–Jeg er ikke redd for å være en klisje. Jeg er jo full av klisjeer

Dag Johan Haugerud besøkte Trondheim for å se tilbake på sin filmdebut på Samfundet filmklubb. Han er imidlertid like opptatt av å se fremover mot kommende sex-filmer som selvrefleksjon.

 

Regissør, manusforfatter, forfatter, filmstudent og bibliotekar er kun noen av merkelappene Dag Johan Haugerud stiller opp med i høstsola dagen før hans spillefilmdebut, Som Du Ser Meg (2012), som vises på Studentersamfundets filmklubb. Til tross for at det er knappe åtte år siden filmen kom ut kjenner han allerede på at det er rart å vende tilbake til et eldre verk.

– Med en gang jeg har gjort noe så prøver jeg å fokusere på det neste jeg skal gjøre, jeg legger det bak meg. Jeg husker det som en ganske morsom opptaksperiode, men når jeg snakker med andre så tror jeg de synes det var litt kaotisk, egentlig. 

Som Du Ser Meg var Haugeruds første store spillefilm og læringskurven har han selv reflektert mye over. På mange måter sammenligner han regi med å lede en bedrift og ønsker nesten han hadde en utdannelse innen lederskap.

– Du ansetter folk, men du vet ikke om gruppa vil fungere, det er den bare nødt til å gjøre. Det er egentlig ikke noe rom for arbeidskonflikt. Jeg ble veldig oppmerksom på det under opptaket av Som Du Ser Meg. Det er superviktig hvordan hele staben fungerer sammen og at alle føler de er med på å skape det samme. Hvis ikke blir det bare vanskelig.

Videre forteller han at han aller helst foretrekker å jobbe med faste kollaboratører, både på grunn av fortroligheten som bygges på tvers av produksjoner og fordi det mulighet for utforskning og utvikling i fellesskap.

– Jeg føler det er tryggere å bruke de samme folkene, men det er også en fare i at filmene blir for like. Så man bør kanskje se litt utover og prøve å tenke nytt og. Jeg er revet mellom begge deler, men om jeg kunne valg tville jeg helst bare hatt en fast gjeng og jobbet med dem, og at de ikke jobbet med noen andre.

Leende innrømmer han å kunne føle på et stikk av sjalusi når en fast kollaboratør gjør et annet prosjekt.

Hverdagslig og kleint.

Som regissør er det tydelig at Haugerud foretrekker å ta de kreative avgjørelsene under et kontrollert regime. Han føler at han alltid må ha en plan før han kan åpne for innspill og vendinger i prosessen. De kunstneriske valgene gjør han lettere når prosjektet sitter godt under huden. Da kan hverdagslige situasjoner trenge inn i filmskapingen.

– Når du filmer noe kan det jo oppstå ting. Det kan være måten en skuespiller sitter på, noe som skjer i bakgrunnen eller et lys i rommet du ikke tenkte på. Masse små ting skjer hele tiden, så hvis du klarer å være åpen for å ta inn disse tingene får du en mye rikere film enn å bare gå etter det du har bestemt deg for. Da blir det mer kantete og du går glipp av ting som skjer i livet.

Livet kan berike en film på mange måter, blant annet i Barn (2019). I en ellers tung scene ramler et kålhode lystig ned en bakke og stjeler karakterenes oppmerksomhet. Selve øyeblikket var ikke planlagt, men likevel valgte de  å beholde tagningen.

– Da sier man enten at «dette gikk ikke» og gjør det på nytt, eller så blir det en av disse tingene du ikke kan planlegge. Faktisk tror jeg ikke det burde vært planlagt, da hadde ikke kålhodet ramlet så fint. Hvis noen hadde stått og rullet det hadde det ikke blitt det samme. 

Den typen hendelser, tiltenkt eller ikke, kan man ofte få følelsen av at Haugeruds karakterene opplever. For Haugerud handler det om å skildre de små, hverdagslige situasjonene hvor vi ikke føler oss helt komfortable, noe som kan være gjenkjennbart for mange nordmenn.

 Det oppstår gnisninger, keitethet, usikkerhet eller misforståelser. Alle de ordene er kanskje en del av det samme og det synes jeg er interessant å beskrive fordi det er så tilstede i livene våre. Jeg tenker ikke at det spesifikt norsk, men jeg tenker at alle opplever det hvis man er våken for det. Når jeg er her bor jeg på hotell, og bare å skulle spise frokost under epidemi så er det utrolig mange keitete situasjoner hele tiden.

Om lang tid i kort film

Mens pandemien har lagt seg over Norge har Haugerud likevel fått tid til å gi ut et nytt verk. Den timelange Lyset Fra Sjokoladefabrikken ble denne våren tilgjengelig for det norske publikummet.. Han forteller at filmen ble til som del av et stipendiatprosjekt for Cecilie Semec, filmens fotograf, og begynte som forskningsprosjekt rundt tid i film og lange tagninger. Avtalen var egentlig bare en scene, men så kom ideen til noe mer.

– Dette er virkelig et nullbudsjettsprosjekt, men utviklet seg til en film.Vi prøvde å lage et bilde som var åpent nok til at publikum kan velge hva de selv vil se på, og en dialog som står til bildet. Noe som er plundrete nok til at du unngå å høre kjernen, hvis du ikke følger med. Det skulle også være en panorering i bildet slik at det samme bildet skulle føles som to forskjellige rom. Semec spurte om jeg kunne skrive en scene for å teste dette. Jeg skrev den, men så ble det bare lengre.

I tillegg har filmen et lekent musikalsk overspenn som videre eksperimenterer med formatet, ikke helt uten inspirasjon fra Godard.

–  Vi tenkte at hver scene skulle ha en musikalsk idé i seg. Cecilie og jeg er begge glade i filmer som En Kvinne Er En Kvinne fra 1961. Her ble musikalelementer brukt på helt annen måte. Jeg er veldig inspirert av det. At akkompagnementet og sangen kommer på forskjellige steder, eller at musikken bare bryter inn. 

Lyset fra sjokoladefabrikken har gått på festivaler, cinemateker og er nå tilgjengelig å strømme. Selve prosjektet er han likevel ikke sikker på om er ferdig levert eller har fått karakter. Sentralt for både Lyset Fra Sjokoladefabrikken og Barn er bearbeidelser av skyldfølelse. Dette er noe Haugerud har skildret gjennom mesteparten av sin karriere og han føler det er bra å ha litt dårlig samvittighet.

– Jeg tenker det er riktig og dypt menneskelig. Selvfølgelig kan det også kan være veldig ødeleggende for et liv. Samtidig synes jeg det er mange aspekter ved folk som er helt skamløse det er interessant og dukke ned i. Vi skildret en skamløs person i Som Du Ser Meg, men jeg tenker hun ble varmer og mykere enn måten hun er skrevet på. Jeg husker ikke, men det kan hende Andrea Bræin Hovig og jeg syntes var riktig da vi gjorde opptakene.

Full av klisjeer

Haugeruds filmer er tett befolket med rike karakterer, selv er han ikke helt sikker på hvor de kommer fra, men mener det går mye på intuisjon, eller å skrive for en spesifikk skuespiller, for eksempel ved å utfordre karaktertrekk. Han forteller videre at manuset er noe han skriver om hele tiden. Førsteutkastene er alltid full av klisjeer.

– Når man konstruerer en historie velger man fort de mest opplagte løsningene. Det handler litt om hvilken narrativ man velger og hva som er framdriften i det. Hvis du bryter med klisjeene kan du skape helt andre ting og finne karakterer som er mer sammensatte og uventede. Det tenker jeg driver meg når jeg skriver, at ting ikke skal bli forutsigbart og kjedelig.

Klisjeer har også vært et sentralt tema for forfatterskapet, allerede i kortfilmen 16 Levende Klisjeer (1998), skisserte Haugerud en rekke med både generelle og spesifikke arketyper. Personlig føler han at han fremdeles lager nettopp den filmen, da vi alle kan være klisjeer til tider.

– Jeg tenker jo alle de karakterene jeg skriver er meg, så jeg er ikke redd for å være en klisje. Jeg er jo full av klisjeer, det tenker jeg alle er. Og for å få tak på karakterer må jeg bruke mine egne erfaringer og sette meg selv inn i det. Jeg trenger å gjøre det for å gi dem liv.

Filmen har utviklet seg lite siden 40-tallet

Egne erfaringer er ikke alltid nok. Også på set opplever Haugerud en sjelden gang at ting ikke går opp. Skylden legger han fort på eget manus.

– Det jeg egentlig trenger da er å gå hjem og skrive om, men det er det jo ikke alltid mulig. Det er noen scener i Barn vi tok opp flere ganger fordi det ikke funket, så jeg gikk hjem og skrev det om. Jan Gunnar Røise sa til meg en gang at det er noen situasjoner hvor jeg sier “nei, kanskje vi skal prøve noe annet” og da skjønner alle at nå flyter alt her, forteller han lattermildt.

Med kreative utløp som både forfatter og filmskaper, i tillegg til en aktiv avtrekker på et personlig speilreflexkamera, kan man fort lure på om Haugerud har en foretrukken uttrykksform, midt i all allsidigheten. Som filmskaper foretrekker han kanskje heller å skrive enn å jobbe på set, men opplever det som luksus å kunne gjøre begge deler. 

– Når jeg skriver vet jeg at jeg skal ha regi selv så da begynner regiarbeidet allerede der. Jeg tenker på alt i scenen ned til lyd og musikk. Det synes jeg er gøy å gjøre. Hvis du skriver en roman så skal jo resultatet bare bli teksten og det eneste redskapet du har er språket.

Språket bruker han også flittig. Selv føler han litteraturens største mangel er evnen til å uttrykke musikk.

– Når jeg leser en god bok tenker jeg det eneste du ikke kan beskrive er musikk. Man kan skrive inn en sang, men hvis du ikke har hørt den sangen gir det ikke mening for deg. Og hvis du hører sangen kan det hende den ikke gir deg den samme stemningen som forfatteren, så det er en side av filmverket du ikke får til i tekst.

Selv om film til tider kan utfylle litterære mangler uttrykker Haugerud også en følelse av at filmen har utviklet seg lite siden 40-tallet. Som tidligere filmstudent føler han han har sett det meste. Han henter fortsatt inspirasjon fra Rohmer og husker hvordan Carrax inspirerte en livslang filmforelskelse. I dag føler han det er lengre mellom hver gang han blir overrasket. 

– Teknisk har masse blitt utviklet, men fortellergrep og filmspråk derimot har ikke blitt mer  avansert enn det var på 30-tallet. Jeg så Bodou, reddet fra drukning (1932) av Renoir også så tenkte jeg, hvis man gjorde alt det da hvorfor har vi ikke kommet lengre? Kanskje jeg ville blitt mer overrasket hvis jeg gikk mer på cinemateket. Jo, jeg så Lenny fra 1974 av Bob Fosse! 

Som filmelsker kan Haugerud selv føle på at nostalgien tar overhånd. Norske budsjetter tillater lite filming på film, noe han gjerne skulle ha gjort, men han mener alle formater bør tas på alvor.

– Ting blir finere over tid, også ser man ikke skjønnheten i det som er nå like tydelig. Hver endring av formatet gir et nytt uttrykk, det betyr ikke at noe er dårligere. Jeg så Another Girl, Another Planet fra 1992 en gang på en filmfestival. Den var spilt inn med et Fisher Price leketøyskamera, den hadde fullstendig oppløst VHS estetikk med store pixler blåst opp. Du så nesten ingenting tydelig, men jeg syntes den var utrolig bra. Du må skjønne hvilket format du jobber med og tilpasse deg.

Sex med funksjon

Selv om han besøker Trondheim for å se tilbake på et tidligere verk er Haugerud i allerede i gang med sitt neste prosjekt og forteller at han søker produksjonsstøtte til en manus han har skrevet om sex, dog uten sex-scener. Han opplever nemlig det som alt for ukomfortabelt.

– Jeg har egentlig ikke en god tittel på den enda, men vi kaller den bare «Sex-filmen». Jeg ser sjelden sex på film som fungerer. Du må ha intensjonen om å bruke det til noe mer enn bare nakenhet midt i filmen. Så hvis det er lang sex på film lurer jeg ofte på hva det forsøker å fortelle og hvorfor jeg skal se på det. Du kan vise forholdene mellom mennesker på mange andre, og mer subtile måter. 

Haugerud synes ikke bare at det blir kleint, men opplever også at sex på film ikke blir en troverdig skildring av virkeligheten. Han er likevel åpen for å debutere som sex-scene regissør hvis det skulle vise seg å være nødvendig.

– Eller så skifter jeg mening. Det kan jo skje. Kanskje jeg begynner å tenke at det er interessant likevel og bra at man har nakne folk som gjør publikum ukomfortable, men det må ha en funksjon. For alt i en film mener jeg har mer enn å vise deg en ting som funksjon. 

Har du noe mer du ønsker å tilføre?

– Jeg lurer jo på mange ting, men nei, jeg har ikke mer å si, avslutter han etter en liten tenkepause. 

Du kan høre deler av intervjuet, samt mye mer om ny og gammel film i siste episode av Filmofil.