I den norske trap-rappens vugge

Foto: foto.samfundet.no

OBS! Vil du høre radiodokumentaren? Den ligger nederst i saken!

I andre del av dokumentarprosjektet FEBERs HiphopNorge drar FEBER til Bergen for å komme til bunns i hvordan én by kan stå for så mye av sjangerens beste output de siste årene, og hvordan byen har farget dagens norske hiphop-sound.

Det regner når FEBER ankommer Bergen. Etter en serie intervjuer med hiphopaktører i hovedstaden har vi flydd ned til det mange vil påstå er landets rap-hovedstad for å kartlegge kulturen, ta temperaturen på miljøet, og lære hva det er som gjør nettopp bergensrap så spesielt.

Vi trosser været og får etablert oss i det som skal bli FEBERs trap-BnB de neste fire dagene, en leilighet i Strandgaten midt i Bergen sentrum. Bare noen minutters gange unna ligger studiolokalet Skur14 hvor vi møter turens første intervjuobjekt: Angelo Reira, også kjent som Tunge Trond. Når vi møter ham er han med Godfrey, den ene halvparten av rapduoen Ganezha.

– Lokalt så vi opp til G-huset, sier Angelo.

Foto: Ida Gule Paulsen

Det er ingen hemmelighet at rap-miljøet i Bergen i stor grad bygger seg rundt NMG-huset. Likevel får vi allerede første dag inntrykk av at miljøet er tett knyttet, også utenfor G-husets vegger.

– Bare i dette bygget har du at Dårlig Vane kan komme innom, vi lager en låt sammen. Hkon sitter der og lager beats, Flex er her. Alle er som en familie, sier Godfrey.

Er det mer kultur for å støtte opp om andre artister i Bergen enn i hovedstaden?

– Jeg har inntrykk av at det er ganske likt i Oslo, svarer Angelo som har samarbeidet med artister utenfor kommunegrensen.

Gutta mener det er mange som støtter «up-and-coming» artister i Bergen. For med nykommere kommer nyvinninger, og Angelo og Godfrey anser progressivitet som den fremste egenskapen til bergensrap.

– Jeg vet ikke om det var A-laget som begynte med trap i Norge, men det var de som gjorde det fett og det var de som gjorde det stort.

Under G-husets vinge

Det er endelig oppholdsvær, og FEBER går til UFS Verftet for å snakke med Dårlig Vane. NMG-familiens ferske tilskudd kom tilsynelatende fra ingensteds og vant urørtfinalen med «Gikk i Bakken» i 2017. Låta er av typen slem gaterap, som man sjeldent kunne høre på rikskringkastingen tidligere. I kafeen på Verftet møter vi Girson, en av G-husets grunnleggere og en tredjedel av A-laget, som i dag også er manager for Dårlig Vane. Nærmest som et bilde på hvor tettvevd Bergens hiphop-miljø synes å være må vi, for komme inn på Girsons kontor, gå gjennom kontoret til Hester V75 og Vibbefangerkollektivet hvor medlem og manager Ingo sitter i telefonen og på mail samtidig.

– Den gutten hustler, sier Girson, og skryter opp den unge sjefens arbeidsmoral.

Når Kikkan, med smørbrød fra Verftetkaféen til slutt setter seg med Amadou og Martin Hazy i sofaen, er alle medlemmene av Dårlig Vane samlet, og vi spør:

Var urørtseieren instrumentell for at gruppa i dag kan selge ut konsertlokaler eller bare framskyndte den det som uansett kom til å skje?

– Det framskyndte det nok, men vi hadde så mye hype rundt «Gikk i Bakken» på den tiden at det ville skjedd uansett.

Foto: Ida Gule Paulsen

I dagens hiphop-Norge tar man det nesten for gitt at enhver stor rap-hit vil remixes av så godt som alle, slik vi har sett med Jonas Vs «Sonar ut, flippar ut» og Snow Boys’ «42». Når vi spør hvorfor det kun finnes én remix av «Gikk i bakken» svarer de at det var bare én som rakk å bli utgitt før de sa stopp.

– Etter den første remixen kom skjønte vi at «Gikk i bakken» var en hit, og at den kom til å få mange flere. Vi ville ikke at alle som hadde en remix skulle dra opp den under sine sett sånn at når vi drar den fram på Rockefeller er folk allerede lei. Vi ville heller ikke at noen skulle gjøre den bedre enn oss, det er jo vår låt. Og nå, to år etter, kan du fortsatt høre folk gå og synge den på gaten.

I likhet med mange unge vi treffer er Dårlig Vanes lokale forbilder NMG, og de trekker særlig fram Lars Vaular, John Olav Nilsen og A-Laget.

– A-laget lærte oss å banne. De lærte oss å være ekkel, sier Kikkan.

De er også åpne om at A-laget har vært en stor inspirasjonskilde musikalsk sett, så det å ha blitt tatt under vingene deres, har åpenbart betydd mye. Lars Vaular har kalt dem en av Norges beste live-acts, og bandet selv mener dette er fordi de gir faen. Unntaket fikk bli da de utelot et par vel eksplisitte låter da de spilte torgkonsert for barnefamilier under sykkel-VM i Bergen.

Rett by å være ny

Dårlig Vane gir oss mye samme inntrykk av kulturen som våre forrige intervjuobjekter når de forteller om sin kamerat og rap-kollega Ha!en, som på grunn av at «folk vet hvem folk er», fikk muligheten til å spille på Vill Vill Vest omtrent et halvt år etter at han først begynte å slippe musikk.

– Han fikk et sjanse til å vise hva han kan, og nå får han allerede konsertforespørsler.

Det er ifølge dem kulturen for samarbeid som har gjort at Bergen har produsert så mye god musikk opp igjennom.

– Folk backer hverandre, det er vennlig konkurranse og folk løfter hverandre opp og samarbeider.

Når vi forteller at den neste vi skal snakke med er Mats Dawg, som produserte Dårlig Vanes første musikkvideo, lyser gutta opp.

– Han er rap-norges beste livevokalist. Daogen kan skate, tegne, rappe, og lage video. Han er god på lyd, en god kompis og veldig snill. Han er som en onkel for oss.

Denne typen oppsnakking ser ut til å være en gjenganger i Bergen: Ingen av artistene vi møter har noe vondt å si om hverandre, og det virker som at det vi har hørt om et tett og inkluderende hiphop-miljø stemmer veldig godt. Vi spør hvem man bør se opp for fra Bergen framover, og ikke overraskende er gjengen skjønt enig om at Ha!en er en å følge med på. Nykommeren har en hyperaggressiv stil som kanskje best kan beskrives som Suicideboys på bergensk. Idet vi forlater Verftet treffer vi igjen Amadou fra Dårlig Vane som vinker oss over til en parkert bil.

– Ville dere snakke med Ha!en? Han sitter her!

Og lett som det får vi avtalt å snakke med et av bergensscenens ferskeste tilskudd.

Renessansemannen

Senere samme dag, når FEBER er tilbake i leiligheten kommer en annen lokalhelt inn døra: Mats Dawg, NMG G-husets eneste rapper med nordlandsdialekt. Daogen, som han også går under, har maling på hendene, og vi spør ham om han har malt graffiti. Mats ler og avkrefter. Han har gitt sønnen sin en lekebil som må males, men gutten synes pappa er flinkest så det er han som må gjøre jobben. Før intervjuet begynner tar Mats en kunstpause ute på verandaen.

– Her oppe har jeg feiret 17. mai flere ganger, sier han og peker på toppverandaen på neste hus, hvor han før pleide å jobbe som selger på Session.

Foto: Ida Gule Paulsen

Han ler godt når vi forteller at det var av han FEBERs egen Ida kjøpte sitt første snowboard og ble aldri så lite betatt.

– Vi hadde dj-klubb med gjester som gjorde konserter, så Freakshow og gjengen der kom, og etter det så har vi bare hengt rundt, sier Mats om hvordan han ble med i NMG.

Når vi spør om hvorfor den musikalske outputen fra Bergen er så god som den er, gir også han Lars Vaular og Freakshow mye av æren.

– De gikk veldig hardt ut, og var sånn «vi skal gjøre dette på ordentlig». Også er det mye regn her da, folk sitter inne og sutrer. Nei jeg vet ikke, det må være noe saus i vannet som gjør det.

Gudfedrene

Gjennom alle intervjuene FEBER har gjort i Bergen har nesten alle artistene nevnt samme gruppe som en av sine lokale hovedinspirasjoner: A-Laget. NMG-trioen bestående av Vågard, Girson, og Store P har vært aktive siden starten av 2000-tallet, men ikke vært store utenfor byen før tidlig 2010-tall. Vi avtaler å møte Vågard og Girson. Som svar på om albumaktuelle Store P kommer til å være der sier Girson:

– Sannsynligvis ikke. P-en er akkurat så mystisk som du tror han er.

Når vi ankommer «Vicen» blir vi møtt av Girson med familie og venner, og mens vi rigger opp til intervju kommer flere Vibbefangeraffilierte innom kafeen. Når Vågard til slutt ankommer, er han iført massive combat boots som ifølge ham selv er samme type som de tyske spesialstyrkene bruker.

– Før vi slo igjennom utenfor Bergen var det litt de samme speed-trynene vi kunne se på konsertene våre, som sitter oppe hele natta i blokkene i Åsane og Loddefjord og hører på DMX. Men rundt 2010 da vi begynte å få gigs i Oslo var det Kygo-capsen bak fram, Canada Goose og ankelsokker med tøysko på vinteren. Folk hadde jævlig kalde ankler!

Foto: Ida Gule Paulsen

Med en bunnsolid fanbase i Bergen var det heller en slags russebusscrowd som først kom på konsertene deres i Oslo, i tillegg til de som kom da «Nokke feita Vol.2» fikk det Vågard beskriver som «hipsterstatus». Verken Vågard eller Girson får helt til å relatere til begrepet «hiphop-miljø i Bergen» og sier at alle henger med alle slags folk. Girson trekker fram at de fleste av hans venner spiller gitar og lager pop. De mener like fullt at hiphop har hatt en innvirkning på samholdet i byen. Mats Dawg kunne fortelle at det var veldig adskilt og «klikkete» før. Girson forteller om hvordan en ung Vågard til å begynne med måtte være forsiktig med å fortelle hvor han var fra. Vågard supplerer:

– Hiphop er den første som snakker om bydelene, som snakker om livsstilen med det språket de som var involvert i det brukte, og da skjedde det to ting: Bydelene ble knyttet mer sammen og stemningen dem imellom ble mye bedre, og så fikk du generasjonen som kom etter det, som så på ting på en mye mer positiv måte.

– Det er en stor nok by til at man har en slags underverden og bydelsforskjeller, men også en liten nok by til at man har litt oversikt over hva som skjer, så det blir et litt sunt miljø, sier han.

– Vi har fått drive på lenge for oss selv utenfor medias søkelys, det har ikke vært noe press med å lage hits. Det tror jeg har hatt mye å si for vår del i hvert fall, forteller Girson.

Daogen sa mye det samme, at selv om stemningen i Bergen for å lage musikk man liker er ypperlig, har man nok i Oslo vært flinkere på å profesjonalisere musikken. Det har for A-laget sin del derimot virket som at det å bli signert til et stort label aldri egentlig er noe mål, og Vågard og Girson går på en tirade om uviktigheten av «major labels» for unge norske artister. At ånden er mer kameratslig og mindre karriererettet ser de ut til å være helt enige i.

Vågard kan fortelle oss at det var Bankmenn og ikke A-laget som var først ute med å lage trapinspirert hiphop i Norge. A-laget er derimot helt enige om hvem deres lokale helter var: Dem selv.

– Det er kanskje noen av gamlegutta som blir fornærmet nå, men det var egentlig ingen jeg så opp til i hiphop-miljøet her i Bergen, sier Girson.

Vågard forteller at han selv bare så opp til Girson, som han maler som 90-talls-Bergens desidert feteste fyr, fram til de ble kjent med Store P og resten av de som skulle bli dagens NMG-hus.

21 minutter senere

Den siste rapperen FEBER møter i Bergen er fra NMG-generasjonen som kom etter A-laget, Jonas V.

– De jeg så opp til fra Bergen var den gjengen jeg er en del av i dag, Freakshow som senere ble NMG G-huset.

Foto: Ida Gule Paulsen

Jonas V ble tatt opp i gjengen tidlig, og har laget langt mørkere og om mulig enda slemmere trap enn A-laget, med produsent Hkon ved sin side. De siste to årene har han bodd i Oslo, men vi var heldige nok til å få slått av en prat på Allmuen da han nettopp var vendt hjem for å spille konsert. Når FEBER spør en blid Jonas om hvordan Oslos rapmiljø skiller seg fra det i Bergen virker det som at tekstene hans skildrer en høyst reell bergensk undergrunn:

– Jeg dro ikke til Oslo for å infiltrere miljøet der. Jeg dro vel heller for å rømme fra miljøet i Bergen, så jeg kan ikke fortelle historier fra innsiden av Oslos rapmiljø.

Jonas mener at Bergen har hatt sin egen sound, som han krediterer Freakshow med.

– Nå er det sounden til alle, men vi kan godt si at det var vi som begynte med det i Norge.

Han referer da særlig til trapen som har vært den dominerende rapsjangeren i Norge de siste årene. Med trap kommer naturlig nok også mye av sjangerens kriminelle tematikk. Vi spør Jonas om aksepten for den typen hard gaterap har blitt større.

– Jeg blir glad hver gang låter som «Bængshot» og «Gikk i bakken» får oppmerksomhet. De slår et slag for den kulturen som jeg representerer. Jeg ville aldri trodd at de skulle fått den suksessen de har fått for to år siden. Rap i sin moderne form er nummer én populærmusikk i dag, og jeg tror det hjelper at folk internasjonalt med eksplisitte tekster og «manglende moral» kommer gjennom, og at folk skjønner at man ikke må ta alt så bokstavelig bare fordi det er på norsk.

Etter en halv uke i Bergen begynner FEBER å ane hva sausen i vannet her er. Artistene forteller om et miljø der folk kommer på hverandres konserter uansett, og hvor det er kultur for samarbeid og kreativ utfoldelse. Kanskje det er grunnlag for å kalle Bergen Norges hiphophovedstad.

Dette prosjektet er gjort mulig ved hjelp av finansiell støtte fra Medietilsynets tilskuddsordning for lokale lyd- og bildemedier.