Jeg heier på deg, Bergquist

Foto: Oktober Forlag

Skrevet av: Siri Aurland Bredesen

Kristian Bergquist har fem diktsamlinger og en ungdomsroman bak seg. Sitt hos meg (2018) er hans sjette diktsamling, og den er skrevet over de samme temaene som Bergquist har jobba med tidligere: angst, sorg og melankoli, iblanda humoristiske konfrontasjoner med hverdagen. Sjølve omslaget er typografisk stilreint, lågmælt og veldig fint. Blotta for bilder eller grafisk lekenhet, vies skrifta plass. Og det er orda som er det viktige her, klar og gjennomsiktig kommunikasjon. Bergquists diktjeg vil ikke ha noe bullshit, han vil bare ha det litt bedre.

Diktsamlinga starter med en epigraf henta fra filmen Magnolia (1999):

I’ll tell you everything, and you tell

           me everything, and maybe we can

           get through all the piss and shit

           and lies that kill other people.

Sitatet er et effektivt anslag. Diktsamlingas jeg virker allerede i de første dikta aleine, sårbart og ensomt. Jeget har vanskeligheter med å navigere seg gjennom livet og dets sosiale kodekser, og følelsen av at det kan være vanskelig å være et menneske blant alle andre er veldig gjenkjennelig.

Diktjeget har nettopp fylt førti, er ugift og barnlaust, og har nylig flytta ut i Østerdalen, også kalt periferien. Med denne frivillige isolasjonen ruller og går livet i samme monotone hverdag, og hver dag som gryr er en dag til å leve uten at dette nødvendigvis må være noe positivt.

slukke lyset, bli der

jeg liker

å sove

ser på

søvn som

forsvinning

fra verden

Hverdagens monotoni brytes innimellom i diktene om moras kreft og farens Parkinson. Det er en konstant kamp mot eksistensens hovedproblem, det at livet ikke har en meining i seg sjøl. Bergquists diktjeg leker med løsninga vi kjenner fra filosofer som Albert Camus og Peter Wessel Zapffe, nemlig sjølmordet, men det blir aldri for inderlig, sentimentalt eller sjølopptatt. Bergquist balanserer det triste og det vanskelige med humor og treffende observasjoner.  

the great depression

jeg søker på

depresjonstid

for å finne

ut hvor lenge

dette svarte varer

som jeg er midt inni

men det toskete nettet

hjelper meg ikke

med annet enn

USAS historie

1929‒1939

Diktsamlinga er brutt opp i åtte deler. Diktene er ofte korte og skrevet med et enkelt språk, og flere av diktene nærmer seg kortprosa. Bergquist er sparsom med metaforer, men låner gjerne fra andre poeter inn i egne dikt. Det er tydelig at litteratur, film og musikk er viktige følgesvenner for diktjeget, og Tomas Tranströmer, Stein Torleif Bjella, Lucas Moodysson og Tor Ulven (du kjenner kanskje igjen tittelen?) er blant poetene det lånes fra. Denne intertekstualiteten fungerer godt og gir diktene ekstra poetisk kraft og nye fortolkningslag.

Innimellom påkaller Bergquist også leseren, og lar oss vite at vi ikke er aleine om å føle at livet gir oss deng. Og har du en dårlig dag, en dårlig uke eller en dårlig måned, trur jeg Bergquist vil gi deg akkurat det du trenger. Diktene er gjenkjennelige og enkle, kraften ligger i tematikken. For han heier på oss, lonere, vi som er følsomt gods, og jeg heier på diktprosjektet hans.