Fredag på Trondheim Calling
Reolo. Foto: Ingve Aleksander Hetland
Fredag på Calling var energisk og full av støy. Trondheim ble løftet opp av støy- og bråkemusikk i alle byens hjørner. Kvelden leverte alt fra 2Js brautende rap til Kaoroos raske trommer, det var simpelthen magisk.
Emily Hammer på Olavshallen
Norsk pop er i vinden, og Emily Hammer formidlet sterke låter med et skyhøyt nivå! Hos Emily Hammer var det mange linjer man kunne trekke til vår søta bror, selveste pop-dronninga Veronica Maggio. Med søte melodier, herlige og ikke minst ærlige tekster, en fløyelsmyk stemme og et veldig sterkt band, var Emily Hammer virkelig en artist å få øynene opp for.
Låtene der Emily Hammer spilte akustisk helt alene var virkelig de sterkeste låtene. Dessuten er scene-showet verdt å nevne, for det å «ringe» eksen sin, for så å starte neste låt ved å synge rett inn i telefonen, wow! Utrolig kreativt! Det her var skikkelig herlig flinkis-pop som oppfyller alt som er herlig, søtt og gøy.
– Ingeborg De Vibe Bunæs
GABBA på Moskus
Etter konserten til GABBA har jeg blitt helt frelst. Bandet underholder fra første til siste stund når frontfiguren John André Eira joiker om alt fra ingen søndagsåpne butikker til mors frielekaffe. Når han fortalte historier om sine 40 bestefedre og 128 oldefedre fikk han hele Moskus til å gjalle av latter.
Han fortalte ikke bare morsomme skrøner, men joiket også som en gud, og dette vekket en helt spesiell følelse. Resten av bandet underbygget de tildels skeive rytmene i joiken med fete bluesriff fra både gitar og banjo, trompet som bidro med fantastiske løp og trommene var stødige, gjallende og gjorde det umulig å ikke danse.
Dette svingte skikkelig! Konserten tok publikum gjennom en reise fra vidda, gjennom skogen, til byen og aller viktigst: kjøkkenbenken til mor. Ikke bare var dette en musikalsk reise, men også en emosjonell en. Publikummet gikk fra å danse og le, til å gråte bittelitt. Dette var fantastisk kult og noe man definitivt må få med seg en gang i løpet av livet.
– Hedvig Brunner Lie
Kaoroo på Gramart-scenen: Hjorten
Det var fullstappa sal da jeg traska inn på Hjorten for å se Kaoroo. Stemninga blant publikum var energisk og vill. Bandet var gira fra begynnelsen av, og startet det hele i et rolig jazzaktig humør. Det lå ikke an til at den neste halvtimen skulle preges av støy og kaos på et ekstremt nivå, men det ble det så absolutt.
Til tross for mye tekniske problemer leverte Kaoroo et show som stimulerte publikum til nye høyder. De grep virkelig rommet og sørget for en heftig grov opplevelse. Stor oppmerksomhet må gis til gruppas trommis, for aldri har jeg sett noen spille trommer så fort. Calling har kanskje gjort en feil med å stemple bandet som elektronisk, for dette var høyskala pønk, spør du meg. Om noe var det bare en nøysom overraskelse, og en perfekt inngang til årets festival.
– Sofie Hein Nøklegaard
Foto: Ingve Aleksander Hetland
Reolô på Olavshallen
Da Reolô gikk på scenen hadde publikum en opptreden med bredt spenn i vente. Kvintetten leverte alt fra overpakka skrepper til menneskers dybde av desperasjon. Og alt med rå, forhistorisk energi, som noe fra dypt inne i beinmargen. Folkemusikken titter fram som alltid, med til tider to feler på scenen som spiller opp til dans, og pulserende rytmer som kan trollbinde og forføre.
Volumet var høyt, men likevel måtte jeg bare ut med øreproppene for å kunne høre det gjennomgående gode samspillet mellom instrumentene. Røines vokal gikk fra ironisk likegyldighet til rasende ire, alt like overbevisende og berørende. Hulbækmo satt godt bak trommer og symbaler, han sprellet med armer og ben og laget en uimotståelig groove som fikk de mest stivbente journalister til å bevege på seg. Sammen med resten av apparatet, i form av brødrene Kjorstad og bassist Nergaard, skapte Reolô en konsertopplevelse man ikke bør gå glipp av eller kan glemme. Mer av dette skal jammen smake!
– Sivert Fløttum
Foto: Ingve Aleksander Hetland
2J på Byscenen
På heimebane leverte 2J ein konsert som let seg vanskeleg beskrive. Likevel skal eg gi det eit verdig forsøk her. Konserten opna med at Spacewave-produsent og DJ Lesler sett i gang låta «Bunnen», med ein lang cinematisk intro. Frå fyrste sekund 2J greip om mikrofonen, heldt han eit merkverdig skyhøgt energinivå, som vi er kjent med i musikken hans. Dette energinivået heldt han i taket gjennom heile konserten, og brukte uortodokse triks for å smitte denne energien over på publikum.
Tidleg i konserten delte han publikum inn i A- og B- klasse, der desse klassene skulle konkurrere om å skape mest liv, samt ymse andre oppgåver som å lage moshpit eller å rappe linja «ikke noe barnebidrag» på tur. Sjeldan har eg smilt og ledd så mykje på konsert som på denne. Byscenen er ei stor scene å fylle, spesielt når ein berre er ein utøvar på scena inkludert DJ. Likevel klarte 2J det med glans. Ekstremt karismatisk, samt ekstremt dyktig og artig.
– August Øyehaug Sellevold
