Fra kjærlighetssorg til samhørighet – og selvfølgelig: «Fuck Jens!»
Tekst og foto: Madelene Edith Henriksen
10. oktober entrer den norske artisten Ramón storsalen – og skal for første gang holde konsert i det runde hus under Norges største kulturfestival, UKA. Bartebyen har lenge sett frem til en kveld fylt med det vi kan kalle sorgfulle ballader, og ikke overraskende er det en hel flokk av hjerteknuste mennesker som fyller det runde rommet kalt storsalen på Studentersamfundet. Det skulle jo bare mangle, for konserten var jo utsolgt!
Klokken 21.30 strømmer folk til, ivrige etter å sikre seg en plass på første rad. Et sett med pappbiter er noe av det første vi møter på når vi kommer inn i salen. De er nøye utformet for å etterligne det som ser ut å være et nabolag, hvor designet viser preg av tegneserie-trekk. Gøy er det når han tar med seg designet i og fra låta «ok jeg lover» - låta som gjorde ham landskjent. Dette var likevel ikke den låta han valgte å kickstarte showet med.
Publikum er der ikke bare for å oppleve Ramóns følelsesladede uttrykk for kjærlighetssorg, men også for å føle samhørighet med de andre i salen, for å vite at de ikke er alene i sine følelser. Låtene hans utforforsker ikke bare det som gir kjærligheten en sorg, men også det som kan forstås som utfordrende minner fra en vanskelig tid – og dette uttrykkes gjennom musikken hans. Publikum hyler og jubler når han ankommer scenen. «Okei Trondheim jeg vil at alle sammen skal hoppe» er noe av det første artisten sier – og gjett om de hopper. I bakgrunnen spilles av første låta - en av hans mest kjente låter «17.mai», hvor gitarspillingen bringer en rå og energisk opptreden som får adrenalinet til å pumpe, og publikum synger med. Like etter slår han til med låta «sint, såra & sykt sjalu» og her kan man tydelig føle hvor sårt publikum trenger Ramóns tilstedeværelse og musikk.
Ikke lenge etter når Ramón ut til ei jente i publikum. Han spør vedkommende om hun noen gang har opplevd kjærlighetssorg, og hvem det er som har utsatt henne for denne følelsen. Ramón er flink til å få øyeblikket til å ikke bare være litt sårbart, men også humoristisk. Terapitime kaller han det, hvor han i tillegg slenger på med humor underveis i samtalen. Vi får vite at det er en «Jens» som har utsatt denne personen for kjærlighetssorg, og her gønner Ramón på ved å kødde med gitaristen som viser seg å også hete Jens. Fra spøk til revolver sier han bestemt «Fuck Jens!» for å så spille låta «Jeg elsker deg, men».
Etter at et par låter er spilt, fremføres en låt han mener kanskje ikke alle har hørt. Her synger ikke alle like høyt, men noen er selvfølgelig rutinert nok til å gi lyd fra seg. Kontrasten er fantastisk når han i neste låt velger å fremføre låta «marionett» - en låt som ikke hadde blitt sluppet enda, ikke før et par dager etter konserten. Mange lærer seg refrenget fort nok til å kunne synge med i slutten av låten noe som gjorde opplevelsen mer spesiell og ikke minst fin. Dette ble liksom vårt øyeblikk.
Vi hører et godt ekko fra publikum der både musikken og publikum fortsetter å leve i det jeg velger å kalle en «heartbroken – fuck you – jeg er bedre enn dette» boble, og låtene virker ikke å være ukjent for noen i publikum. Det kan dog sies at avslutningen ble litt for brå, og følelsen av at konserten var ferdig ble ikke helt prosessert. Om vi går tilbake til vårt første møte av det vi kunne se på scenen, velger Ramón å avslutte konserten med låten «ok jeg lover», før han takker for seg og småjogger ut fra scenen. Ramón har gitt oss tilhørighet, kjærlighet og humor til tross for den brå overgangen, og gjett om vi vil se han mer i vårt kjære runde hus Samfundet.
Terningkast: 6
