Livesending fra Pstereo, dag 1

Kategorier: Musikk


Tekst: Truls Haugen Sletvold Foto: Thomas Johnstone


Skyene er pakket tett sammen på himmelen. Regnet som herjet tidligere har lagt sin nåde på Radio Revolt-teltet ved inngangen til Pstereo-festivalen 18'.

Det er 40 minutter til ravnene letter fra trærne, ergo: vi har livesending. Gjestene våre virker å ha kollektivt fått kalde føtter og avlyst. De kan selvsagt ha avlyst for en rekke grunner,  men resultatet er likefullt det samme, vi har blitt forlatt til en uviss skjebne.

Spenningen er... vel... spent... Teknikerne løper rundt som høns uten hode og kakler etter både ledninger og mikrofoner. Midt oppi dette kaoset sitter Paulina (Dubkov) og ser ut som hun har forberedt sin slagplan, hun skal personlig legge Thomas (Johnstone) i koma om han med et fårete glis sier "Gucci Gang" en... gang... til. Mens dette pågår, har jeg kikket ned i notatarket, så jeg kan zone ut fra apokalypsen av febrilske medievitenskapsstudenter som utfolder seg foran meg. Til tross for at Revolt-teltet holder det de lover i anarkistisk forstand, så er jeg i en indre sinnsro der jeg at i det minste slår dette dødsriket. Såvidt... (eller hva Aretha?).


Det begynner

På intet mindre enn 15 minutter har Kristoffer Lo (Sunswitch) og Datarock stått utenfor på den svarte preseningen og lagt sine øyne på de fem skravlende radiopraterne.

Mon tro hva de tenkte på? Lo var plutselig vekk i et helvetes tempo. I et lite sekund så snudde han nok på hælene sine og var umiddelbart i kjapp gange mot tegnebordet på den nye Sunswitch plata. Kalde føtter strikes again eller arbeidsnævar? Jeg gleder meg likefullt til en ny syretrip med Sunswitch, det er sikkert og visst.

Før jeg vet ordet av det sitter det tre karer i sofaen sammen med Mia og Paulina. Jeg og Thomas har for lengst skygget banen, ikke på grunn av kalde føtter ovenfor Radio Revolt, simpelthen så er Mario Bros 3 i LO-teltet  (LandsOrganisasjonen, ikke Kristoffer Lo...) viktigere enn andre ting i livet. Rytmeklubben så ut som noen real kjekke karer. Han ene hadde bart, han andre var skinna, de så ut som et realt radarpar der de satt. Han siste var blondhåret og minte meg på en fyr jeg kjente fra VGS. Minner om å stå opp 06:45 og tvangsosialisering ga meg nupper ned til tærne. Intervju-tiden var velbrukt fra Rytmeklubbens side også, i første del brukte "barten" mesteparten av tiden på telefonen med en eller annen (fikk ikke med meg hvem, Mario Bros 3...). Om hvorvidt det var "barten" sin måte å unngå å forholde seg til personlige spørsmål om Heinz VS Idun eller noe slikt, vet jeg ikke. En ting er sikkert iallefall, han har min respekt for den originale og utspekulerte unnvikelses-manøveren, til en så stor grad at jeg skal herved bruke den på alle fremtidige familiemiddager.



Mia sitt verste Roskilde minne


Ja, slike sannheter kommer fram når man sitter i et klamt telt sammen for lenge. Det er nok et nytt fenomen, en annen variant av "cabin fever" muligens, noen fra Uillustrert Vitenskap kan godt gjøre en evaluering av oss alle etter Pstereo er over forresten.


Mia fikk et kaldt gjenglimt i øynene sine, da under Rytmeklubben del 2, ble fristelsen for stor og sannheten måtte komme ut om hva folks verste festivalminner var. Mia fortalte med en kjærlighet for det dramatiske om hvordan hun var vitne til en stor gjeng mennesker som sto rundt et par som hadde sex under en konsert på Roskilde.


På dette tidspunktet hadde jeg for lengst plassert med på den kjære våte preseningen og plassert hånden bak venstre øre, slik at jeg fikk med meg hver eneste detalj av denne fortellingen. Dessverre for paret sin del, så var de ikke så altfor diskre tydeligvis, til tross for at de skal ha all mulig creds for teknikken og telemarknedslaget (8.6/10) så sto gruppen rundt og måpte mens dette foregikk. Dagens lærepenge fra Revolt-teltet på Pstereo, stay in bed kidz! <3


Det bør også gis creds til Paulina, Mia og Rytmeklubben for å ha tvunget en forbipasserende P1-Journalist til å joine dem i diskusjonen. Denne diskusjonen som han ble slengt inn i, var en av de mer mystiske. Tydeligvis så gikk historien slik at Paulina hadde møtt denne journalisten før, hjemme hos henne, for å være spesifikk (kremt...). Ikke bare hadde han tatt et skritt over dørstokken hennes, men tydeligvis var han en av de mest mistenkelige i et stort ran fra Paulinas husholdning. Cluedo-mysteriet går slik at Paulina hadde 9 øl i kjøleskapet sitt (er det helg, så er det helg tross alt) og da hun kom forbi kjøleskapet etter journalisten hadde dratt var det en øl mindre. Det som virkelig tok kaka, var noen lysestaker var også sporløst forsvunnet. Journalisten virket nervøs i øyeblikket Paulina ytret hendelesforløpet og han pratet såvidt inni mikrofonen sin uskyld. Om hvorvidt han er den notoriske Lysestak-raneren fra 1965, kommer vi nok aldri til å få vite og Paulinas jakt etter lysestakene fortsetter...



Datarock


"Fyr med caps"


"Fyr med gitar"


Datarock var to mennesker som jeg kunne vært sønnen til og det fucka litt med meg, fordi jeg hadde ingen anelse om hvordan de så ut eller framsto i virkeligheten. Under mesteparten av intervjuet zonet jeg ut i en eksistensiell krise fordi jeg innså min egne dødelighet og ble altfor klar over min egne mangel på innsikt og fordomsfulle utgangspunkt.


De var et besynderlig par mennesker. Ikke bare har de på dette tidspunktet spilt FA FA FA for hele jordklodens befolkning av både mennesker og dyr, men de har på et tidspunkt også fremstilt seg selv som noen reale punkere (GG Allen style liksom.) ((Google it kidz)). Under en festival så løp de som noen gærninger og slo trynet sitt i et bord, etter å ha omfavnet bordets varme tre, så ble "fyr med caps" overasket over at begge fortennene hans manglet, i et øyeblikk med vennskapeligkjærlighet innså "fyr med gitar" hva som hadde hendt og reagerte med en omtenksom latterkrampe. Datarock har på et lite øyeblikk i deres lange karriere framstått som noen tannløse rockete jævler foran et helt uvitende festivalpublikum og for å være helt ærlig så har de min respekt til en så tilstrekkelig grad at jeg skal sjekke ut de nyeste greiene deres på Spotify.



Observasjoner av den fjerde grad (den rare, som kun oss mennesker får til)


En hunk i singlet går rundt og samler plastkopper. Slik begynner de færeste av Asbjørnsen og Moes eventyr ja…


Emma observerer med vidåpne øyne at: "Ka e greia med det" (Brønnøysund-dialekt). For Emma er igjen savannen et åpent og spennnende sted for jakt, på vegne av hele Studentmediene så ønsker vi deg lykke til på bodegaen ikveld Emma, vi tror på deg #goodhunting #thegame.



En appell til alle nordmenn som er villige til å høre


Kjære Nordmenn. Vi har et problem. Moshpits. Hva faen er greia med moshpits. Vent vent vent, nå spør du deg selv kanskje: "Hva faen da? Hva er så gærnt med moshpits a'?". Vel, det skal jeg sannelig fortelle deg, så sett deg ned for helvete og lytt (les..). Dette er en appell på vegne av moshpitens ære og omdømme. Slutt å faen meg moshpit feil! Dere gjør det galt, alle sammen! Det burde seriøst vært noen retningslinjer på festival om hvordan man mosher på en bærekraftig og økologisk måte.


1. Riktig musikk

Ikke mosh på fuckings Cezinando. Altså, herrejemini folkens, hva er det som er så himla fristende med å hoppe rundt på "pekka" som om du har alvorlig tannverk, for å så snu deg mot Ola Nordmann ved din side og tenke "han skal albues i trynet...". Hva har han gjort for å fortjene dine elendige moshpit-skills?! Om jeg ser noen av dere festival-moshere på Delilos, så skal jeg hente min hjemmesnekrede giljotin.


2. Teknikk

Ikke vær halvhjerta. Om du skal drepe den personen ved siden av deg, så i det minste tro på deg selv og dine ambisjoner om glattcelle-overnatting <3


Det er en kunst å moshe. En kunst som er veldig undervurdert og lite satt pris på. Det er mange av dere der ute som ikke forstår helt hvordan en perfeksjonerer moshpit kunstene sine. Det er veldig enkelt. Du trenger simpelthen en motivasjon med din moshing.


Ikke gjør det fordi det er kult, gjør det fordi det er en kokende iver inni kroppen din som må ut som en reaksjon på musikken.


Så. enkelt. er. det.



De siste øyeblikkene


I de siste øyeblikkene vi fremdeles var på lufta, så skjedde ganske mye forskjellig.


Bokassa sitter i sofaen vår. De ser ganske spente ut. Ikke fordi de er på radio, men fordi de har lydsjekk om 10 minutter. Tobias (Ruus) gjør en god jobb på å holde praten gående, jeg har ikke noe særlig forhold til musikken deres. Mitt eneste inntrykk av Bokassa er at de har fått oppmerksomheten til en notorisk shitty trommis og copyright-kongen Lars Ulrich fra Metallica. Det er da en viss karriere-bragd det også..


Det virket som at Bokassa ville ta hevn på oss for et ganske tamt intervju, de spilte så inni granskævvens høyt under de siste intervjuene at jeg kjente teltet riste rundt oss. Til en viss grad fylte dette meg med en trang til å moshe under Cezinando. Merkelig...


I andre del av de siste øyeblikkene så har Natur og Ungdom-frivillige plassert seg i sofaen vår og bruker tiden de har på luften til å ha en appell for klimapolitikk og jordbruk. Tobias og Paulina er klare over at vi trenger en spontanitet over intervjuet, så de peser på med spørsmål tilknyttet rundt regnskogen og jada jada. Under denne seansen ble jeg rammet av en akutt nevrose, fordi jeg innså at vi ble forvandlet gjennom de unges sinn til et politisk kvarter, dette irriterer meg til en så stor grad at jeg snur meg mot kamera og jaller ut i etheren at vi er fra nå av et politisk program, det blir godt mottatt, jeg er stolt. Ta vare på miljøet kidz, hvis ikke får du høre det på neste radiointervju med NU.



De siste øyeblikkene feat Maiken


Maiken er ei dame som for 5 minutter siden befant seg ved siden av venninnene sine på vei mot Pstereo. De er småfulle og lykkelige mennesker, som har trosset regnet for å moshe til Cezinando. Intetanende rusler de forbi Revolt-teltet og med vidåpne øyne glimter det av frykt, da radioprater Mia kommer løpende mot dem.


Vi trenger nemlig noen å diskutere mote med. Fordi slik som Coachella, Øya og Roskilde har lært oss, så er det festivalantrekket en kunst. Dette vet jeg selv altfor klart, jeg er tross alt personen som under Tame Impala på Roskilde hadde Elefant tskjorte, shorts og skjorte.


Slagstøvler passer ikke på festival og heller ikke enhjørningshorn. Slik er dommen fra Maiken, som forøvrig har trosset motemagasinenes visdom om å ha gjennomsiktig regnponcho. Fordi som alle vet, så er det at antrekket synes gjennom ponchoen, viktigere enn å ødelegge stilen med en vanntett og ikke klam/jævlig regnjakke.


Jeg ser at i Tobias øyner glimter det varmt og vakkert, han har innsett at hans heldekkende lærdrakt er ifølge moteguru Maiken innafor på festivalområdet, han er en befridd fugl fra fangenskap



Siste tanker


Pstereo er et snodig sted, med masse forskjellige mennesker og opplevelser for alle. Den første livesendingen var fylt av alt fra A til Å. Den spontane naturen og kontrollerte kaoset som omringet Revolt-teltet i 2 timer var for nydelig for en hobbysadist som meg å ikke nyte.


Om det enten var kleine intervju, kaklende teknikkere, jakt på intervjuobjekt, syke historier, apeller til den unge uvitende moshpiter


så jeg var der og det burde du også vært.



Radio Revolt sender live fra Pstereo-festivalen i Trondheim hver dag fra 16-18.


Spill av
Live fra Pstereo 2018 - torsdag
Publisert: 16.08.2018
FacebookInstagram