Individet mot byråkratiet

Foto: Oktober Forlag
Skrevet av Siri Aurland Bredesen 

 

Marie Landmarks debutroman Hendelser uten navn er en stilsikker debut om vanskelighetene med å navigere hverdag, arbeid og byråkratiets fremmedgjørende prosesser uten å miste seg selv eller hengi seg til det enkle. Vi følger en navnløs jegforteller som arbeider med å undersøke arbeidsulykker innafor industrien, særlig på fabrikker og skipsverft.

Romanen starter med ei arbeidsulykke:  

 

Havet legger seg flatt rundt skipet idet helikopteret rygger opp i himmelen. En mann vifter med et flagg, en annen styrer lysene, en tredje samler mannskapet i messa. I garderoben henger en ekstra dress, han rakk ikke å skrive navnet sitt på den med sprittusj, den er god og varm, klar til bruk. Skipet beveger seg gjennom vannet, lager nesten ikke bølger, ett minutts stillhet er over.

 

 

 

Kvinnen mottar en bekymringsmelding etter en filippiner har falt ned fra ei kran og fått flere brudd, ifølge rapporten. Meldinga forteller om manglende oppfølging og ansvarsfraskrivelse – det vanlige – noe som gjør at hun bestemmer seg for å reise til Vestlandet. Uten informasjon om hvem som har beordra hva, hvem som var på jobb, hvem som har ansvar for helse, miljø og sikkerhet, begynner hun å nøste opp i hva som egentlig har skjedd filippineren. Herfra veves hennes liv, ulykka, andre rapporter om ulykker og arbeidet sammen til en roman med nerve og driv om ensomhet, gjennomslagskraft og retten til å være et subjekt i byråkratiet.

 

Gradvis blir vi kjent med kvinnen: åtte år på arbeidsplassen, fire uoppklarte arbeidsskadedødsfall, ingen mann i livet sitt akkurat nå, men flere tidligere, hun har nylig begynt å interessere seg for planter, eller iallfall forsøksvis. De stadige tilbakeblikkene til tidligere forhold og refleksjoner om det å være alene, skaper et bilde av kvinnen som ensom og isolert. Denne ensomheten på det private plan trekker veksler på ensomheten til de utenlandske arbeiderne på korte arbeidskontrakter fra bemanningsbyrå, uten å kunne norsk godt nok, langt borte fra familiene sine, som gjerne er ofre for uoppklarte arbeidsulykker hvor firmaene ikke står til ansvar per reglement.

 

 

Hun står overfor en maktesløshet i arbeidet sitt der det er umulig å finne grunner til flesteparten av arbeidsulykkene, og papirmøllas kappjag nærmest motarbeider systemet det skal sikre: De skal helst rapporteres inn kjapt og fortolkes riktig uten nærmere undersøkelse, og resultatet blir til en sammenhengende grøt av hendelser hvor forulykkede, som de kalles, forblir identitetsløse, sammenkjedet som en del av statistikken snarere enn å være unike. I disse rapportene er det ofte stor forskjell på teori og praksis, noe som illustreres godt av de mange innslagene av faktiske rapporter fra Arbeidstilsynet. Slik skrives romanen rett inn i problematikk i dagens samfunn: kutt, effektivisering og sosial dumping.

Kommunikasjon og åpenhet er et gjentagende tema, både på arbeidsplassen og i privatlivet, og en av romanens absolutt morsomste scener er et tilbakeblikk på en av disse fyrene hun møter:

 

Da jeg møtte Are merket jeg at det var noe som manglet, at det var noe som ikke stemte. Vi sto i baren og bestilte hver vår øl, han betalte, tommelen på hans høyre hånd var borte. […] Det var ikke rapportert inn, nei, det er ikke sånn man gjør det, man må jobbe på, ikke sant, og det koster litt, sånn er det bare.

 

 

Are har ikke rapportert inn ulykka, og ironien er slående.   

 

 

 

Romanen er delt opp i små tekstbrokker, som ofte er preget av hopp i tema, tid eller handling. Språket er velformulert og godt, og dynamisk skifter det mellom mer poetiske passasjer, observasjoner av arbeidsplasser og deres tilhørende begrepsapparat, og nøktern prosa. Jeg-et observerer og analyserer, og dette analytiske blikket på arbeidet preger også refleksjonene over tidligere forhold, seg sjøl og hverdagen. Romanen evner å sneie innom andre relevante tema i dagens ordskifte: kvinners vilkår på arbeidsplasser med maskulin dominans, frivillig barnløshet og utenforskap. Dette gjøres nærmest sømløst, og det er opp til leseren å pusle bitene sammen. Slik blir romanen også en takknemlig roman å lese. 

Hendelser uten navn er en god roman om det å ikke ha kontroll og om å prøve å ta kontroll, om å observere verden rundt seg og forstå, om å kommunisere effektivt i stedet for ekte, og om å se enkeltmennesket i alt mylderet.   

 

Bokbaren er Radio Revolts litteraturmagasin, hver tirsdag kl. 20.00