Fredag på Trondheim Calling

Dag to av Trondheim Calling er forbi, og vi sammen med alle andre festivalgåere sitter igjen med mange gode opplevelser. Vi har vært på blant annet Britz, Giddy Gang og Reiche. Men også mer. Nå vender vi på nytt snuten mot midtbyen, for en siste kveld med musikk, stemning og spennende nye oppdagelser.

Britz på Byscenen

Britz er ikke bare en av årets største hiphop-bookinger på Trondheim Calling, ved siden av artister som Anakin Justin og Speedy, han er også den hardeste. Siden 2019 har vi har blitt kjent med Britz gjennom låter som «Alé Alé», «Tay Keith» og album som Tiden I Mellom fra våren 2023. På konserten fikk vi en god blanding av gammelt og nytt, som var kjekt for de i publikum som kjente gamle hits, og viste hvilken retning Britz er på vei i tiden som kommer. På CV-en har Britz en rekke harde trap-låter, men kanskje har behovet for artistisk utvikling kombinert med trender i pop/hiphop-landskapet har dratt Britz mer i retning afrobeats, som hans siste singler «Handkerchief» og «Back it» med Isah og stjerneprodusent Pacify. Antallet ganger jeg hørte produsent-tagen «Pacify with the..» i løpet av konserten lover ihvertfall veldig bra for Britzs neste prosjekt, og jeg ville ikke blitt overrasket om han ser en opptur lignende Jonas Benyoub 2021-2022 i årene som kommer. Råmaterialene er ihvertfall der. Britz demonstrerte igjen på Byscenen at han er av Norges beste rap-teknikere, ikke bare i studio, men også på scenen, i tillegg til en trygg tilstedeværelse og god kontakt med publikum. 

– Martin Blom

 

Alicia Panambi på Moskus

Sanger og låtskriver Alicia Panambi knakk koden for å servere en bra setliste innenfor Callings strenge 30-minutters tidsramme. Klokken 21:30 fredag kveld var det fullt på Bar Moskus da Panambi inntok scenen med fullt band i skuldrene. Enkelt forklarte starter settet ganske rolig, for så å gå til låter med lystigere karakter, før det går over i og runder av med mer følelsesladde og ekspressive sanger. Gjennom hele konserten har Panambi en aktiv tilstedeværelse på scenen og god kontakt med publikum, som løfter hele liveopplevelsen. Vi fikk vi høre låter på både svensk, Panambis morsmål, og engelsk. Sangene handler om blant annet Stockholm sentrum, rosa flamingoer og til og med en venn av Panambi som er til stede i salen. Selv om Panambi her i byen er mest kjent som sanger på jazzlinja ved NTNU, så er sjangeren til hennes egne låter desidert i popgata. Bandet hun har med seg består riktignok av jazzmusikere, men det bare understreker at her er det godt samspill og rom for improviserte soloer som løfter musikken. I bandet fikk vi høre Sondre Moshagen på piano, Gard Kronborg på bass, Skage Larsen på trommer, Gustav Skaaret på gitar og, så klart, Alicia Panambi på vokal. Hennes debut-EP skal visst være rett rundt hjørnet, så det er bare å vente i spenning på den.

– Sara Visel

GiddyGang på Frimurerlogen

GiddyGang gav i september i fjor ut samarbeidsalbumet «Destiny/Sacrifice» med rapparen Vuyo, som vart godt teke i mot av norsk musikkpresse og på fredagskvelden på Trondheim Calling-programmet var dei satt opp til å riste laus Frimurerlogen klokka 23:00. Og etter noko trøbbel med lyd i starten, kom det seg til. Og det noko veldig også. Alle i bandet fekk skine kvar sin gong med soloar og gripande vers, den eine villare etter det andre. Med Vuyo og vokalist Sarah Vestrheim i front av scena, var det ein ekstremt tilbakelent stemning som samstundes utstråla ein fullstendig kontroll over framføyringa. Mot slutten av den dog noko korte konserten (30 minutt) tok det seg heftig opp med rullering på soloar, der spesielt saksofonisten utmerka seg. I botnen låg det ein støøøødig dilla-kjensle over trommespelinga og rimeleg bakpå og stabil basspel. Alt i alt var dette ein konsert som verkeleg var verdt å få med seg. Den hadde ikkje hatt vondt av å ha haldt på enda lenger då kanskje publikum hadde hatt enda betre tid på å kome inn i sonen.

– August Øyehaug Sellevold

 

Yellowroots på Byscenen

Yellowroots inntar Byscenen (helt fra Karlstad) til en remix av NRK-nyheter introen i deres ikoniske halvferdig-strikka uniform. Showets estetikk er tydelig retta mot et gen-z publikum med delt Mac-skjerm som bakgrunn, hvor det blant annet ble spilt av diverse Tiktok-videoer. Låter de spiller handler blant annet om grønnsaker og Finland, slik de beskriver dem, og med det blir showet like underholdende som det er musikalsk bra. Publikum ønsker dem varmt velkommen tilbake med både latter og applaus. Et av høydepunktene er når de spiller «Sommerlåta», en utrolig rå og fin låt der bassisten Tale Buttingsrud, virkelig får skinne. I fremførelsen av «Sommerlåta» får den talentfulle bassisten vist frem at hun kan både spille bass og er rå på vokaler. Helenes favoritt var «Peanut» hvor man kunne skrike med på hvor mye man «elsker sånne søte dyr». For å ta det hele i en eneste setning, så var dette et show som fungerer utmerket live, responsen i publikum var engasjerende og fascinerende å være en del av. På et punkt begynte jeg å filosofere over hvor kult musikk er, så noe riktig må de ha gjort. Man står på konsert og ser hvor kule de er, og føler seg kul sammen med de. På slutten av konserten ba publikum om mer og mer.

– Helene Hasselknippe og Gvantsa H. Utmelidze 

 

Myla Mui på Lokal Klubb

Fredag klokken 21.15 i Lokal Klubb var det duket for frisk og jazzy bergens-rap. På scenen stod Myla Mui, som bare har sluppet musikk siden i sommer, men hun kunne like gjerne vært født og oppvokst på scenen. Med stoisk ro og bakoverlent stil fløt hun over den ene sløye beaten etter den andre. Låtene bærer et deilig vintage preg, som tar meg rett tilbake til overgangen mellom 2000- og 2010-tallet, og det er kanskje akkurat der Myla Mui ønsker å være. I «Åtte år og killa» får vi høre at Myla Mui har vokst opp på Verk, Simon [Alejandro], Lars [Vaular] og Action [The Man] på beats fra LPeewee. Den dag i dag har LPeewee, som nå går under Eirik Blåsternes, produsert alle låtene Myla Mui har sluppet til nå. Ett av høydepunktene i konserten var låten «Grønnere gress», som fremkalte assosiasjoner til både A Tribe Called Quest og Fire Vegger av Karpe, og kom med gjestevers fra DJ, hypeman og rappkollega Georg aka. Gogg. Med fete beats, fete bars og en kulhet du kun får i Bergen er Myla Mui en spennende ny artist du bør sjekke ut, heller før enn siden!

– Martin Blom

Reiche på Moskus

Siste artist ut på Moskus denne kvelden var duoen Reiche, og representerte kanskje noe av det mer eksperimentelle Calling har å by på i år. Med Vegard Rishaug på el-gitar med et imponerende variert pedalbrett og Øyvind Leite på trommesett og perkusjon, hørtes det ikke ut som «bare to instrumenter», for å si det sånn. Duoens musikk bestod av heftige rytmer og intense klanger i en blanding av rock, frijazz, elektronika og passe mengde støy. Strykebue på el-gitar og looping av riff (mest sannsynlig med bruk av loop-pedal) bidrar særlig til å berike klangbildet. Lysshowet var sykt kult og forsterket hele opplevelsen med spesiallagde visuals av kunstner Julie Røbekk Hopshaug (@junglejules). Det blir gitt stor takk til både Hopshaug og til lydtekniker Kristoffer Kleveland. Reiche spiller som regel låter som varer i lengre strekk, så massiv kudos for å tilpasse seg Calling-formatet. Likevel ender duoen opp med fem minutter til overs, så til både publikums og musikernes fornøyelse, avsluttes konserten med et strekk fri improvisasjon. Samspillet mellom disse to musikerne er av ypperste klasse, selv med så mye som skjer får de til å høres ut som én organisme. Reiche slipper sitt første album i år og singlene «LEAVING ALTENHAIN» og «FOR NOTHING.» er allerede sluppet og mulig å lytte til.

– Sara Visel