Instant Family er en kynisk og umorsom film med et godt hjerte
Tekst: Jarand Fredheim
Instant Family er en drama-komedie med Mark Wahlberg og Rose Byrne, som spiller to hvite øvre middelklassefolk som bestemmer seg for å adoptere barn. Sammen må de lære å bli foreldre for tre barn med en vanskelig fortid, og samtidig oppdage at kjærlighet kan overkomme selv de største hinder. Det stemmer, tiden er kommet for å tjene penger!
Hollywood har gitt oss det beste de har av høyt budsjetterte filmer mellom desember og februar, og nå trenger de å tjene noen raske kroner. Den beste måten å gjøre dette på er å kaste en liten sum med penger på et kjent fjes, og å utnytte en formel som har fungert gang på gang: lag en fin og hjertevarmende familiefilm, perfekt for alle foreldre lei av superheltfilmer.
Instant Family er skrevet, produsert og regissert av Sean Anders, mannen bak filmer som Daddy’s Home 1 & 2, Horrible Bosses 2 og Dum og Dummere 2, alle lette komedier om vennskap, familie og stereotyper om rase og seksuell legning. Et eksempel på en slik karakter i Instant Family er den sassy, sorte sosialarbeideren spilt av Octavia Spencer. Hun tilbringer store deler av filmen med å være brutalt ærlig om vanskene rundt det å adoptere, men ta det med ro: replikken om at et adoptivbarn kanskje ønsker å drepe deg mens du sover er jo morsom!
Et annet eksempel er det homofile paret som ønsker å adoptere et barn. Den ene mannen er ute av stand til å uttrykke følelser mens den andre er en overdreven drama-queen. Det er akkurat som Modern Family jo! Og mens vi snakker om Modern Family: et av filmens komiske høydepunkter er når Mark Wahlberg og Rose Byrne nesten ord for ord gjentar en serie replikker av typen «når du vet at personen du elsker er den rette for deg» fra Modern Family, episode 11 i sesong 5. Det stemmer, jeg googlet det!
Poenget her er at Sean Anders er en kynisk, pengegrisk og umorsom mann som forkler det talentløse skvipet sitt som hjertevarmende familiedramaer, og det er lett å bli lurt.
Instant Family treffer alle de rette notene når det gjelder drama, som når musikken bygger seg opp mens (SPOILERS!) den eldste adoptivdatteren tårevått gir Mark Wahlberg deres aller første klem. Flere av filmens mer dramatiske scener er ofte strukturert som en reklame for hvor bra det er å adoptere barn, gjerne punktert med et forsøk på å vitse om hvor vanskelig det til tider også kan være.
Filmen svinger altså mellom diabetesinduserende sukkersøt og utrolig tonedøv komedie, ikke ulikt Dum og Dummere 2 eller den siste Adam Sandler-filmen uten et sekunds forvarsel. Det er som om filmen ikke klarer å bestemme seg for om den vil være et seriøst drama eller en dum komedie, noe som resulterte i at jeg tilbrakte store deler av visningen med åpen kjeve. Det er sjelden en film klarer å virke så oppriktig og samtidig være så pinlig umorsom på en og samme gang.
Å si at jeg hatet denne filmen vil være å overdrive, men det er ikke lang unna. Filmens siste scene, hvor alle parene endelig får adoptert på en og samme dag, er noe av det mest påtatte og falske klisset jeg har sett, og det er trist: som filmen helt riktig gjør et poeng av er det tusenvis av barn der ute som trenger et trygt og godt hjem, men jeg har aldri hatt mindre lyst til å adoptere enn etter dette. Men hvis det her er noe for deg er det bare å glede seg til Instant Family 2. Denne filmen har allerede tjent tilbake produksjonskostnadene, så jeg kan nesten garantere at det kommer en oppfølger. .
