Folk går under filmens verste scener. Vi har pratet med regissøren av The painted bird.

Kategorier: Kultur

Tekst: Jarand Fredheim

Under en grafisk voldtekt- og dødsscene i filmen The painted bird reiser en kinogåer seg og forlater kontant salen, selv sitter jeg limt til kinosetet med en vond følelse i magen av at ting blir neppe mindre grusomt herfra. Såkalte «walkouts» er utvilsomt noe regissør, manusforfatter og produsent Vaclav Marhoul er blitt vant til etter å ha reist jorden rundt med filmen sin det siste året. Filmen har sjokkert og rørt festivalgåere og har blitt mottatt med alt fra rungende applaus i Warszawa, til forlatte kinoseter i Venezia og Toronto. Resultatet under visningen av filmen på Kosmorama ble like polariserende. Filmen har kommet en lang vei fra hans hjemland Tsjekkia og Marhoul virker nesten overrasket selv når han forteller oss at dette er filmens 45. filmfestival.

– Sirkuset begynte virkelig etter premieren i Venezia. Jeg har forsøkt å holde tellinga og de siste seks månedene har jeg reist omtrent 120 000 km med filmen, det er virkelig galskap, ler han. Jeg skal reise mer også, min siste festival [med filmen] blir i juli. Men jeg kan ikke klage, det ville vært mye verre for meg som filmskaper om ingenting skjedde. Du jobber så lenge på en film også får du ingen reaksjon, det ville vært helt katastrofalt.

Filmen er basert på en bok med samme tittel av Jerzy Kosinski og handler om en ung, jødisk gutt som bor hos tanten sin under andre verdenskrig. En dag dør tanten og den unge gutten begynner en lang og grusom reise gjennom Øst-Europa for å finne familien sin. Boken er en internasjonal bestselger og har vært ansett som ekstremt kontroversiell helt siden den kom ut i 1965. Marhouls film er ikke mindre omdiskutert.

– Gutten møter så mange hindringer og så mange grusomme mennesker. De torturerer ham og forsøker å drepe han. Alt på grunn av en enkel ting; han er annerledes.

Den unge gutten i filmen er spilt av Petr Kotlar i sin første filmrolle og filmen viser lite nåde til hovedkarakteren i løpet av sin neste tre timer lange spilletid. Til tross for grusomhetene som vises på lerretet forsikrer Marhoul oss om at Petr hadde det bra under innspillingen.

Petr Kotlar som gutten i The painted bird. Foto: Kosmorama

– Han hadde det lett, tro meg, smiler han. Da vi begynte innspillingen var han åtte. Vi fullførte filmen da han var elleve og jeg må si han er en heldig gutt. Han var ikke redd eller bekymret, i begynnelsen var han mer interessert i å spille fotball enn å spille i filmen. Vi hyret en barnepsykolog for å passe på han, men etter en måned ble det tydelig at det ikke var nødvendig, ler Marhoul. Petr visste hva historien handlet om, men egentlig ikke. Filmen skapes i klipperommet, det er for eksempel en veldig grusom scene som Petr er vitne til i filmen, men på dagen da vi filmet scenen så filmet vi Petr først, og så sendte vi han bort og filmet resten etterpå. Vi gjorde veldig mange av de grusomme scenene på den måten. For mange av de scenene manipulerte jeg han litt ved hjelp av hunden hans. Han elsker dyr og særlig hunden sin, så for å få de rette reaksjonene fra han sa jeg ting som: «Petr, tenk deg at du går på tur med hunden din, også møter du en venn. Og dere begynner å prate, men du har glemt hunden din! Kanskje en slem mann har tatt hunden din? Hvor er hunden din?». Og fordi han er en veldig følsom gutt fikk jeg akkurat det utrykket jeg trengte, smiler Marhoul og humrer

Det er ingen tvil om at Marhoul fikk reaksjonene han ønsket seg, for i filmen ser det virkelig ut som Petr lider.

– Så klart, det viktigste var alltid å minne han på at dette er bare en lek. Det vi lager er ikke ekte.

En reise fra bok til film

The painted bird er neppe en film som appellerer til elleve årige barn, ikke bare på grunn av innholdet, men også de stilistiske valgene Marhoul har tatt som regissør.

– Jeg føler filmen er komplisert og har mange nivåer, forteller han. Vi filmet den i sort-hvitt på 35mm, og den har ikke noe musikk, veldig lite dialog. Kun åtte minutter faktisk(…) Jeg var født på 60-tallet og vokste opp med å se på film, jeg var ikke så glad i TV. Jeg gikk på filmskolen i Praha og jeg føler at filmnegativen er spessiell. Den har fortsatt et mysterium, eller mirakel ved seg. Ikke som det digitale kameraet. Det digitale bildet er så rent og klart og vasket. Den har ikke mirakelet til filmnegativen. Det er mange filmskapere som fortsatt filmer på 35mm, Tarantino han filmet på 70mm! Herregud, det er drømmen min, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

Marhoul på settet til The painted bird. Foto: Silver Screen

Videre forteller Marhoul at det å få festet fortellingen til film var det minst vanskelige ved den elleve år lange prosessen ved å få filmen laget.

– Det var en komplisert prosess. Boken har solgt over 80 millioner kopier og da jeg prøvde å få tak i rettighetene så jeg hvor mange produsenter som har forsøkt å skaffe rettighetene og mislyktes. Det tok meg nesten to år å få rettighetene til boka og bli enige om betingelsene med utgiveren. Jeg brukte tre år på manuset, fordi filmspråket er ikke det samme som i en bok. … Det er så mange ting, og boka er lang og repetitiv så man må fjerne eller kombinere karakterer.

Filmen var heller ikke lett å finansiere, legger han til. Få produsenter var interessert i en lang og grusom sort-hvitt film med lite dialog. Det tok ham ytterligere fire år å få pengene og før de to årene med filming kunne begynne. Elleve år totalt. Selv opplevde han at det å skaffe pengene var det verste.

– Når du skriver og filmer så skaper du noe, det er godt arbeid. Å regissere er den beste jobben du kan ha. Å skrive handler om «hvorfor?», men å regissere handler om «hvordan?» Og begge deler er flott, men å produsere…

Han tar en pause for å riste på hodet før han fortsetter. Åh, herregud, nei. Rett før jeg kom hit fikk jeg fire emails fra Amerika om filmens kinokampanje der og distributøren ber meg om alt mulig, og jeg sitter i Trondheim. Jeg får ikke gjort annet arbeid!

En stjernespekket rolleliste

Filmen er produsert og laget i Øst-Europa, men en rekke kjent fjes dukker opp i filmen, blant annet Stellan Skarsgård (Chernobyl), Harvey Keitel (The Irishman, Pulp Fiction) og Barry Pepper (Saving Private Ryan). Marhoul forteller at de kjente navnene er i filmen takket være en blanding av flaks og tilfeldigheter.

– Jeg traff Stellan i 94’ i Praha, da var han en lite kjent skuespiller rett før han ble en stjerne i Breaking the Waves. Så mens jeg skrev en scene med en tysk soldat i filmen så tenkte jeg «herregud, dette hadde vært en god rolle for Stellan». Jeg hadde bare møtt ham i 94’ gjennom en felles venn, så jeg ringte og spurte om nummeret til Stellan og etter 24 år sendte jeg en melding, «Det er meg, Vaclav fra Praha, husker du?».Og etter tre minutter ringte han meg opp. Stellan hadde lest boken og kjente boka, og han ble den første stjernen i filmen. Det var et vendepunkt, fordi når du caster en film og vil ha stjerner spør alltid agentene “Hvem andre er med?”. Så når jeg pratet med Udo Kier for eksempel eller Barry Pepper ble det lettere fordi når jeg kunne fortelle agenten at Harvey Keitel og Stellan Skarsgård er med, så sier de fort ja.

Skuespillere som er villige til å ta på seg et prosjekt fordi de også har et nært forhold til materialet er en stor styrke ved å adaptere et kjent verk, mange prosjekter drukner i dag i et marked av alt for mange manus.

– De fleste manus blir aldri lest. Folk skriver 50-60 tusen manus hvert år og hvem skal lese disse? Ingen. Folk sier de skal lese de, men kaster de bare i søpla. Det var en stor fordel at de kjente boka og var interessert i å se den fortalt som en film. Stellan sa at filmen må bli laget, men manus må være bra. Heldigvis likte skuespillerne det og vi fikk en virkelig internasjonal rollebesetning.

I tillegg til store navn ønsket Marhoul også å bruke rollebesetningen til å hylle filmer som inspirerte ham. I en av rollene finner vi Aleksey Kravchenko som i 1985 spilte en annen ung gutt som rømte fra krigens grusomheter i Øst-Europa.

– Når jeg forberedte produksjonen av filmen leste jeg så mange bøker. Om krigen og barnepsykologi, og jeg så på filmer. Noen filmer har vært store påvirkninger på meg. Andrei Rublev av Tarkovsky, og Come and See av Klimov. Filmen er fantastisk, det er en film du aldri glemmer. Jeg beundrer Klimovs mesterverk og jeg ville vise min respekt til filmen. Derfor ville jeg ha Kravchenko, og han er en virkelig god skuespiller. Aleksy var 13 når han jobbet med Klimvo, nå er han 47 og en flott mann.

Veien videre

Med suksessen til The painted bird er det neppe det siste vi kommer til å høre fra Vaclav Marhoul, selv om filmen enda ikke har hatt verdenspremiere er han allerede i samarbeid med et amerikansk selskap om å lage en film om senator Joseph McCarthy i Hollywood.

– Nå må vi finansiere og caste skuespillere, men hvis det går så lager jeg min neste film i Amerika, så vi får se hva som skjer. Fremtiden er alltid rett rundt hjørnet. Og det er fantastisk, det er en flott historie om en ambisiøs mann som ødela tusener av liv. Og grunnprinsippene er universelle, de er fortsatt viktige i dag med fascisme og populisme som vokser rundt i hele verden. McCarthy er ikke et enkelttilfelle og det er galskap at vi glemmer demokratiets røtter.

The painted bird er en kontroversiell og vakker film som snakker til mange av de samme universelle prinsippene og bør absolutt oppleves. Filmen vises på Kosmorama denne uken, men har Norgespremiere over sommeren. 

 

Du kan høre mer om både denne og flere av filmene på Kosmorama her

Spill av
V20 - E09 - Kosmoramabonanza
Publisert: 05.03.2020
FacebookInstagram