Mio, min Mio tar kidsa på alvor

Hva som skiller teater fra film er kanskje åpenbart. Skuespillerne er rett foran fjeset ditt, og de har én sjanse til å imponere deg. Likevel tar jeg meg selv i å glemme hvor skjør denne kunstformen er. Det er kanskje ikke så rart etter noen år med jevnlige besøk hos Trøndelag Teater. En så profesjonell institusjon at man ofte kan glemme at man ikke sitter i kinosalen noen hus bortenfor.

Det er likevel påminnelsen om at det er live, at det skjer nå, som gjør at jeg elsker teater. At man får hjertet i halsen når man tror at noe kommer til å gå galt. At man kjenner på nerver som egentlig skulle hørt teaterproduksjonen til. Og ikke minst- lettelsen som følger når man skjønner at dette kommer til å gå bra.

Rett før premiereforestillingen til Mio, min Mio får publikum beskjeden om at rollen til kongen og ridder Cato har blitt overtatt av Morten Espeland, en rolle som egentlig tilhørte Ole Christian Gullvåg. Jeg kjenner andrehåndsnervene komme krypende, og pulsen stiger. Til pausen har heldigvis Espeland bevist til publikum at vi kan puste lettet ut, og nyte fortellingen om Mio. Til tross for den plutselige endringen av roller, spilles forestillingen med trygghet og troverdighet. 

Mio min Mio tar kidsa på alvor. Dette er en familieforestilling, men av høy kvalitet, og er absolutt passende for voksne også. Carl Martin Eggesbø har rollen som Bosse, senere Mio, og klarer på mesterlig vis å kroppsliggjøre et barns naivitet og lekenhet. Regissør Erlend Samnøen har i tillegg ikke vært redd for å at barna i salen skal bli skremt, og Ridder Cato og hans speidere er på ekte dritskumle.

I en hektisk eksamensinnspurt kan det være deilig å lene seg tilbake og drukne i nostalgi. Selv om man ikke har noe forhold til fortellingen som er skrevet av Astrid Lindgren, er det behagelig å forholde seg til et narrativ der man forstår hvem som er de snille og hvem som er skurkene. 

I salen er man omringet av engasjerte barn som gir fra seg latter og spontane gisp. Selv om man skulle trodd at det fikk eggstokkene til en kvinne på 25 til å rasle, får jeg i stedet lyst til å selv vandre inn i den barnlige tilværelsen. Jeg hoppehinker derfor bort til Joker og kjøper meg en pakke Smurf på hjemveien. 

Elsker du både høykultur og ekstrem lavkultur? Få med deg siste episode av Nesten Helg.