Lørdag på Trondheim Calling

NOME. Foto: Ingve Aleksander Hetland

Lørdag på Trondheim Calling var en varm kveld, preget av bråk, svette og tårer. Vakker musikk fra både fjern og nær har tatt RadioRevolt på en etterlengtet byvandring.

Madmax på Olavshallen

Til tross for den selvmotsigende store størrelsen på Olavshallens Lille sal, er det lite plass til overs i publikumet til Madmax lørdag kveld. Selv om musikken kanskje er av en mer rytmisk kompleks natur, er det tydelig at mer gulvplass hadde vært ønskelig. Madmax er vanskelig å plassere sjangermessig. De blander sømløst matterock, elektronika og indie-pop med drivende trommer, hylende gitar, brummende tuba og spennende synther. Den riff- og rytmetunge musikken er perfekt for dem som vil slippe seg helt løs på dansegulvet, men appellerer også til dem av oss som nyter å høre på hvordan de former komplekse elementer inn i en fordøyelig helhet. De avslutter konserten med å vise oss at de har mer å by på enn energibomben som konserten var for øvrig. Et vakkert lydlandskap lar oss lande og hente oss inn igjen, og jeg føler meg tilfreds etter en kort konsert av konsentrert, rå energi. 

– Magne Mølmann Følstad

NOME på Tyven

NOME på Tyven var beinhardt fra start til slutt. Publikum fikk oppleve støy på den best mulige måten. Brødre-duoen har et lydbilde som kombinerer det beste elektronikasjangeren har å by på. I det ene øyeblikket er du i fantasiens verden, og i det neste er du dypt nede i en Berlin-kjeller. NOME byr på et tempo som sømløst beveger seg gjennom ulike dimensjoner, og som publikum kan man intet annet enn å nyte. Settet er tvers gjennom uforutsigbart, og opplevelsen er på linje med en søt drøm du ikke vil våkne fra. Dette er virkelig norsk elektronika på sitt aller beste. Beinhardt, og Tyven leverer en scene som trekker det hele opp. 30 minutter er for lite når det kommer til NOME’s imponerende variasjon. 

Duoen fjerner grensene mellom improvisasjon og grovt talent. De må rett og slett oppleves!  

– Sofie Hein Nøklegaard 

NOME. Foto: Ingve Aleksander Hetland

Sofi O på Byscenen

Ei nærast fullsatt Byscene møtte opp for Callings siste begivenheit, nemleg intet mindre enn Sofi O! Sofi O var på alle måtar ei særs verdig avslutning på ei god festivalhelg, med meisterleg soul og eit sjelfullt og leikent uttrykk. Sofie Tollefsbøl, aka Sofi O, har ein smittande energi frå start med kule outfits og enorme vokalriff. Konserten var i sin heildom prega av neo-soulens nyfinningar og utforsking, men likevel var det augneblink som verkeleg var reinspikka og autentisk 70-tals soul som stod den nyare neo-soulen i vidunderleg kontrast. På tross av ei uheldig osteskjærings-hending og kutt i fingeren, spelte også Sofie jekla feit og groovy bass på fleire av låtene. På tross av eit smått pratsalig og utakksamt publikum, klarte Sofie å rive med alle på å syngje melodilinjer med ordet “mjau” i det som utgjorde eit absurd augneblink i konserten, men eit gledeleg eit. Fleire av dei tidlegare artistane på Calling-plakaten som mellom anna Solveig Wang og Beth McBride, vart heidra av Sofie, og teke med opp på scena som koristar. Alt i alt var det ein særs sterk konsert, på tross av at publikum gjerne skulle ha vore hakket meir stille gjennom konserten.

– August Øyehaug Sellevold

Sofi O. Foto: Annlaug Marie Evjenth Sørhaug

Fälaren på Fru Lundgreen

I en mørk undergrunnsscene startet eventyret Fälaren. Så deilige, tunge og bråkete gitarer lengter enhver musikkelsker lenge etter! Konserten bærer preg av en helt vanvittig flink vokalist som leverer nydelige melodier for et svett og fullstappet publikum. Dessuten tar gitarene oss med inn i et folkemusikalsk, mosegrodd terreng, der både støy og presisjon møtes i et hav av jævelskap, lyrikk og piss og drit. Fälaren er fantastisk. Hvis du får se dem live før de dør, er du heldig. 

– Ingeborg de Vibe Bunæs

Fälaren. Foto: Ingve Aleksander Hetland