Intervju med skaperne av Wettlaufers Enke

Foto: Henning Sjølie

 

Wettlaufers Enke er en kortfilm som hadde verdenspremiere under årets Ramaskrik i Oppdal. Filmofil var så heldige at vi fikk intervjue flere av de involverte bak filmen, regissør Kristian Moe, manusforfatter Espen Aukan, hovedrolleinnehaver Margrethe Røed, skuespiller Arne Reitan og produsent Marius Øfsti.

 

August:

Kan dere fortelle litt om hvordan selve produksjonen kom i gang?
 

Kristian:

Det begynte med at jeg og Espen hadde en idé til en antologi med tre korte skrekkfilmer som til sammen skulle bli en helaftens film. Vi kjente Margrethe fra før, og hun stilte opp med en gang. Dette ble jo laget på en tid der det var helt umulig å låne et kamera en hel uke. Til slutt hadde produsent Frode Dreier klart å skaffe utstyr her og der for en hel uke, og da satte vi i gang.

 

Espen:

Vi hadde laget en kortfilm sammen før det her som het Hotell Madden, der Margrethe spilte hovedrollen, så vi ville ha med henne denne gangen også. Jeg skrev liksom karakteren Agnes Wettlaufer for henne spesielt, og jeg husker jeg og Kristian satt og spekulerte i hvordan vi kunne plage henne mest mulig. Kan vi kaste henne ned en trapp liksom? Vi plaget henne ganske mye under Hotell Madden også. Hun måtte lære seg kung fu og greier.
 

Margrethe:

Men apropos falle ned trapp. Det må jo sies at Kristian viste meg hvordan man skulle falle ned trappen først. Han fikk sikkert blåmerker over alt, og da kunne ikke jeg være noe dårligere, så jeg slang meg ned trappa jeg og. Har hatt smerter i knærne siden, men det var jo gøy. Det er jo veldig gøy å ha innspilling med den gjengen her. Kristian er jo også en veldig flink regissør. Han tynte meg ganske lenge også. Det var en scene der jeg skulle bryte sammen i gråt, og så var det aldri takk liksom. Jeg tror aldri jeg har måttet gråte så lenge på sett noen gang. Det ble jo en helt sprø film, og det skjer så mye rart i hodene til den gjengen her at det kjempegøy å jobbe med dem.
 

August:

Ja, for dette er jo en film om en kvinne ved navn Agnes Wettlaufer, og mannen hennes som gradvis blir en demon.

 

Margrethe:

Eller blir han egentlig en demon...? “Dun-dun-duuuuun!”

 

*alle ler*
 

August:

Men hvor kom egentlig denne ideen fra?

 

Espen:

Vel, det er litt sammensatt. Da vi møtte Gudmund Saksvik som hadde make-up på Hotell Madden visste vi at vi hadde en god make-up-artist, så ideen sprang litt ut av hvordan vi kunne bruke han og Margrethe. Det var også en periode der jeg leste mye H. P. Lovecraft, og mange av de novellene handler om folk som begynner å forvandles til monstre og sånt. Vi skulle gjerne hatt tentakler på han og alt mulig, men kimen til ideen kom liksom derfra. Det er også mye Dario Argento og en god dose Stephen King i alt jeg gjør, så det er en herlig miks av de tre i det.

 

Marius:

Ja, jeg var jo produsent på dette, og på en lavbudsjettsgreie som dette innebærer det mest å sende e-poster og ordne ting, men vi har jo diskutert tematikken mye, og jeg liker veldig godt ideen om at dette er et univers som inneholder en slags grunnleggende Lovecraftaktig ondskap. Likevel klarer folk stort sett å være onde helt på egenhånd. Som Kristian sa en gang, dette handler jo egentlig om et ekteskap som går fra dårlig til verre. Det er liksom også noe helt vanlig ondskap i dette universet som folk kan relatere seg til i sine virkelige liv. Det er i hvert fall et aspekt ved filmen jeg liker.

 

August:

Ja, men etter innspilling tok det ganske lang tid før det skjedde noe mer. Kan dere fortelle noe om hvorfor det skjedde, og hva som gjorde at den nå faktisk ble realisert?

 

Kristian:

Det skyldes mye at jeg som ung følte at jeg manglet et eller annet. Jeg følte alle de andre visste nøyaktig hva som skulle til for å lage en film, og at de visste hva oppskriften var. Jeg hadde ingen oppskrift, så jeg ble utrolig usikker på meg selv. Med den usikkerheten kom også en voldsom frykt for å vise frem noe jeg hadde laget. Frykten ble rett og slett så stor at jeg ikke turte å fullføre den. Jeg har hatt med meg disse opptakene i en bag i alle flyttelass, og hver gang jeg har sett dem, har det svidd litt i magen min. Det som skjedde som endret det var at jeg ble med i en mannsgruppe der vi er seks menn som snakker om livene våre, og så prøver i å dytte hverandre ut av mønster og tanker vi er veldig overbeviste om at er reelle. Det handler liksom om å prøve å pushe hverandre mot uroen heller enn å lage veier rundt den. Når man får en god oppgave fra de andre, ser man det på hele kroppen til vedkommende, så da gruppa så hvordan kroppen min reagerte når det ble snakk om å fullføre denne filmen fra 2001, ble oppgaven spikra. Det skremte meg noe vanvittig, men så har det jo gått veldig fint da! Det var jo ikke egentlig skummelt i det hele tatt.
 

August:

Hvordan var det å spille politimann i denne filmen da, Arne?

 

Arne:

Ja, dette var jo en morsom opplevelse for meg også. Jeg var kun med på én opptaksdag, og det er det eneste jeg har hatt med denne filmen å gjøre inntil jeg ble invitert hit til Ramaskrik i dag. Og det er jo litt morsomt, for jeg og Margrethe har laget skrekk sammen tidligere i en oppsetning på Trøndelag Teater der jeg jobbet i 45 år før jeg gikk av med pensjon. Nå har jeg også tid til å være med på film og sånt. Tidligere måtte jeg snike meg til det for å få tid, men jeg har bestandig syntes det var gøy å filme. Det er jo alltid gøy å jobbe med slike kreative mennesker, og jeg har alltid vært på utkikk etter muligheter til filmskuespill i Trondheim. Ja, jeg har vært ute etter det helt siden jeg flyttet hit i 1970, og har vært med i nesten alt jeg har fått tilbud om av studentfilmer. Det er sikkert oppe i en 20 filmer til nå, og det var jo utrolig hyggelig nå å plutselig være midt oppe i det igjen. Filmen ble jo ikke så verst heller! Jeg syntes faktisk det var veldig bra. For en som ikke hadde vært med på innspilling med madame gærning, var det jo virkelig skremselseffekter og. Jeg har alltid vært en gærning selv, så dette var virkelig moro.

 

August:

Men filmen er jo bevisst veldig teatralsk. Hvorfor var dette noe dere ønsket å gjøre, og hvordan var det å spille på en slik måte?

 

Espen:

Det går nok tilbake til Lovecraft nok en gang, og hans veldig litterære måte å skrive dialog på. Jeg begynte skriveprosessen med navnene, slo opp i telefonkatalogen og fant en Wettlaufer i Trondheim, tenkte: “Det var et morsomt navn, hvordan snakker en person som heter det?” Det er også en slags egen musikalitet i den teatralske måten å snakke på. Det bare klinger veldig fint, og det passer også godt til navnene. Jeg synes i hvert fall at når man har navn som Agnes og Ernst Wettlaufer og Rikard Sylvander, som klinger godt sammen, så gir det seg litt selv måten de snakker på også. Når man har teaterskuespillere som er vant til å snakke til bakerste rad, er det også fint å bruke det til noe.

 

Margrethe:

Det er jo noe med at når mannen til karakteren min ligger over badekaret med blod i hele ansiktet mens han spyr, så er “Føler du deg ikke riktig bra, Ernst?” en fiffig setning å si, så det ligger liksom litt i manuset ditt, Espen. Jeg må innrømme at jeg ikke prøvde så veldig på å få det teatralsk da. Jeg er kanskje bare litt teatralsk av meg, men jeg elsker det også. Det er ikke teatralsk på en negativ måte. Jeg føler det er en slags virkelighet der som det er noe veldig ekte ved.

 

Kristian:

Jeg kan også tilføye at det var viktig for oss at politiavhørsscenene var mer teatralske enn historien til Agnes. Vi ville føkke litt med virkeligheten i filmen. Det skulle være et skille der hvor ikke bare musikken, men også spillet ble annerledes.
 

Arne:

Det er morsomt at du skulle nevne dette med teatralsk skuespill, for på teateret jobber vi med at folk skal høre oss på bakerste rad som du sier, men vi har også intimscener. Da snakker vi ikke til bakerste benk, men heller til 80-åringer på første benk, og de setter veldig stor pris på at du kommer helt bort til dem og snakker så de hører hva du sier. Jeg har hele livet vært opptatt med dette med dialog på teateret, og jeg blir litt oppgitt over de unge i dag som snakker så hverdagslig at jeg ikke hører hva de sier. Det blir mumlet og snakket så fort det blir umulig å få med seg dialogen, og da er det jo ikke noen vits i å stå på en scene. Jeg liker naturlig dialog, men den må være så tydelig og så ment at den er til å tro på selv når man står på en scene. Det er også derfor det er så gøy for oss teaterskuespillere å være med på film. Det er virkelig en helt annen måte å jobbe på.

 

Kristian:

Når folk kaller filmskuespill for teatralsk er det altfor ofte så negativt ladet. Jeg elsker det teatrale på film, og har egentlig fått nok av naturalisme.

 

Marius:

Det er jo litt kjedelig at naturalisme har blitt det eneste riktige for film også. Hvis man ser på klassisk Hollywoodskuespill, er det ikke realistisk i det hele tatt, men det er ofte utrolig velskrevet likevel og har helt andre kvaliteter. Naturalisme og det teatralske er ikke et spørsmål om bra mot dårlig, men det er virkemidler man burde kunne bruke som med alt annet.

 

Espen:

Jeg nevner Lovecraft hele tiden her, og jeg må legge til på slutten her at boka Margrethe går rundt og leser på hele filmen er en Lovecraftbok. Et aspekt ved filmen er også hva som egentlig er virkelig og ikke, og det litterære språket er med på å forsterke det.


 

Wettlaufers Enke skal nå videre ut på festivaler, men blir sannsynligvis å se på nett etter hvert.

 

Radio Revolt Direkte

Direkte

Radio Revolt Direkte