Realistiske romfilmer?

Kategorier: Kultur

I anledning premieren til First Man (2018), filmen om livet til Neil Armstron, har Filmofil hatt sending om filmer satt i verdensrommet. Da er det greit å vite hvilke romfilmer som presenterer romfart på en realistisk måte, og hvilke som ikke gjør det. Hvem bedre å spørre i den sammenheng enn Norsk Romsenter? Vi har derfor snakket med Petter Evju Skanke om hva forskjellige romfilmer gjør riktig og feil. Han er sivilingeniør i fysikk og matematikk fra NTNU, og er nylig ansatt hos Norsk Romsenter. Her er hans tanker om forskjellige kjente filmer som omhandler romfart.

Hovedpersonene i Hidden Figures
Hovedpersonene i Hidden Figures. Foto: Fox 2000 Pictures, Chernin Entertainment, Levantine Films / 20th Century Fox Norway

Hidden Figures

Hidden Figures (2016) tar for seg historien om en gruppe afrikansk-amerikanske, kvinnelige matematikere som jobbet for NASA under romkappløpet.

- Noe av det fine med denne filmen er at den fokuserer på romfart som ikke foregår i rommet. Det er tross alt på bakken de fleste problemene løses og teknologien utvikles. Apolloprogrammet hadde for eksempel 400 000 ansatte på det meste, men bare tolv endte opp med å gå på månen til slutt. Det er nok en del av karakterene som er delvis oppdiktet eller satt sammen av flere virkelige personer, men det er likevel morsomt at de fokuserer på noen av de mer skjulte historiene på bakken.

The Right Stuff

The Right Stuff (1983) skildrer de første amerikanerne som våget seg ut i bane rundt jorda. Disse var testpiloter fra luftforsvaret, og filmen viser både deres interne stridigheter og kameratskap samt presset utenfra om å slå sovjetene i romkappløpet.

- The Right Stuff går generelt for å være ganske nøyaktig og settes stor pris på i rommiljøet. Det den fanger veldig godt er miljøet mellom de første amerikanske astronautene. De var testpiloter og vant til å være best, det var ikke snakk om vitenskapsastronauter på den tiden. Det var veldig kultur for å være høy på pæra, og de var veldig glade i oppmerksomhet, men de var også modige som turte å være de første til som dro ut i rommet.

Sandra Bullock i Gravity. Foto: Warner Bros. Pictures / SF Norge AS.

Gravity

I Gravity (2013) møter vi Ryan, spilt av Sandra Bullock, som blir skipbrudden i rommet etter at romstasjonen hun jobber på blir ødelagt på grunn av romsøppel. Filmen følger henne mens hun prøver å karre seg tilbake til jorda.

- Gravity er veldig tett knyttet opp mot romfart slik det foregår i dag. Alle romstasjonene de besøker i filmen finnes i virkeligheten. Det som ikke er så realistisk er at disse i virkeligheten ligger i forskjellige baner, så det er ikke så lett å komme seg fra den ene til den andre som det er i filmen. Det er også fint at den tar opp problematikken med romsøppel, selv om det overdramatiseres en del.

Appollo 13

Apollo 13 (1995) handler om den 13. Apolloferden, som gikk forferdelig galt. Under ferden til månen eksploderer en oksygentank, og de tre astronautene må gjøre alt i sin makt for å komme seg tilbake til jorda.

- I Apollo 13 har de gått langt for å få til en realistisk innspilling. Alle scenene der de skal være vektløse ble faktisk spilt inn på i vektløs tilstand på såkalte “vomit comets”. Det er fly som flyr nesten rett opp før de skrur av motoren og faller fritt i omtrent 30 sekunder slik at man opplever vektløshet. Dette gjør at alle vektløshetsscenene ser veldig bra ut. Den skildrer også samspillet astronautene imellom og måten de samarbeider med bakkepersonalet på en god måte. Selv om de selvfølgelig reagerer litt dramatisk er samholdet der og det at de er så fokuserte veldig presist. Jeg har møtt noen astronauter oppgjennom årene, blant andre Jeffrey Hoffman som var med på å fikse Hubble-teleskopet, og han sa at Apollo 13 godt fanger følelsen av å være i rommet rett og slett fordi de er så fokuserte på det de skal gjøre der og da.

Matt Damon, Jessica Chastain, Sebastian Stan, Kate Mara og Aksel Hennie i The Martian. Foto: TSG Entertainment, Scott Free, Kinberg Genre, 20th Century Fox. / 20th Century Fox Norway

The Martian

The Martian (2015) følger astronauten Mark Watney, spilt av Matt Damon, som blir strandet på Mars og er antatt død. Ikke bare må han finne en måte å formidle til jorda at han er i live, men han må også finne en måte å overleve med begrensede ressurser til noen kan komme tilbake og hente han.

- The Martian skildrer godt det at man blir nødt til å gjenbruke ressursene sine på romferder. Det er ikke sikkert man kommer til å dyrke poteter i sin egen bæsj, men hver kilo med utstyr og forsyninger som sendes til Mars koster utrolig mye penger,så gjenbruk av de ressursene man har kommer til å være viktig. Miljøet på Mars er derimot ikke helt realistisk beskrevet. Sandstormen som setter i gang handlingen er mye sterkere enn Mars’ tynne atmosfære kan forårsake, og tyngdekraften ser ut til å være omtrent som på jorda, ikke halvparten som den er i virkeligheten. Likevel er nok The Martian en av mine favorittfilmer.

Moon

Moon (2009) foregår på en tidlig kommersiell base på månen der én mann alene har som oppgave å se til at maskinene som utvinner helium-3 går som de skal. Hans ensomme tilværelse snus brått på hodet idet han kommer hjem fra en ulykke og møter seg selv tilbake på basen...

- Jeg tror ikke Moon er en realistisk tolkning av hvordan månen kommer til å bli brukt kommersielt. De nåværende planene for bosetninger på månen er heller å bygge en månelandsby som finansieres av alle nasjoner sammen, litt som den internasjonale romstasjonen. Da vil man kunne dele den infrastrukturen man bygger opp slik at man kan utnytte den mer effektivt og rettferdig. I Moon er det bare én person som jobber for ett firma, og det ser også ut til at dette firmaet eier området rundt basen hvilket er i strid med eksisterende lover for månen og andre steder i verdensrommet. Med fare for å spoile filmen, er det også veldig rart at han i slutten av filmen kan sette seg rett inn i et romskip som er ment å være ubemannet og overleve. Innen romfart er det veldig stor forskjell på farkoster som skal sende forsyninger,     og farkoster som skal sende mennesker siden sistnevnte krever livsstøttesystemer og liknende. De er derfor mye dyrere så det er merkelig at de i filmen bruker en farkost som kan frakte levende mennesker til å bare frakte helium-3.

Astronauter på fremmed planet i Interstellar. Foto: Lynda Obst Productions, Paramount Pictures, Syncopy / SF Norge

Interstellar

Interstellar (2014) utforsker en fremtid der menneskeheten ikke lenger klarer å dyrke mat på jorda. Cooper, spilt av Matthew McConaghey, må derfor forlate barna sine og reise ut i verdensrommet for å prøve å finne et nytt hjem til mennekset.

- Romskipene i Interstellar har både sterke og svake aspekter. Det at farkosten som skal frakte dem utover i solsystemet har en roterende ytre ring er veldig realistisk. Menneskekroppen har ikke godt av vektløshet i lengden. Særlig ryggraden og beinveksten generelt blir mye dårligere etter lang tid i vektløs tilstand. Et roterende romskip er nok den beste måten vi kjenner til for å skape kunstig rotasjon, og det skildrer filmen på en god måte. På den annen side er det veldig rart at farkosten trenger voldsomme bæreraketter for å komme seg av jorda mens den tilsynelatende lett kommer seg ut av et tilsvarende gravitasjonsfelt senere i filmen helt uten bæreraketter. Dersom en slik farkost finnes, ville tradisjonelle bæreraketter neppe fortsatt vært i bruk. Et annet rart aspekt ved den filmen er ferden inn i det sorte hullet mot slutten av filmen. Ingen vet hva som skjer idet man faller inn i et sort hull, så det kan godt hende man ender tilbake i universet på et eller annet vis etterpå, slik de viser det i filmen. Samtidig er det svært usannsynlig at det finnes en lett tilgjengelig interface der inne som lar deg interagere med din egen datter tilbake i tid. For alle formål, er det kanskje kjærligheten som gjør universet meningsfylt, men fra et fysisk ståsted er det ikke den som binder universet sammen.

2001: En romodyssé

Stanley Kubricks mesterverk fra 1968 møter vi en gruppe astronauter om bord på et romskip på vei til Jupiter for å utforske et mystisk signal. Vil de nå frem før romskipets interne datasystem, HAL 9000, setter en stopper for det?

- Noe av det imponerende med 2001: En romoddysé er at de hadde temmelig realistiske ideer for romstasjoner i en tid der romfart kun bestod av raketter og ikke så mye romstasjoner som i dag. Det at de har store roterende romskip og romstasjoner var veldig godt tenkt til å være laget så tidlig i romfartens historie. Dessuten er 2001 også et eksempel på godt lyddesign i rommet. Alle scenene som foregår utenfor romskipet er faktisk lydløse, og ellers er de susende lydene fra luft som strømmer gjennom ventiler og liknende veldig realistiske.

For å høre mer om romfilmene diskutert ovenfor, anmeldelse av First Man og mye mer, sjekk ut Filmofil på radiorevolt.no/programmer/filmofil.

FacebookInstagram