Filmofils Topp 20 filmer fra 2000-2009
Det er ikke en lett oppgave å finne de 20 beste filmene fra det siste tiåret, men vi i Filmofil har gjort et tappert forsøk! Her er vår liste over de filmene vi synes er best!
Foto: United International Pictures
Mean Girls
Hvilken toppliste er vel komplett uten en real chick flick? Mean Girls er uten tvil forrige tiårs klart beste innslag i nevnte sjanger. Filmen introduserer oss til Cady som har vært hjemmeskolert helt til hun skal begynne på high school. Der får hun et brutalt møte med en ungdomskultur hun hele oppveksten har vært skjermet fra. Dette høres ut som oppskriften på enhver tam high school-film, men Mean Girls føles overraskende frisk og har noen genuint kreative scener. Særlig scenene der jenteverden sammenliknes med dyreverden er hysterisk morsomme. Likevel tar filmen karakterene sine på alvor, og selv om den har en klassisk dramaturgi, tilbyr den ikke de enkle løsningene de fleste andre filmene i sjangeren tilbyr. Dette er altså en chick flick alle må se, inkludert gutta.
Foto: Twentieth Century Fox Norway
Fantastic Mr.Fox
Dette er en film om revefamilien Fox som lever et godt og rolig liv. Mr. Fox sliter med å tilvende seg familielivet og når han om natten sniker seg tilbake til å raide gårdene i nærområdet, oppstår det problemer både i ekteskapet, nabolaget og med bøndene han stjeler fra. Som de fleste andre Wes Anderson-filmer, er også denne en drøm å se på. På tross av at det er en barnefilm er den utrolig underholdene som voksen også. Det er gøy å se Anderson prøve seg på noe nytt og enda morsommere å se han få det til. Alt denne mannen tar i blir til gull!
Foto: Sandrew Metronome
Lost in Translation
Sofia Coppolas Lost in Translation er dessverre den eneste filmen på Filmofils topp 20-liste laget av en kvinnelig regissør. Heldigvis er den til gjengjeld et svært sterkt bidrag. Filmen tar for seg historien om Bob Harris, en avdanket filmstjerne spilt av Bill Murray, og unge Charlotte, spilt av Scarlett Johansson, som møtes ved en tilfeldighet på et hotell i Tokyo. Ingen av dem snakker språket, og har ingen av dem har noen andre å omgås. Resultatet blir et rørende lite portrett av to bortkomne sjeler i møte med det moderne samfunn. Bill Murray er perfekt for rollen som likner nesten for mye på han selv, og Scarlett Johansson er utrolig sjarmerende som ung kvinne usikker på hva hun vil i livet. Valget av Tokyo som innspillingssted var også et sjakktrekk da få steder i verden føles mer kjent og ukjent på samme tid. Sofia Coppola har siden blitt av de mer polariserende skikkelsene i amerikansk indie-film, men alle ser ut til å være enige om at Lost in Translation er et mesterverk.
Primer
Primer gjør en fantastisk jobb av å forvirre publikum. Filmen vant Grand Jury Prize ved Sundance Film Festival da den kom ut i 2004, med et budsjett på bare 7000 dollar. Primer er en film om to vitenskapsmenn som ved et uhell oppfinner en tidsmaskin, og deres konflikt om hva de skal bruke den til. Til tross for at man river seg i håret i et forsøk på å henge med på alle de forskjellige tidslinjene, er det vanskelig å ta øynene av skjermen i frykt for å gå glipp av en viktig detalj. Shane Carruth har hovedrollen i filmen i tillegg til at han selv regisserte og skrev filmen og komponerte musikken. Det er ikke alltid dette er et godt tegn ved en film, men Primer er et svært godt eksempel på at et lite prosjekt kan ende med en god filmopplevelse. Det er vanskelig å beskrive filmen noe utover at den er uslåelig forvirrende, med interessante men kanskje noe uforståelige karakterer. En nysgjerrig sjel vil kanskje lete opp forklaringer på internett etter første gang en ser filmen, men det er ikke sikkert det hjelper. Jo mer forklaringer du får, jo flere spørsmål får du, og du innser kanskje til slutt at det rett og slett er best å legge tanken om å forstå filmen bak seg og nyte forvirringen.
Foto: United International Pictures
Gladiator
Da den kom, var ikke Gladiator bare en imponerende film i seg selv. Den satte også liv i en sjanger som hadde vært mer eller mindre død i flere tiår, episke romertidsfilmer, men ingen av filmene som poppet opp i ettertid, nådde den til knærne. Her møter vi generalen Maximus, spilt av Russell Crowe, som blir offer for et komplott og blir nødt til å kjempe seg fra slavetilværelse til hevn. Gladiator er storslagen i alle sine aspekter. Setene er voldsomme, skuespillet er ekstravagant og Hans Zimmers musikk allerede ikonisk. Alt er herlig maksimalistisk, men det er slik det må være i denne typen historisk epos. Mange mener Gladiator fortsatt er regissør Ridley Scotts forrige virkelig gode film, men når en film er så god, går det helt greit.
Foto: Scanbox Entertainment
Lucky number Slevin
Lucky number Slevin er et svært undervurdert krim-drama som følger Josh Hartnett i hovedrollen som Slevin Kelevra, med mange andre kjente og kjære fjes, som Morgan Freeman som The Boss, Ben Kingsley som The Rabbi og Bruce Willis som leiemorderen Goodkat. Slevins kone har forlatt han, og når han flytter for seg selv havner midt i et drama mellom de to konkurrerende gjengsjefene The Boss og The Rabbi, når de forveksler han for en mann som skylder dem penger. I tillegg til dette later det til at den nådeløse leiemorderen Mr Goodkat også er ute etter å ta han. Slevin må finne en måte å slå en håndfull fluer i en smekk, tilsynelatende på egenhånd. Filmen gjør en fantastisk jobb i å bygge opp til en tilfredsstillende slutt som på en god måte måte knytter sammen alt som tidligere har skjedd i filmen. Lucky Number Slevin er et fantastisk krim-drama med en nydelig balanse mellom godt skuespill, humor, spenning og konspirasjon.
The Departed
Martin Scorsese måtte vente ufortjent lenge på en Oscar. Da han til slutt vant en for The Departed, var det heldigvis også for en av hans beste filmer. Filmen er en remake av Hong Kong-filmen Infernal Affairs og handler om Billy og Sullivan, spilt av henholdsvis Leonardo Dicaprio og Matt Damon, som begge er involvert i Bostons underverden. Billy er undercover-politi hos gangster Frank Costello mens Sullivan er Costellos muldvarp hos politiet. Begge har i oppgave å avsløre den andre, og deres heseblesende jakt på hverandre holder intensiteten oppe gjennom hele filmen. Filmhåndtverket er ellers imponerende med klipping som skaper god driv, morsom musikkbruk og generelt sterke rolletolkninger fra DiCaprio, Damon, Mark Wahlberg og Jack Nicholson. The Departed var tiårets beste gangsterfilm.
Foto: Nordisk Film Distribusjon AS
Memento
Memento tar for seg et døgn i livet til Leonard, spilt av Guy Pearce, som prøver å hevne seg på konas drapsmann. Problemet er bare at han lider av korttids hukommelsestap. Hvordan lager man en film om en mann med korttids hukommelsestap? Ved å sette scenene i omvendt kronologisk rekkefølge selvfølgelig. Denne oppbygningen gjør Memento til en helt unik filmopplevelse. Man vet aldri hvor filmen skal ende opp etter neste sving. Til å bare være Christopher Nolans andre film, er den et imponerende skue. Den hjerteskjærende slutten er gjør også all forvirringen underveis verdt det.
Foto: Kommunenes Filmcentral
High Fidelity
I denne filmen følger man Rob som er eier av en platebutikk og relativt pessimistisk. Rob lager lister over alt han kan lage lister over og når forholdet hans ikke går helt som han vil, begynner han å lage en liste over sine topp 5 tidligere forhold. Han bestemmer seg for å oppsøke sine gamle flammer, noe som fører til en indre reise hos han selv også. filmen bryter den fjerde veggen, og det funker på alle måter. Når Rob snakker direkte til seeren tar han deg også med på sin egen reise og det skaper en ekstra sterk relasjon til hovedkarakteren både på godt og vondt. Gjennom absurde situasjoner oppnår den en tragikomisk humor og det er ikke umulig at du ler og griner samtidig.
Foto: Arthaus
Oldboy
For mange er Oldboy deres første møte med koreansk film. Dette er nok et lite sjokk for mange, for denne filmen inneholder mye merkelig. Filmen åpner med at en mann blir fanget i en leilighet i 15 år uten å få noen grunn. Idet han blir sluppet ut, får han fem dager på å finne sannheten. Dette var andre installasjon i Park Chan-Wooks hevntrilogi, og selv om verken Sympathy for Mr. Vengeance eller Lady Vengeance hadde gjort skam på en liste som denne, er det Oldboy som peker seg ut. Den kombinerer et tettpakket thriller-plot med stiliserte actionsekvenser og forstyrrede, seksuelle undertoner. Er du interessert i asiatisk film, burde denne stå øverst på lista.
Foto: United International Pictures
Love Actually
Love Actually er en film om kjærlighet. Ikke bare om den romantiske kjærligheten men også om kjærlighet mellom familiemedlemmer eller venner. Du følger flere ulike personer og deres opplevelser med kjærlighet i juletiden. Noen av historiene ender godt og noen av dem gjør ikke det. Dette gir for mange filmen et mer ærlig preg og ettersom du følger personer fra ulike bakgrunner og aldre, er det noe alle kan relatere seg til. Love Actually går inn i historien som en av de beste romantiske komediene noensinne og er for mange en fast juletradisjon.
The Prestige
Christopher Nolans er en mester når det kommer til å oppnå innlevelse. Dette ser man spesielt godt i The Prestige. Filmen handler om to rivaliserende magikere spilt av Hugh Jackman og Christian Bale i 1800-tallets London. Bales karakter kommer opp med et umulig triks, og Jackman blir besatt av å finne ut hemmeligheten hans. Det høres enkelt nok ut, men handlingen foregår i tre forskjellige tidsplan med tidvis ulogisk veksling mellom de forskjellige nivåene. Man må holde tunga rett i munnen for å henge med, men man sklir likevel rett inn i spenningen uten problemer. Til slutt sitter man både igjen med en tilfredsstillende fortelling og en metakommentar til filmskaping i seg selv. Hva mer kan man ønske seg?
Foto: United International Pictures
No Country for Old Men
Hva gjør du når du finner en koffert full av penger blant en gruppe døde narkotikasmuglere? No Country for Old Men undersøker hva som skjer når du velger å ta med kofferten hjem. Få skikkelser fra forrige tiår var mer truende enn Javier Bardems tolkning av Anton Chigurh, og det er nettopp denne skikkelsen som er på vår manns hæler gjennom hele filmen. Coen brødrene hadde generelt et sterkt tiår med artige filmer som O Brother Where Art Thou, Burn after Reading og A Serious Man, men til sammenlikning står No Country for Old Men igjen som påfallende fri for humor. Den er til gjengjeld en særs velfungerende thriller. Selv uten musikk klarer den å ta spenningen til enorme høyder. Resultatet ble Oscarer for beste film, beste regi, beste manus og beste mannlige hovedrolle, og Filmofil støtter avgjørelsen.
Foto: Sandrew Metronome
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Eternal Sunshine of the Spotless Mind er et sammensurium av ting man ikke skulle tro fungerte sammen. Regissøren som senere laget The Green Hornet, realiserer et manus skrevet av forfatteren bak Being John Malkovich med Jim Carrey og Kate Winslet i hovedrollene… Det høres ut som en oppskrift på noe veldig veldig rart. Veldig veldig rart ble også resultatet, men på aller beste vis. Filmen handler om paret Joel og Clementine som i frustrasjon bestemmer seg for å slette hverandre fra deres minner. Dette leder til en bisarr rundtur i Joels hode idet han får minnene sine slettet. I sum er blir den en vakker påminnelse om at selv våre vondeste er en viktig del av oss på godt og vondt.
The Dark Knight
Selv etter havet av superheltfilmer som har kommet ut de siste årene, er det ingen som har klart å overgå Christopher Nolans The Dark Knight. Batman møter her sin mest ikoniske fiende, The Joker, spilt fantastisk av Heath Ledger, i en intens katt og mus lek gjennom Gothams mørke gater. Hva skal en dogmatisk helt som Bruce Wayne gjøre i møte med totalt anarki? Et av de mest velfungerende aspektene ved filmen er dens påfallende realisme. Den er ikke satt i et univers der mennesker har overnaturlige evner og har på mange måter mer til felles med krimdrama som Heat enn den har med The Avengers. Filmens dramaturgi er også fascinerende. Idet du tror klimakset nærmer seg, er vi bare halvveis, men spenningen fortsetter bare å stige helt til siste slutt. Dette er noe enhver superheltentusiast må få sett.
Foto: Nordisk film
Children of Men
Children of Men er det mange vil kalle sci-fi på den rette måten. Filmen er satt til en nær fremtid der menneskeheten har mistet evnen til å få barn, og verden er på randen av sammenbrudd som følge av dette. Denne settingen brukes ikke bare til å lage et svært medrivende univers, men også til å si noe fornuftig om i dag. Dens politiske budskap har bare blitt mer aktuelt de siste årene grunnet dagens politiske bilde med flyktningkrise, brexit og Trump. I tillegg til dette er den også en filmteknisk bragd. Den inneholder blant annet to av tiårets mest imponerende actionsekvenser. Regissør Alfonso Cuaron lagde tre listeverdige filmer forrige tiår, med Harry Potter og Fangen fra Azkaban og Y Tu Mama Tambien, men Children of Men står igjen som høydepunktet.
Foto: Arthaus
Requiem for a Dream
Darren Aronofsky er en av 00-tallets mest interessante regissører. Med filmer som The Fountain og The Wrestler har han virkelig gjort en navn for seg selv innen amerikansk indie-film, men han har aldri overgått sin andre spillefilm Requiem for a Dream. Den handler om en gruppe mennesker som alle får livet sitt sendt i en nedadgående spiral i forbindelse med rusmidler. Det underliggende tema er, som tittelen antyder, at den amerikanske drømmen er død, og at det eneste den vil gi deg er død og elendighet. Dette underliggende tema kan spores i nesten alle filmene hans, men aldri så potent som her. Både klippingen og lyddesignet var svært nyskapende, men dens virkelige styrke ligger i solide karakterer. Man forstår hvorfor alle gjør som de gjør, og selv om ingen av dem er dårlige folk, går det dårlig for alle sammen. Dette er ikke en film du burde se uten selskap.
Foto: Europafilm
Le fabuleux destin d'Amélie Poulain
Le fabuleux destin d'Amélie Poulain, bedre kjent som «Amélie», er en romantisk komedie om Amélie Poulain, en innadvendt kvinne i Paris, og hennes reise gjennom livet. Vi får oppleve hennes generøsitet, empati og oppriktige interesse i andre menneskers liv. Amélie bestemmer seg en dag for å orkestrere livene til naboene sine ved å endre små detaljer i naboenes liv,som hun mener vil bedre livene deres. Gjennom denne hobbyen lærer hun også mye om seg selv. Amélie er en svært morsom film, men noe av det som virkelig trekker filmen opp, og det mange kjenner denne filmen etter, er den lekne musikken komponert til filmen av Yann Tiersen. I tillegg til dette er filmen nærmest til å røre ved, med dens svært gjenkjennelige stil. Denne filmen er en «feel-good» film i verdensklasse, som jeg tror alle kan nyte. Hvis du enda ikke har sett denne filmen, burde du gjøre det så snart som mulig.
Foto: SF Norge
The Lord of the Rings
Ringenes Herre-trilogien er nok et tilfelle av “Hvor skal man starte med denne filmen?” Hvem skulle trodd at mannen bak Bad Taste og Braindead skulle lage en adaptasjon som faktisk fungerte av en så lang, innviklet og høyt elsket bok? Det er ikke mange. Heldigvis fikk Peter Jackson muligheten, og hvilke filmer det ble. Varene blir levert i alt fra de store slagscenene til de små og intime dialogscenene. Spesialeffektene var revolusjonerende, set- og kostymedesign var imponerende og det musikalske universet til Howard Shore er blant de mest følelsesladde tonene noen gang satt til film. Alt i alt er dette fantasy på sitt aller beste.
Foto: United International Pictures
Inglourious Basterds Inglourious Basterds var for mange i vår generasjon en vei inn i mer spennende filmterritorium. Det er vanskelig å begynne på en beskrivelse av en film man liker så godt, for alt er minneverdig. De intense dialogscenene som åpningen og runden med kortskalle, klippingen, musikkbruken og for ikke å snakke om rolletolkningen til Christoph Waltz som SS-offiser Hans Landa. Filmen er rett og slett en fest, både for øyet og øret. Den er spennende i ene øyeblikket og hysterisk morsom i det neste, ofte begge deler samtidig. Kill Bill kunne også gjerne stått på lista, men Filmofil er klare i talen: Inglourious Basterds er forrige tiårs beste film.
