følge med en drøm. Velyas håp driver filmen framover og maler et sterkt bilde av Hviterussland etter Sovjets fall uten å noensinne føles pretensiøs eller falsk. Dette skyldes særlig de sterke karakterene og det fantastiske skuespillet filmen har å by på. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt kjent på følelsene Velya går gjennom, og filmen lykkes i å engasjere og gripe deg helt til siste stund.

Foto: The Festival Agency

Tumbbad

Som en fan av b-filmer og alt som er utilsiktet morsomt, er Tumbbad definitivt min favorittopplevelse på Kosmorama så langt. Indisk skrekk er noe jeg har lite kjennskap til, så jeg var nysgjerrig på hvordan mine tidligere Bollywood-opplevelser med blodløse, familievennlige og dansenummerfylte actionfilmer ville la seg sammenlikne med skrekksjangeren. Resultatet var bedre enn jeg kunne ha håpet.

Filmen forteller historien om en grådig mann og hans jakt på en skatt som tilhører en vanæret gud. Plottet har noen gode twister hvor det blander myter og skrekkelementer, men for meg er høydepunktet det utrolig cheesey skuespillet og det helt absurde skriptet. Filmen tar seg selv alt for høytidelig sammenliknet med det campy innholdet, og resultatet er en film som passer perfekt skulle du trenge et avbrekk fra festivalens tyngre og mer seriøse filmer, eller bare ønsker å oppleve noe nytt.

 

Foto: Memento Films

Alpha: The Right to Kill

Med én god film og én kuriositet på denne listen, føles det riktig å avslutte med en av festivalens svakere filmer.

Alpha: The Right to Kill er et filippinsk krim/drama om dop-krigen som fremdeles pågår i skrivende stund. Filmen er filmet i sin helhet med håndholdt kamera, og kameraet er i konstant bevegelse uten noe særlig fokus eller mening. Filmen har også det verste lyddesignet jeg noensinne har opplevd på film. Absolutt alt i denne filmen lager skjærende og vond lyd, og under visningen så jeg flere holde seg for ørene, og minst 4 stykker forlot salen.

Hva plottet angår, forteller det historien om en skitten politimann og hans informant, eller «Alpha», uten å ta stilling til det politiske aspektet ved denne dop-krigen. Filmen tar opp temaer som menneskerettighetsbrudd i noen korte dialoger, og unngår ellers de hete temaene på heller pinlig vis. Alpha gir noe innsikt i metodikken rundt salg og distribusjon av narkotika på en realistisk måte, og jeg skulle gjerne sett en bedre film satt i dette universet, da Manilla-settingen ofte byr på interessante dynamikker, og gjør seg ypperlig som bakteppe i filmen. Det er alltid trist når det beste med en film er settingen, og jeg vil ikke anbefale Alpha til noen.

Det er fortsatt noen dager igjen av Kosmorama og personlig har jeg fortsatt til gode å se They Shall Not Grow Old og Eighth Grade, to filmer jeg gleder meg veldig til. Det blir både høyde- og lavpunkter fra festivalen neste torsdag på Filmofil.

FacebookInstagram