Har vi bare teknologisk tortur igjen?

Christopher på hjørnet

Vi bryter enigma-koden i 1932, som også er første steget mot datamaskiner, og uheldigvis første steget mot ideen om kunstig intelligens. Alan Turing er blitt kjent som datamaskinens og maskinlæringens far, og i den populære filmen fra 2014, Imitation Game, blir altså maskinen de lager navngitt Christopher. 

Maskinen blir rett og slett det første eksempelet på personifisering og antropoformering av teknologien. Tenk – det første møtet vårt med moderne teknologi, og vi har allerede klart å menneskeliggjøre den. Vesten vinner krigen, men starter en annen krig de enda ikke er klar over at de er i.

Teknologien utvikler seg, og vi får internett, dataspill og porno. Vi tror hele internett skal eksplodere og ødelegge verden på 2000-tallet, og kort tid etter ender vi opp med største torturen av dem alle: MySpace… nei vent, Facebook var det jeg mente. Fordi dæven, så fett det var med en plattform på internett som samlet verden og lot deg «poke» kompisen din. 

Faen, så bra verden var da man for første gang opplevde å se bilder av frokostblandingen til kompisen sin som bodde i huset over veien. Men hva har vi egentlig blitt sittende igjen med? Facebook: sosiale medier-plattformens tilsynelatende start, vekst og død.

For hva skjer når verdens største plattform blir til kleine minner om hva du tenkte på i 2013, eller når besteforeldrene dine kommenterer på et bilde du egentlig skulle dele på Instagram, men du glemte å slå av cross-post? 

Jo – desperate forsøk fra milliardærer til å hente tilbake kulturell kapital og tidsånd: Fra VR og «Metaverse» til «smartglasses» og KI-genererte versjoner av bildene du postet da du var 10 år (fordi selvfølgelig lurte du deg inn på Facebook før du egentlig hadde lov), så forsøker gigantene av stor-data å hente tilbake brukerne de den gang mistet. Fordi realiteten er at Christopher, som en gang var et nytteprosjekt i krigen, står nå på hjørnet mens milliardærer leker hallik og kaller det «innovasjon».

Bødlenes redskap

Teknologien er ikke lenger noe som skal gjøre livene våre lettere. Teknologien og vi har rett og slett byttet plasser. Man skulle kanskje tro at Milliardærene kanskje endelig skulle forstå at det er den menneskelige interaksjonen som betyr noe for oss dødelige. Men neida. For hundrede gang har boken, som er full av døde fjes, dratt tilbake for å lete etter mer kapital gjennom vår gamle venn Christopher. 

Fordi akkurat slik vi trodde internett hadde en evig teknologisk vekst, er vi igjen kommet til en realitet med høy vekst, men som også resulterer i døden for kunst, miljø og kultur. Vibes var nemlig Meta sitt nyeste torturvåpen: et forsøk på evig genererte videoer av katter som kjører motorsykkel og danser gangnamstyle. En teknologisk kultur som er skapt basert på dårlig sammensatte fokusgrupper og et kontinuerlig ønske om privat økonomisk vekst. 

Og ikke få meg til å starte med de evige mengdene av Christopher sitt avkom, som våre bødlere tvinger på oss. Noen er laget for å få unge til å ta sitt eget liv, noen finnes for å gi Elon Musk et større ego, og noen er til og med her for å kanskje være smartere enn oss. 

Et nå tomt løfte, fordi OpenAI og gjengen sa at det skulle skje i fjor. Noe de sa året før, og faktisk året før der igjen. Jeg tror faktisk ikke helt på det lenger. Men, burde jeg egentlig noen gang gjort det? Fordi det er jo disse sammensetningene av grådige mennesker som bryter lover, ignorerer unge menneskers død og heller gjemmer alt bak «content slop»? 

Kanskje det fortsatt er håp. Kanskje Christopher fortsatt kan bli noe annet. Kanskje han kan bli tatt imot av en stolt Alan Turing, i stedet for å stå til ansvar for alle sine ofre. Kanskje maskinen en dag kan få lov til å være det den en gang var ment å være: et verktøy for et bedre liv, ikke et redskap for bødlene.

Innovative ekskluderingsstrategier

Fy flate, for en tortur teknologien har blitt. Unge i dag etterspør og ønsker heller dårligere teknologi for å komme seg vekk fra denne torturen som utøves fra høyeste nivå. En økende etterspørsel etter «dumbphones» skaper faktisk en annen form for tortur. 

Det er ikke lenger frykt for å være for tilkoblet verden, men heller å være så frakoblet at du ikke engang kan kjøpe billett til AtB, fordi den gammel-moderne teknologien du har investert i, ikke lenger er støttet av AtB sin innovative digitaliseringsstrategi. Eller som jeg liker å kalle det: DiggÅEkskludereEnStørreDelAvSamfunnet-strategi.

Jeg lengter etter en hverdag uten å måtte være redd for å åpne WhatsApp fordi jeg ignorerte en kompis på Messenger, fordi plutselig ser han at jeg var aktiv der. Jeg lengter etter en avkoblet hverdag, hvor jeg slipper å være usikker på om det var Microsoft 365 Teams, TeamsCopilot, Teams Enterprise eller Teams Private jeg måtte bruke for å svare studieveilederen min.

Jeg lengter etter en hverdag med mer øyekontakt, større mengde jord mellom tærne og mindre teknologisk tortur. Kan ikke de stormannsgale milliardærene lage det til oss? 

Eller blir det for mye å be om?