Krigens kjedsomhet

Sofia Coppola er blant vår tids mest interessante kvinnelige regissører. De fleste er enige om at Lost in Translation er et mesterverk, men utover det er filmene hennes høyst polariserende. Er filmene hennes stilsikre skildringer av det moderne livs tomhet, eller er filmene i seg selv rett og slett tomme? Ca. halvparten av filminteresserte ser ut til å være i hver bås. Med unntak av den litt pussige julespesialen A Very Murry Christmas, er det nå fire år siden hennes forrige film, The Bling Ring, som kanskje var hennes minst likte film til nå. Hvordan føyer hennes nyeste film, The Beguiled, seg inn i hennes filmografi?

 

Filmens plot er relativt enkelt. Under den amerikanske borgerkrigen driver miss Martha og miss Edwina, spilt av henholdsvis Nicole Kidman og Kirsten Dunst, en skole for unge jenter. En dag finner en av jentene en såret soldat fra nordstatene, og hun bestemmer seg for å ta han med tilbake til skolen. De velger å ta seg av han og leger sårene hans, men hva skal de gjøre idet han blir frisk igjen?

 

Et aspekt ved The Beguiled som skiller den fra mange andre av Coppolas filmer er den tydelige fremdriften filmen har. Mange av filmene hennes er, i likhet med karakterene hennes, nokså retningsløse. Vi går litt hit, litt dit og sakte men sikkert snirkler historien seg fremover. The Beguiled er ikke slik i det hele tatt, for spenningskurven er veldig sterkt knyttet opp mot soldatens sår. Hver dag blir han friskere, og i samme tempo nærmer vi oss tidspunktet der kvinnene må ta stilling til hva de skal gjøre med han. I tillegg bidrar både manus og Colin Farrells rolletolkning til at den sårede soldaten fungerer godt som spenningselement. Man lurer hele tiden på om han er oppriktig eller manipulativ, smart eller en real idiot. Filmen er i så måte veldig stramt fortalt hvilket kanskje gjør den mer tilgjengelig for et bredt publikum, men på samme tid gjør den mindre typisk Coppola.

 

Noe av det som fascinerte meg, med The Beguiled var hvordan hun likevel har klart å overføre sine karakteristiske tema som ensomhet, kjedsomhet og isolasjon til en helt ny setting. Disse temaene blir som oftest diskutert med storbyen som bakteppe, men de passet overraskende godt inn i en krigssetting også. Faren for å støte på fiendtlige soldater gjør det utrygt å gå utenfor herregårdens område, og jentene blir på den måten fysisk isolert fra omverdenen bak gårdens høye gjerder. Dette fører ikke så mye til utrygghet som til at de kjeder livet av seg. Den sårede soldaten blir derfor et utløp for alles behov for nye impulser, og vi får se hvordan de forskjellige kvinnene reagerer forskjellig på mangelen på stimuli.


 

På tross av at hennes karakteristiske tema er interessant skildret, er nok ikke dette Coppolas mest imponerende film. Dette skyldes hverken at håndverket er dårlig eller at historien er dårlig fortalt. Håndverket er av ypperste klasse, og alle bilder virker gjennomarbeidet ned til den minste detalj. Historien er også underholdene i seg selv, men problemet er nok heller at Coppola her prøver seg på et mer ordinært kammerdrama, og at dette er noe mange andre har gjort før henne. The Beguiled føles derfor ikke like unik som mange av de andre filmene hennes og blir som resultat mindre interessant. Det er likevel en film jeg er glad for å ha sett, og hvis du er blant dem som ikke har likt Coppolas øvrige filmer, eller rett og slett ikke har sett dem, er dette kanskje det beste stedet å starte.

 

Hvis du er interessert i å lære mer om Sofia Coppola, kan du sjekke ut Filmofils sending om henne fra 27.10.16.

Radio Revolt Direkte

Direkte

Radio Revolt Direkte