Lørdag på Trondheim Calling

Den siste låten er spilt, og de siste ordene er sagt – Trondheim Calling 2025 er offisielt over. Nå vender vi stille tilbake til hverdagen og ser tilbake på tre minnerike dager fylt med musikk, inspirasjon og gode møter. Vi har løpt mellom konsertscener og konferansesaler og tar med oss både høydepunkter og nye innsikter. Takk for nå, Trondheim Calling – vi sees om ett år!

EDEL på byscenen 

Malin og Vera fra EDEL inntar Byscene struttende med selvtillitt og putter på tidenes opptreden. Med flytende harmoniseringer blir det gåsehud og god stemning i rommet med den store scenen. Og selv om scenen er stor, passer den EDEL. En kan kalle de kommende stjerner. Heldigvis annonserte de at i mars kommer deres første album, noe vi virkelig gleder oss til. Med dårlig lyd ble det ikke det showet det kunne vært, men harmoniseringen til jentene er til å ta og føle på. Det er tydelig at dette elsker de å holde på med, og de gjør det utrolig bra med scenetilstedeværelsen. Bandet koser seg og det gjør vi også. Låta «Full Bloom» stjeler all oppmerksomhet og publikum synger med på hitlåta. Vi stortrives og gleder oss til de kommer tilbake til Trondheim med det nye albumet. 4. april blir vi å se EDEL igjen, og da forhåpentligvis med enda bedre lyd.

— Helene Hasselknippe og Gvantsa H. Utmelidze

Anakin Justin på byscenen

Teppet faller og en avventet Anakin Justin i helhvitt kommer løpende inn på scenen 23:06 på Byscenen i Trondheim. Han skal avslutte programmet på Trondheim Calling og vet det godt. Han starter med en låt som ikke er ute, og de skal det bli flere av i løpet av kvelden. Publikum var med, og han fikk god respons på måten han ledet showet sitt på. Samtidig føltes holdningen hans kanskje litt for overlegen, som å fremstå som den store artisten som han kan bli før han har blitt det. Låtene var energiske, og hitten kjent fra Urørt «Lately» fikk god respons. De fleste låtene satt godt hos publikum og det er en underholdende konsert å være på, med en bred aldersgruppe som henger med. Låtene mangler den dybden som kunne gjøre dem virkelig minneverdige. 

På låta «bigboy» med B-Boy Myhre, ankom selveste B-Boy kledd i glitrecaps og frakk og tok verset sitt. Der virket som publikum savnet trønderen sin i egen by, men Anakin tok til seg responsen på at han har forlatt Trondheim for store Oslo by. For to år siden spilte Justin på den mindre scenen ved siden av og han anerkjente det som stort å komme til den store scenen. Låta som gjorde showet ekstra minneverdig for meg var «Fuck Em All»  som ble en nedtonet, ærlig og mer rå Justin. Selv om Anakin Justin viser potensial, føles det som han fortsatt er på vei til å finne sin egen unike plass i musikken. Trønderen har god energi og fet stil, men trenger kanskje mer substans for å leve opp til hypen. Samtidig har han nå plassert seg med god fot inn i musikkbransjen og det kan virkelig bli noe stort med Anakin Justin om han spiller kortene riktig.

— Helene Hasselknippe

Pumpegris på Frimurerlogen

Når det relativt nyetablerte bandet Pumpegris inntar scenen, slår bassisten det hele i gang med en funky basslinje. Riffet er så grovt at hoder rundt i salen øyeblikkelig begynner å nikke i takt med musikken. Bare denne dansbare musikken hadde vært nok til å rive med enhver i salen, men det er når vokalisten slår til med nydelig norsk folkesang på toppen av det hele, at man skjønner at dette er noe for seg selv. Aldri før har jeg hørt kombinasjonen av afrobeat og norsk folkemusikk, og aldri kunne jeg sett for meg at det funket så bra heller.

Til min forbløffelse ser jeg rundt meg i salen for å se om andre er like gira, og oppdager folk i publikum som søker opp bandet på Spotify for å lagre låtene deres. Allerede gjør folk seg klare for mer av Pumpegris, noe vi heldigvis slipper å vente lenge på, ettersom bandet kunne avsløre albumslipp om en aldri så liten måned.

Dessverre var det noen øyeblikk hvor jeg fikk inntrykk av at bandet slet med å lytte til hverandre og spille i lag, men muligens kan dette bortforklares med lite lyd i monitor eller andre uheldigheter. Særlig tydelig ble det da de ga seg ut på en rap, hvor jeg ikke forstod om de mente å rappe eller fremføre slampoesi. Selv vet jeg ikke om dette var et bevisst virkemiddel eller en liten bommert. Likevel ville jeg ikke ansett dette som noe stort hinder, for etter konserten stod jeg igjen og lengtet etter mer. Vokalistenes kraftige vokaler var verdt å merke seg, noe som bidro til bandets egenartethet. Musikken og bandets engasjement minnet noe om folkemusikkens lengst herskende regenter, Valkyrien Allstars. Muligens er stafettpinnen på vei videre og Pumpegris står klare for å ta den imot.

– Caja Madsen