I brytningen mellom det dyriske og menneskelige

Omslagsbilde: Cappelen Damm
Skrevet av Emma Johnsen Rødli.

Ingeborg Arvola (1974) har siden debuten i 1999 skrevet en rekke romaner for både barn og voksne. I Vilkår for liv skaper hun et dystert bilde av ei fremtid uten håp, formidlet fra en halvmeters høyde over bakken.

Etter at en katastrofe har tilintetgjort det meste av dyr og planter på kloden, er de overlevende samlet på det eneste fruktbare området som står igjen. I ravinen lever de siste artene, inkludert seks mennesker. Disse er forskere som har hatt ansvar for en frøbank, og som nå forsøker å pleie og bevare det lille av liv som ennå finnes. Forhåpentligvis kan de bidra til å skape vilkår for nye liv ved å passe på dyrene de lever med.

Romanens univers formidles av Ni, en rev som lever i ravinen. Det er gjennom hennes sniffing, lusking og lytting vi blir kjent med ravinen de muligens siste overlevende artene lever i. Ni har et årvåkent blikk på dem rundt seg. Hun betrakter menneskenes oppførsel med undring, og stiller for leseren spørsmålstegn ved handlinger vi gjør uten videre ettertanke. Verden skildres også gjennom Nis nese. Lukter beskrives og fortolkes, og sammen med andre sanseinntrykk skapes det et slags hypersensitivt bilde av omverden for leseren:

Etterpå følger jeg lukten videre fra stolsetet, gjennom skogen, hit og dit, innom treet han lik er å lene seg mot, i utkanten, videre til gropa. Han har veltjeneste. Han vender dritten vår og det andre avfallet, vender og vender det igjen, døde greiner, inntørket jord, døde gresstuer, blander alt i alt og skaper det om til næringsrik matjord. Selv der, midt i stanken, kan jeg skille ut lukten av Vemund, han er som det gule sperrebåndet Marlene satte opp rundt lysningen da løvetannen smeltet.     

Omstendighetene har gjort dyr og mennesker gjensidig avhengige av hverandre. I Ni resulterer dette i en konstant kamp mellom reveinstinkter på den ene siden, og menneskeligheten på den andre siden. For Ni er en rev, og dette må hun stadig minne seg selv på. Hun betrakter hvordan de andre revene mister mer og mer av det som skiller dem fra menneskene med avsky. De er bråkete og likegyldige, og de forpleier ikke instinktene som gjør dem til rever. Men når Ni blir fruktbar og savner en hannrev, dras også hun mot menneskene.

Det er i kampen mellom det dyriske og det menneskelige romanens styrke ligger. Kontrasten mellom mennesker og dyr forsterkes gjennom Nis konstante bevissthet om den. Samtidig skildrer Arvola med smidighet hvordan dyr sakte men sikkert blir menneskelige, mens menneskene tar opp i seg dyriske trekk. I møtet mellom mennesker og dyr oppstår noe grotesk, men samtidig helt avgjørende for å kunne skape vilkår for liv.

I Vilkår for liv skaper Arvola en unik verden, som i seg selv er spennende nok til at boka bør leses. Språket har rytmen og roen til en trippende, lydløs rev. Nis rolige betraktning gjør at leseren får et nytt perspektiv på hva det vil si å være menneske. Et prekært spørsmål stiller seg: Hvor går skillet mellom mennesket og naturen når verden som vi kjenner den faller sammen?